by Jon W-A | August 26, 2010 4:36 PM
Inger Marie Sunde viderefører i Aftenposten 26/8[1] deler av den politistatslogikk og nytale som preget hennes kolleger i Det nasjonale statsadvokatembetets høringsuttalelse[2] om EUs datalagringsdirektiv. (Oppdatering pr 31/8: En kortere versjon av denne bloggposten ble publisert i Aftenposten 20/8[3], som replikk til Sunde).
Vi snakker om statlig tvangsregistrering og -lagring av alle våre forbindelser og bevegelser ved bruk av telefon, e-post m.v. Logikken er at man statistisk sett vet at noen av oss vil komme til å begå forbrytelser i fremtiden, men vi kan ikke på forhånd vite hvem av oss det gjelder. Derfor må bevis om oss alle sikres på forhånd, slik at de ligger klare, når staten fatter mistanke mot en av oss i fremtiden. (Slik tenker man lett, hvis man tenker på begrepet “rettstat” som synonymt med “lov og orden”, jf denne litt harselerende bloggposten[4].)
I dag kan de opplysningene bare lagres hvis vi har samtykket gjennom vår avtale med teleselskapet, og uansett bare så langt administrasjonen av kundeforholdet krever det. Og vi kan når som helst gjøre opp forholdet og kreve sletting. En grunnleggende rett til kontroll med egne personopplysninger i et liberalt demokrati. En rett som direktivet vil fjerne, ved innføring av lagringsplikt/sletteforbud. Dette har jeg beskrevet nærmere i fagartikkelen “Datalagringsdirektivet – er dets krav til lagrings av trafikkdata forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon?[5] “(Artikkelen utgis i boken Overvåkning i en rettsstat, som utgis på Fagbokforlaget høsten 2010). Se særlig artikkelens pkt 3.
Men Sunde vil ikke vedkjenne seg dette tiltaket ved sitt formelle og beskrivende navn, ”datalagring”. Hun vil kalle det ”utsatt sletteplikt”. Dette er et retorisk grep som kan likestilles med å kalle fengsling av en fri person for ”utsatt frihet”. (Jeg har også tidligere kommentert[6] denne retorikken og annen nytale som Justisdepartementet, politiet og påtalemyndigheten har brukt i debatten så langt).
Og det er altså feil. Vi har sletterett, akkurat som med innhold i dagbøker og pc’er. Data fra vår e-kommunikasjon er kun tilgjengelig for bevissikring i den grad de faktisk finnes når mistanke om straffbart forhold foreligger (dog, for PST også før det foreligger mistanke, men da i alle fall med en viss målrettethet overfor “potensielle” terrorister). Presis som med alle andre bevis. For eksempel fingeravtrykk – eller innholdet i våre dagbøker og harddisker.
Staten skal ha tillit til oss, inntil den enkelte selv oppfører seg slik at tilliten brytes.
Datalagringsdirektivet innebærer en systematisk mistillitserklæring fra staten overfor alle borgerne. I et liberalt demokrati er det staten v/regjeringen som skal be om borgernes tillit, ikke omvendt.
Den dagen vi aksepterer det omvendte, vil Sunde og hennes meningsfeller raskt finne andre ”bevis” som bør forhåndssikres, i henhold til samme logikk – politistatens logikk. EU-parlamentet har allerede fremmet forslag om lagring av innhold i alles søk i søkemotorer som Google.[7] Den kontrollspiralen er uungåelig, hvis politikerne kjøper Sunde & Cos logikk.
Og Sundes logikk kommer enda tydeligere (eller uklart?) frem i følgende uttalelse fra henne, som er gjengitt i en artikkel om datalagringsdirektivet i Personvernrapporten 2010[8]:
Man må huske på at de straffbare handlingene som politiet etterforsker, er historiske forhold som allerede er begått. Man kan ikke lagre data fremover i tid for å oppklare forhold som ligger tilbake i tid. Derfor er det nødvendig at trafikkdata om alle lagres.
Sa noen PreCrime[9]?
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=372
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.