Studenter i informatikk ved Universitetet på Ås gjennomførte høsten 2008 en kartlegging av alle (offentlige og private) overvåkningskameraer som filmet gatebildet og andre offentlig tilgjengelige uteomoråder i Oslo sentrum (grovt sagt innenfor Ring 2), som ledd i et større prosjekt om prinsipper i informasjonsbehandling. Kartleggingsprosjektets resultater er presentert og kommentert av prosjektets leder, førsteamanuensis Hans Ekkehard Plesser, i en artikkel i siste nr av tidsskriftet Lov & Data.

Funnene er mildt sagt oppsiktsvekkende – og skremmende: I det kartlagte området ble det funnet hele 941 overvåkningskameraer! Som det fremgår av blant annet av kartet i artikkelen, er disse ganske jevnt fordelt i området. I dette tallet har de ikke medregnet de 397(!) kameraene som er plassert ved Oslo Sentralbanestasjon.

Som Plesser oppsummerer, er det vanskelig å bevege seg gjennom sentrale Oslo, uten at ens bevegelser blir filmet.

Jeg tenker da: Hva hvis Norge på denne bakgrunn implementerer Datalagringsdirektivet? Hva slags kår får privatlivet da, for mennesker som bor og/eller lever i Oslo?

Bor du for eksempel på St. Hanshaugen og jobber et sted i Oslo sentrum, vil ikke bare alle trafikkdata om hvem du ringer til, når du ringte, hvor du var da du ringte og tilsvarrende for e-postkorrespondanse bli løpende registrert for lagring i minst seks måneder. I tillegg vil stort sett alle dine fyiskske bevegelser utenfor boligen din, bli fanget opp av flere av de rundt 1000 overvåkningskameraene i bybildet.

Det eneste av privatlivet ditt som blir igjen da er hva du foretar deg inne i ditt eget hjem – så lenge du ikke rører telefonen og pc’en mens du er hjemme. Og med mindre du blir romavlyttet av PST fordi du ga noen kroner til en organisasjon i Afrika som du trodde bare kjempet mot et korrupt diktatur, men som viser seg å være ført inn i listen over organsiasjoner som noen stater i FN-systemet mener driver terrorvirksomhet….