by Jon W-A | May 26, 2010 10:07 PM
Som forklart i blant annet høringsutalelsene fra IKT-Norge[1], UiO v/Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet[2] og NTNU[3], inneholder datalagringsdirektivet mange “hull” med hensyn til internettbaserte kommunikasjonstjenester som ikke dekkes – herunder tjenester som Skype, chatte-funksjoner på sosiale medier m v. Noe som innebærer at mange av de kriminelle man søker å ramme, naturlig vil gå over til å benytte slike tjenester for å unngå at kommunikasjonen deres registreres og lagres.
Slik har logikken og utviklingen alltid vært, når politi og justismyndigheter har ønsket utvidede metoder for overvåkning, avlytting og annen kommunikasjonskontroll. Stadig mer inngripende politimetoder “jager” de kriminelle over i andre måter å kommunisere på.
Man kan for eksempel se argumentasjonen fra Politiets fellesforbund om nye politimetoder, mai 2005[4], da de ville få adgang til å bedrive romavlytting i private hjem. Da var kontroll med bruk av telefoner ikke lenger effektivt, fordi – ble det hevdet – de organiserte kriminelle visste om politiets mulighet for å avlytte. De planla derfor kriminaliteten sin ansikt til ansikt, i private boliger. Derfor måtte romavlytting tillates… (At deler av denne lovendringen var grunnlovstridig, brød verken regjeringen eller Stortinget seg om den gang – men etter to uavhengige betenkninger fra jus-professorer, ble disse delene “suspendert” i fjor).
Nylig avleverte Metodekontrollutvalget sin NOU 2009:15 “Skjult informasjon – åpen kontroll”[5], om evaluering av slike og andre politimetoder. Der foreslås det at politiet skal få adgang til såkalt “dataavlesning”[6], som vil si fjernovervåkning av aktivitet på blant annet private pc’er (gjennom innstallering av “spyware”). Hvorfor? Jo, fordi de kriminelle har begynt å bruke krypteringsprogrammer når de sender e-post. Derfor vil politiet ha mulighet til å lese hva som skrives før det overhodet sendes – noe som innebærer at det rent faktisk vil gis innsyn i aktivitet og skriving som kanskje aldri blir sendt. Dette berører derfor ikke bare kommunikasjonsfriheten, det berører selve tankefriheten.
Vel, slik fungerer kontrollspiralen – og politikerne vedtar inngrep etter inngrep i privatsfæren, i håp om at en dag vil de få kontroll…
Datalagringsdirektivet er slik sett bare nok et eksempel – men prinsipielt et langt grovere et, fordi det rammer hele befolkningen, helt uavhengig av noen konkret etterforskning. Vi snakker om et massebevissikringstiltak i alles elektroniske kommunikasjonsdata, hele tiden. Men, som nevnt, det dekker slett ikke alle kommunikasjonsformer og kommunikasjonsnett.
Derfor vil utvidelser bli forslått – slik de alltid blir, når politikerne først åpner en ny dør.
I Norge har for eksempel Høyres stortingsrepresentant Arve Kambe ifølge intervju gjengitt i Nationen[7], allerede før direktivet er vedtatt innført her, tatt til orde for at det må utvides til å omfatte chat på Facebook m v (uten at han har redegjort for hvordan det skal foregå).
I EU har nylig 324 EU-parlamentarikere støttet en oppfordring[8] om å utvide datalagringsdirektivet til å omfatte bruk av søkemotorer på internett, formodentlig for å kunne fange opp folk som søker etter ulovlig materiale, så som barneporno. (Jeg ble gjort oppmerksom på denne av Mark Klamberg[9], doktorand ved Stockholms Universitet). Slik lyder oppfordringen:
“Europaparlamentet uppmanar rådet och kommissionen att genomföra direktiv 2006/24/EG och att utvidga det till att omfatta sökmotorer så att barnpornografi och sexuella trakasserier över nätet kan bekämpas på ett snabbt och effektivt sätt.”
Menes det virkelig at alle borgeres søk på tjenester som Google og lignende, skal tvangsregistereres og lagres, med tanke på bruk som fremtidig bevis? Hvordan de har tenkt, vites ikke. Poenget er at det tenkes på utvidelser. Det er slik det alltid har vært.
Denne utviklingen illustrerer hvorfor det er essensielt å trekke grensen før datalagringsdirektivet. Vi må holde fast på det grunnleggende strafferettslige prinsipp i en liberal rettsstat; at bevissikring i borgerenes private kommunikasjon er noe staten og politiet først kan gjøre når det er relevant i en konkret etterforskning (etterforskningsprinsippet). Hvis man aksepterer logikken i datalagringsdirektivet, bryter man denne grensen – og da er det ingen prinsipielle argumenter igjen som hindrer en videre utvikling, hvor stadig mer av vår kommunikasjon og våre bevegelser vil kunne bli gjenstand for kontinuerlig, systematisk tvangsregistrering for politiformål.
En kontrollspiral som fører oss lenger og lenger vekk fra den liberale rettstat, og nærmere og nærmere politistaten – fordi prinsippløse politikere, som blant andre vår justisminister, Knut Storberget, ikke vil si nei til politiets ubegrensede ønsker/krav, og derved risikere å fremstå som mindre “handlekraftig” i kriminalitetsbekjempelsen.
Mer om hvorfor disse prinsippene er grunnleggende viktige å holde fast ved i en liberal rettsstat, og hvorfor datalagringsdirektivet derfor krenker menneskerettighetene, kan du lese om i flere tidligere innlegg på denne bloggen (se under “Hovedarkiv”[10]). Du kan også lese høringsuttalelsen til Den internasjonale juristkommisjonen, norsk avdeling (ICJ-Norge)[11].
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=331
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.