by Jon W-A | April 28, 2012 8:24 AM
*En lettere bearbeidet versjon av innlegget er på forespørsel i ettertid publisert som kronikk i Dagbladet [1]30/4-2012
Hvis domstolen kommer til at han er tilregnelig, og det er de som bestemmer det, så tror jeg mange vil føle at det er en lettelse.
Dette sa statsminister Jens Stoltenberg om det eneste og svært kontroversielle uavklarte elementet i skyldspørsmålet i 22/7-saken, i et intervju på programmet Senkveld på TV 2 fredagen før hovedforhandlingen mot Anders Behring Breivik startet (gjengitt her slik det ble gjort i Aftenposten dagen etter[2], 14/4-2012).
For denne uttalelsen høstet statsministeren kritikk fra flere hold, blant annet i en kommentar fra Harald Stanghelle[3], Aftenpostens politiske redaktør.
Kritikken var på sin plass; en statsminister skal ikke uttale seg om ønskelige utfall eller andre elementer av skyldspørsmålet i en verserende straffesak. Det følger for det første av makfordelingsprinsippet, og for det annet av uskyldspresumsjonen, som er del av kravet til rettferdig rettergang. Statsministeren representerer landets politiske ledelse og den utøvende makt – i tillegg til å representere det partiet som hans makt er forankret i. I straffesaker er den utøvende makt representert ved en politisk uavhengig påtalemyndighet.
Denne rolleforståelsen er ikke mindre viktig i en sak som 22/7-saken, som inneholder klare politiske og ideologiske under- og overtoner – og hvor Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF, endatil har en formell partsrolle som fornærmet i straffesaken, representert ved egen bistandsadvokat.
Noen dager før uttalelsen til TV2, hadde statsministeren selv – korrekt og betimelig – nettopp understreket viktigheten av å unngå politisering av saken, i et intervju gjengitt i Aftenposten 13/4.2012:
Nettopp fordi det var et angrep på politikerne og politiske institusjoner, på regjeringen, Arbeiderpartiet og AUF, så er det viktig at politikerne ikke går inn og politiserer det uavhengige rettsapparatet
Derfor var det så merkelig at han likevel snublet kort tid etterpå, med sine uttalelser til TV2. Og at han i et innlegg i Aftenposten[4] 15/4-2012, som svar på Stanghelles kritiske kommentar, gjentok de viktige poengene om å unngå politisering, tilsynelatende uten at han tok innover seg at det nettopp var dette han hadde gjort i TV2.
Jeg skjønner at det er en utfordring for politikere å manøvrere i landskapet omkring denne rettssaken. Vi ser jo også hvordan ytterlighetene på henholdsvis høyre- og venstresiden i politikken, dels utkjemper en kamp om definisjonsmakt: Sprang Breiviks handlinger ut av fremmedfiendtlig, høyreorientert ideologi og hatsk retorikk, eller var de bare utslag av en isolert enkeltpersons psykotiske vrangforestillinger?
Og ikke minst skjønner jeg at Arbeiderpartiets ledere og statsråder, opplever dette som en utfordring, nettopp fordi de dels er direkte berørt, angrepet, av de grusomme handlingene som Breivik står tiltalt for, og fordi mange av dem er dypt involvert på det personlige plan. Samtidig representerer flere av dem landets regjering, som på sin side er gjenstand for 22. juli-kommisjonens granskning av hvordan blant andre statsmyndighetene håndterte situasjonen som oppstod 22/7-2011. I en partipolitisk virkelighet, er det åpenbart at dette også er en politisk sensitiv sak – for flere.
Det står altså mye politikk på spill i denne materien, og nettopp derfor er det – som Stoltenberg selv påpekte – ytterst viktig å ikke blande roller.
Denne uken gjorde imidlertid Arbeiderpartiet og regjeringen – etter min mening – igjen nettopp et slikt feilgrep, i forbindelse med den folkelig initierte markeringen på Youngstorget, med etterfølgende “rosetog” til Tinghuset, der saken mot Breivik pågikk. Bakgrunnen for markeringen var et privat, folkelig initiativ via Facebook[5].
Initiativet kom som en reaksjon på at Breivik i retten hadde uttalt at “kulturmarxisten” Lillebjørn Nilsens norske versjon av sangen “Rainbow Race” (Pete Seeger), “Barn av regnbuen” er blitt brukt til å “indoktrinere” norske barn i “multikulturalisme”. Initiativtakerne ønsket å protsestere mot Breiviks syn, ved å samle så mange mennesker som mulig på Youngstorget for å synge “Barn av regnbuen”, med Lillebjørn Nilsen selv som forsanger/-ukulelespiller, for deretter å fortsette sangen mens man gikk i tog opp til Tinghuset for å legge ned roser til minne om de døde og til støtte for de gjenlevende ofrene for Breiviks handlinger. Programmet var oppsummert slik på forannevnte Facebook-side.
* Praktisk info.
* Appell ved Trond Henry Blattmann – Leder for Nasjonal støttegruppe etter 22 juli
* Lillebjørn Nilsen spiller Barn av Regnbuen og My rainbow race (Pete Seeger)
* Rosetog til tinghuset, rosenedlegging ved inngang 2.
* Toget løses opp ved Tullinløkka.
Som en folkelig initiert markering, var dette på alle måter en flott, rørende og god måte å få ut og demonstrere sterke følelser på, på en fredlig måte, med et budskap om samhold og kjærlighet.
Men markeringen var – som programmet også på forhånd bar bud om – direkte knyttet til den verserende rettssaken og til Breiviks uttalelser der, under sin forklaring.
Derfor var det med undring at jeg registrerte at kulturministeren om morgenen, før markeringen, via pressen[6] varslet at hun – som kulturminister – ville delta i markeringen, og at hun endatil hadde invitert med seg kulturministrene fra de øvrige nordiske land, som hun var vertskap for i forbindelse med et nordisk kulturministermøte i Oslo.
At regjeringen v/kulturministeren offisielt deltok, ble også fremhevet gennom særskilt omtale på regjeringens egne nettsider[7].
Dette vitner nok en gang om dårlig rolleforståelse. Én sak er en rent folkelig, sivilt initiert markering, direkte forbundet til hva som foregikk i rettssalen. Noe ganske annet er at en arbeiderpartirepresentant og statsråd, på regjeringens vegne ikke bare gir sin offentlige tilslutning til markeringen, men dessuten deltar i den. Da inngår regjeringen – slik omstendighetene rundt denne markeringen var – i “dialog” med tiltalte i den verserende straffesaken som behandles av en annen statsmakt, den dømmende.
Det blir feil, og sender på samme måte som statsministerens uttalelser om hvilket utfall av saken som best hadde tjent ofrenes interesser, et signal om en regjering som ikke klarer å overlate rettssaken fullt og helt til de statsmyndigheter som har en rolle der. I rettssaken er den utøvende makt representert ved påtalemyndigheten.
Regjeringen – som utøvende makt – bør ikke ha noen offisiell rolle i en markering/et tog som har rettsaken som kontekst og Tinghuset hvor saken går (mens den går) som mål.
Når Stoltenberg med flere forsvarer sine utspill med at de fullt ut respekterer domstolenes uavhengighet, og at de er trygge på at retten ikke vil la seg påvirke av ytre press eller av hva han eller andre sier, har de misforstått poenget.
Det er ikke snakk om hvorvidt statsministeren eller andre regjeringsmedlemmer har tillit til domstolens uavhengighet. Det er spørsmål om omverdenen kan ha tillit til at den norske staten og dens rettsvesen, kan gjennomføre en upartisk og rettfedig rettergang.
Når en regjering ved statsministeren og andre statsråder, flere ganger opptrer/uttaler seg på måter som direkte angår temaer som er opp i retten, svekkes denne tilliten. I de meget vanskelige og skjønnsmessige vurderingene retten i denne saken må foreta med hensyn til sakens utfall, må det ikke kunne herske tvil om at vurderingene baserer seg på sakens beviser, og ikke på et bevisst eller ubevisst opplevd press i noen retning.
Som jeg understreket i min forrige bloggpost[8], også den med tillit til rettsvesenet som tema:
Not only must Justice be done; it must also be seen to be done
Derfor må statsministeren, kulturministeren og andre representanter for regjeringen nå unngå flere slike feilgrep, selv om både personlig, menneskelig engasjement og/eller politiske motiver skulle gjøre det fristende å markere seg.
Det er avgjørende for at vårt oppgjør med handlingene 22/7-2011 kan bli stående som et verdig eksempel på en sivilisert rettststats håndtering av dem som utfordrer og angriper det samme samfunnets verdier.
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=1080
Copyright ©2015 § UHURU unless otherwise noted.