Ikke politisk overvåkning, men overvåkning av “ein politisk ståstad som har eit valdspotensial”?

by Jon W-A | May 23, 2012 4:39 PM

I går var var det en nyhetssak i NRK[1] at Antirasistisk Senter ønsker at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) må få adgang til å overvåke og registrere personer som uttrykker (høyre)”ekstreme” politiske meninger, selv om de ikke uttrykker noe ulovlig eller oppfordrer til vold. PST-ansatte gjengis slik at de mener at dette må diskuteres, og i en nylig avgitt høringsuttalelse[2] om forslag til datalagringsforskrift, har PST også bedt om at nettaviser og andre pålegges å loggføre IP-adressene til alle debattanter i kommentarfeltene (se Datatilsynets omtale av blant annet dette her[3]).

NRKs reporter spurte leder for Antirasistisk Senter, Kari Partapouli, om ikke dette innebærer innføring av politisk overvåkning:

– Men det er jo politisk overvaking?

– Det er ikkje politisk overvaking i den forstand at det politiske feltet i Noreg vert overvaka.

– Men ein blir overvaka basert på ein politisk ståstad?

– Ein politisk ståstad som har eit valdspotensial, svarar Partapouli.

Hva i all verden mener hun med det? Hvilke (forutsetningsvis lovlige) politiske ståsteder er det som har et voldspotensial?

Det fremgår vel av konteksten – 22/7-saken – at Partapouli sikter til det såkalt høyreekstreme spekteret. Dette bekreftes også av en melding[4] hun sendte i ettertid på Twitter:

Kari H Partapuoli‏@parta[5]

Follow

Antirasistisk Senter ønsker en debatt om rammene for overvåkning og registrering av høyreekstreme med et… http://fb.me/27EwiO1zf [6]

1:01 PM – 23 May 12 via Facebook[7] · Embed this Tweet[8]

Men hva er “høyreekstremt”? Og hva menes med “voldspotensial”? Hvem skal definere dette?

Det samme må vel i det minste også gjelde det “venstreekstreme”, hvis det er ytterfløyene i politikken man er ute etter. Under Den kalde krigen var det jo de “venstreekstreme” som myndighetene angivelig fryktet politisk motivert vold fra – noe som medførte at PSTs forløper POT (Politiets overvåkningstjeneste) i flere tiår bedrev ulovlig politisk overvåkning av mengder av politisk aktive personer (og deres nærmeste) som lå  politisk til venstre for Arbeiderpartiet. Dette er for øvrig grunnen til at man senere har funnet det nødvendig å uttrykkelig forby PST å registrere personer utelukkende på bakgrunn av politisk ståsted.

Er det dette forbudet Antirasistisk Senter vil ha fjernet?

Ifølge Partapouli er det ikke det, fordi hun vil operere med et  skille mellom politisk overvåkning og overvåkning av personer med “ein politisk ståstad som har eit valdspotensial”.

Men hvis “politisk ståstad som har eit valdspotensial” er kriteriet for at en person skal underlegges hemmelig overvåkning, hva er egentlig substansen i dette kriteriet – når forutsetningen jo er at vi ikke snakker om ulovlige politiske standpunkter eller handlinger?

Skal det bygge på en slags statistikk over hvor mange med et visst politisk ståsted som historisk har utøvd vold i dette ståstedets navn? Jeg er redd det ikke er mange politiske ståsteder som kommer renvasket ut av en slik analyse – i et historisk perspektiv.

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at politisk overvåkning ikke hører hjemme i et demokrati – og at der det har blitt systematisert, har det undergravet det samme demokratiet som det angivelig skulle beskytte. Politisk overvåkning innebærer per definisjon at det etablerte flertallet definerer hvilke personer tilhørende opposisjonelle ytterfløyer, som utgjør en “trussel”.

Jeg håper at Antirasistisk Senters utspill beror på en naiv mangel på innsikt i demokratiets prosesser og i hvor langt dagens terrorlovgivning allerede går. Partapouli kan med fordel  for eksempel lytte til den juridiske professoren vår som har arbeidet mest med  terrorlovgivningen, Erling Johannes Husabø, som uttaler seg ganske utvetydig i siste nummer av Advokatbladet[9]. Og hun kan for eksempel lese mitt bidrag i Internasjonal Politikks siste nummer; “Krigen mot terror og den norske rettsstaten”[10].

For PSTs del, hadde jeg håpet at utspill derfra i mars i år, etter forrige sjefs avgang og i forbindelse med offentliggjøringen av PSTs evaluering av egen innsats i forbindelse med 22/7-saken, bar bud om en mer edruelig tilnærming til egen rolle i et demokrati. Dette skrev jeg om i innlegget “PSTs nye ledelse – en demokratisk vending?”[11]. Men det kan se ut som om jeg var for optimistisk.

 

 

Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=1102

---