by Jon W-A | February 2, 2013 12:58 PM
*Innlegget er en noe lengre versjon av en kronikk som er på trykk i Dagens Næringsliv i dag
Økonomisk kriminalitet kan påføre både enkeltmennesker og samfunnet stor skade, og det er viktig at slikt bekjempes. Men måten politiets sentrale enhet på feltet – ØKOKRIM – benytter sin myndighet på i enkelte saker, gir grunn til bekymring for rettssikkerheten.
Utgangspunktet i en rettsstat er at politiet ved mistanke om at noen har begått en straffbar handling, gjør vedkommende kjent med mistanken eller siktelsen, slik at den det gjelder kan ta til motmæle samt ivareta sine rettigheter. Og at videre etterforskning foregår åpent, slik at det blant annet er full kontradiksjon ved spørsmål om domstolene skal gi politiet adgang til å bruke tvangsmidler som ransaking, beslag med videre.
Denne hovedregelen var også den praktiske hovedregelen i Norge frem til 1999. Unntak, i form av skjulte tvangsmidler som kommunikasjonskontroll, eller ransakingsbeslutninger uten underretning til siktede med videre, gjaldt hovedsakelig kun i saker som vedrørte rikets sikkerhet eller det som ble behandlet med nesten samme alvor: narkotikakriminalitet.
Fra og med 1999 har imidlertid adgangen til å benytte slike unntak fra hovedregelen om åpen etterforskning blitt utvidet i den grad at bruk av slike utradisjonelle metoder snarere er blitt den praktiske hovedregelen på mange felt – herunder med hensyn til økonomisk kriminalitet.
Når slike tvangsinngrep skal foretas, er idealet at en domstol har vurdert at det er et solid grunnlag for det og at inngrepet er både målrettet , nødvendig og alt i alt forholdsmessig.
Når tvangsmidler blir besluttet – og eventuelt også tatt i bruk – i prosesser som er hemmelige for dem de gjelder, settes dette idealet på store prøver, fordi det ikke er mulig å utøve kontradiksjon. Den siktede har ingen mulighet til å imøtegå politiets faktiske og juridiske grunnlag – og domstolen er i stor grad prisgitt den fremstillingen av grunnlaget som gis av politiet. Med hensyn til det som regnes som de alvorligste tvangsmidler, blant annet kommunikasjonskontroll, oppnevnes det riktignok en hemmelig forsvarer for siktede. Men fordi denne ikke kan tilkjennegi seg for og kommunisere med sin ”klient”, blir kontradiksjon med hensyn til det faktiske grunnlaget, langt på vei illusorisk.
Disse utfordringene er også berørt av det offentlige utvalg som for noen år siden leverte en rapport (NOU 2009:15[1] ) som skulle inneholde en evaluering av bruken av de nye etterforskningsmetodene. I rapportens punkt 10.4.1 skriver utvalget blant annet følgende:
”Flere av dommerne utvalget har møtt har pekt på at det materiale som fremlegges som grunnlag for begjæringer om skjult tvangsmiddelbruk ofte kan være begrenset, at det kan være vanskelig å foreta svært grundige vurderinger av dette og særlig konsekvensene av tvangsmiddelbruken for utenforstående tredjepersoner. […]
Under utvalgets høringsmøte pekte de fremmøtte advokatene særlig på de vanskelige forholdene som advokatene oppnevnt etter straffeprosessloven § 100a arbeider under i enkelte domstoler.”
Det sier seg selv at det under det rådende regimet, stilles særlig store krav til at politiet og påtalemyndigheten ikke lar seg friste til å utnytte denne ubalansen – denne manglende ”equality of arms” – til å få adgang til å foreta inngrep som det reelt sett ikke er grunnlag for, i håp om å få tilgang til bevismateriale som kan bekrefte en løs hypotese eller i verste fall for å finne bevis mot andre enn siktede og/eller legge et press på siktede til å ”samarbeide”.
Derfor er det sterkt beklagelig at stadig nye eksempler tegner et bilde av at ØKOKRIM gjør nettopp det. Jeg har hatt innsyn i flere saker enn hva offentligheten har fått del i, men i den senere tid har også noen av sakene fått offentlig oppmerksomhet.
At mange av sakene – kanskje etter måneder og år – ender med henleggelse eller frifinnelse, hjelper lite, når den det gjelder underveis ofte er eksponert for både forretningsforbindelser og offentligheten for øvrig som sannsynlig kriminell. Det er ikke uvanlig at ØKOKRIM selv har med pressen på slep, når det første åpne etterforskningskrittet foretas. Å gjenopprette et slikt omdømmetap, er ingen enkel prosess.
Mens det pågår er det dessuten ofte slik at siktede gjør best ved å ikke lage for mye ”bråk”, fordi det – dersom eksponeringen ikke allerede er total – i seg selv kan bidra til at saken blåses i offentligheten. Da finner man seg kanskje i urett, i håp om at det går over, uten offentlig oppmerksomhet. Dette er dilemmaer som i høy grad aktualiseres i mange ØKOKRIM-saker, der de siktede nettopp innehar samfunnsposisjoner som gjør dem særlig sårbare for eksponering.
Det er prekært at justismyndighetene og Stortinget tar tak i denne ukulturen. Slik det har utviklet seg, har ØKOKRIM skapt seg et omdømme som gjør at aktører i de sektorene hvor man ellers kunne ha fått hjelp til å både avdekke og oppklare den uønskede, kriminelle aktiviteten som måtte foregå der, vil vegre seg for å samarbeide i det hele tatt. Dessverre med god grunn.
Ironisk nok pekte det samme utvalget som referert ovenfor på at dets evalueringsarbeid ble vesentlig svekket ved at det ikke ble laget noen statistikk i politiet eller hos påtalemyndigheten over hvordan faktiske bruk av slike tvangsmidler og med hvilket resultat. Utvalget fikk heller ikke innsyn i konkrete saker, slik at det selv kunne skaffe seg en objektiv oversikt – selv ikke etter å ha bedt Justisdepartementet særskilt om dette.
Utvalget oppsummerte denne kritikken slik i rapportens punkt 11.14.3:
”Utvalget er kritisk til at den etterkontrollen som var en av forutsetningene da bestemmelsene ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr 82, jf. Innst. O. nr. 3 (1999–2000) side 24, ikke er bedre tilrettelagt. Utvalget er opptatt av at forutsetningen om en bebudet evaluering må være reell, at det legges nødvendige føringer på hva evalueringen er ment å sikre og hvordan evalueringen skal gjennomføres allerede ved vedtakelsen av de lovendringer det er aktuelt å evaluere. Videre er det helt sentralt å etablere ordninger for rapportering av relevant informasjon til bruk i evalueringen. Slik rapportering vil for øvrig ikke bare være av nytte i forbindelse med en systematisk evaluering, men også i forbindelse med politiets internkontroll, overordnet påtalemyndighets kontroll og kanskje særlig for Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll.
Etter utvalgets syn er det på denne bakgrunn nødvendig med en bedre registrering av data om bruken av skjulte tvangsmidler. Slikt registreringsverktøy bør implementeres i politiets datasystemer.”
Her må det både nye evalueringer og vesentlige forbedringer til. Slik det er i dag, er veien til maktmisbruk alt for åpen. Og når tilliten til de rettshåndhevende organene svekkes, svekkes også forutsetningene for effektiv bekjempelse av kriminaliteten. Alle taper, bortsett fra de kriminelle.
***
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=1259
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.