by Jon W-A | October 20, 2010 3:39 PM
I går stemte Oslo Arbeiderparti ja til innføring av datalagringsdirektivet – DLD (i tråd med partiledelsens og partiets regjeringsmedlemmers syn).
I følge Fredrik Mellem, leder i Oslo Arbeidersamfunn, var det snakk om et “klart og tydelig ja”[1] – mens det i en artikkel på liberaleren.no[2] i dag, fremgår at den samme Mellem har opplyst at stemmeforholdet var 83:61, altså slik at hele 42,4% av medlemmene stemte mot. Vel, flertall er flertall, men spørsmålet er hvilket avgjørelsesgrunnlag de som stemte har blitt presentert for fra ledelsen.
Leser man Mellems egen omtale[3], ser man nemlig at en rekke feilfremstillinger og noen direkte usannheter som tidligere har vært fremført fra politiets og Aps side går igjen.
Mellem insisterer for eksempel på at DLD – som i offisiell engelsk versjon snakker om “data retention”, som direkte oversatt betyr tilbakeholdelse av data, men som i norsk oversettelse har blitt til det noe mer nøytrale datalagring – ikke dreier seg om lagring, men om sletting av trafikkdata. Han vil omdøpe hele direktivet til å hete “dataslettingsdirektivet” – som om DLD er et tiltak som skal sikre at våre trafikkdata blir slettet i henhold til klare regler, som ifølge ham ikke finnes i dag.
Dette er selvfølgelig grunnleggende feil. I dag er det forbudt å lagre opplysninger om vår kommunikasjon, herunder våre trafikkdata, med mindre vi har samtykket i det – eller vi blir involvert i etterforskning av en straffesak (eventuelt gjenstand for for for eksempel terrorforebyggende undersøkelser fra PSTs side). Og om vi har samtykket til lagring, kan vi når som helst kreve dataene slettet – vi har lagringsfrihet og sletterett. Med DLD blir det direkte motsatt: Da blir lagringsfrihet erstattet med lagringsplikt, og sletterett blir erstattet med sletteforbud.
Oslo Ap og Mellem er ikke de første som forsøker seg med slike vrangforestillinger og slik nytale. Både Storbergets justisdepartement, politiet og deler av påtalemyndigheten har bedrevet slik retorikk og nytale ganske massivt i debatten hittil. Jeg har skrevet utfyllende om dette i flere avisinnlegg og i mer faglige sammenhenger tidligere. Når det gjelder forsøket på å fremstille DLD som et direktiv om sletting, hadde jeg nylig en debatt i Aftenposten med statsadvokat Inger Marie Sunde. En oppsummering, med lenker til avisinnleggene finnes bloggposten “Statsadvokatens rettsstatlige uføre”[4]. Når det gjelder regjeringens, politiets og deler av påtalemyndighetens bruk av tilsvarende nytale og logikk, er det grundig gjennomgått i bloggposten “Newspeak og politistatslogikk”[5].
Det er trist for debatten og ikke minst for demokratiet vårt at sentrale premissleverandører – endog representanter for statsmaktene – tyr til slike virkemidler, som dels kan karakteriseres som direkte fusk, i en så viktig debatt. Men det anses vel som siste utvei, når man ikke har gode nok argumenter. Fredrik Mellem sa det i grunnen ganske godt selv, da han i en Twitter-melding tidligere i dag meddelte følgende:
Foran politiske vedtak handler mye om motiver og hva man faktisk velger å kalle ting. EU burde bl a kalt #DLD for Dataslettingsdirektivet
Forskjellen på Mellem & Co og EU i dette tilfellet, er at EU i det minste valgte å være ærlig på akkurat dette punktet….
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=433
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.