by Jon W-A | October 22, 2010 12:56 PM
All debatt inneholder bruk av retoriske virkemidler – retorikk er i seg selv en helt gyldig kommunikasjonsteknikk. Men ofte brukes hva jeg vil kalle ugyldig retorikk, av typen hvis du ikke for A, er du for B – fordi As mål/motivasjon er å fjerne B. Dette kommer tydelig frem i to pågående debatter: Debatten om “Dele – ikke stjele”-kampanjen[1] og debatten om EUs datalagringsdirektiv.
I sistnevnte debatt har vel de fleste for eksempel fått med seg at Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersens berømte “Hvis vi bare kan redde ett barn, er det verdt det”[2]-argument (som – i hvert fall i vedkommende debatts kontekst, slik det er blitt brukt – underforstått innebærer at om man er imot datalagringen, er man samtidig mot å redde barn fra overgrep).
I debatten omkring “Dele-ikke stjele”-kampanjen har blant andre jeg uttrykt meg kritisk til deler av de tiltak opphavsrettighetshaverne foreslår for å få bukt med krenkelser av opphavsrett i digitale medier. Jeg har sagt[3] at Norsk journalistlag (NJ), som støtter kampanjen, først og fremst bør forsvare kommunikasjonsfriheten, som en del av pressens samfunnsoppdrag. I dag fikk jeg følgende spørsmål på Twitter, fra kommunikasjonsrådgiver Hilde Tretterud :
(…) er ytringsfrihet for deg å spre opphavsrettslig beskyttet materiale fritt?
Nå er jeg ganske sikker på at hun med dette ikke mener å stille opp en slik “enten-eller”-forenkling, men eksempelet er likevel uttrykk for tilsvarende logikk som Helga Pedersens retorikk ovenfor: Hvis man ikke er for et ytringsfrihetsbegrensende tiltak som er motivert av ønske om å komme opphavrettskrenkelser på internett til livs, forsvarer man samtidig de samme krenkelsene.
Dette er ugyldig retorikk i disse sammenhengene. Og jeg skal illustrere det med det jeg mener er et åpenbart eksempel.
I norsk rett er forhåndssensur av ytringer – så godt som – helt forbudt, jf Grunnloven § 100 fjerde ledd[4]. Av dette følger at vi som samfunn aksepterer at også ulovlige, krenkende ytringer vil offentliggjøres – med de skadelige virkninger det får for de personer eller interesser som rammes.
Men det er ikke fordi vi synes at slike ytringer i seg selv er ønskelige. Det er fordi vi av historisk erfaring vet at et system med forhåndssensur – hvor man søker å stanse de ulovlige ytringene før de skader – også rammer lovlige og ønskelige ytringer, enten ved feiltagelse eller ved misbruk av sensurmuligheten. Det kan for eksempel bare vises til alle de rettssaker om ytringer som har vært påstått å være rettsstridige (som ærekrenkelser, opphavsrettskrenkelser, “utuktige” med mer), og hvor første instans har gitt påstandene medhold, mens Høyesterett noen år senere, eventuelt Den europeiske menneskerettsdomstolen enda flere år senere, har slått fast at ytringen ikke var ulovlig. I et system med forhåndssensur, ville alle slike ytringer ha blitt urettmessig og menneskerettsstridig sensurert over flere år, i verste fall for alltid.
Vi er altså ikke for de ulovlige ytringene, når vi er mot forhåndssensur. Vi bare aksepterer at det er prisen å betale for å beskytte den generelle ytringsfriheten som en grunnleggende forutsetning for det liberale demokrati som samfunnsform. Ytringsfrihetskommisjonen skrev godt om dette i NOU 1999:27[5].
Klarer man ikke å tenke prinsipielt med hensyn til slike spørsmål, går det ganske galt. Og bruker man slik retorikk som enkelte bruker i disse debattene, baserer man løsningene på ugyldige argumenter.
[OPPDATERING: Se også denne senere bloggposten: “Anonymitet på nett”[6] – som behandler beslektede problemstillinger]
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=439
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.