by Jon W-A | November 18, 2010 12:38 PM
Jeg har tidligere vist hvordan både offentlige og private parter i sivile søksmål, kan få tilgang til enkeltpersoners trafikkdata – blant annet i bloggposten “Datalagringsdirektivet – utlevering av trafikkdata som bevis i sivile saker”[1]. Regjeringen og de politikere som ønsker å innføre datalagringsdirektivet, har som kjent bedyret at det kun er politiet som skal få tilgang til de lagrede opplysningene om vår kommunikasjon, og da kun hvis det foreligger skjellig grunn til mistanke mot oss om straffbart forhold og en domstol har gitt tillatelse. Da må regjeringen i så fall endre tvistelovens bevisregler på dette punkt, ved å uttrykkelig forby bruk av trafikkdata som bevis i sivile saker. Det gjenstår å se om regjeringen holder ord.
Nylig ble jeg imidlertid oppmerksom på nok et eksempel som viser at regjeringen sier én ting, men gjør en annen.
I forbindelse med noen mindre revisjoner av visse deler av blant annet folketrygdloven la regjeringen frem Prop. 54 L (2009-2010) Endringer i folketrygdloven mv. (oppheving av reglene om inntektsprøving for 69-åringer mv.)[2]. Hva i all verden kan dette ha å gjøre med utlevering av trafikkdata? kan man spørre seg.
Vel, i proposisjonens kapittel 6[3] har departementet funnet det for godt å rette opp en “upresis” formulering i gjeldende trygdelov, når det gjelder regulering av hvilke opplysninger NAV skal kunne kreve/innhente i forbindelse med behandling av trygdesaker, herunder kontroll med mottatte opplysninger. En såkalt “lovteknisk presisering”. Opprinnelig inneholdt reglene i folketrygdloven kapittel 21[4], en generell henvisning til de “begrensinger i plikten til å avgi forklaring mv.” som følger av tvisteloven. Dette innebar i det minste at NAV for eksempel ikke uten videre kunne få utlevert trafikkdata bare ved å be vedkommende teleselskap om det. Tvisteloven inneholder som beskrevet i forannevnte tidligere bloggpost bevisbegrensninger med hensyn til blant annet trafikkdata, slik at disse ikke uten videre kan kreves utlevert av teleselskapene som bevis. Slik utlevering krever i det minste at Post- og teletilsynet opphever taushetsplikten til teleselskapet, etter å ha vurdert om utlevering er forsvarlig med hensyn til personvernet, og at den hvis trafikkdata det gjelder, får anledning til å uttale seg. Gjennom sin “lovtekniske presisering” har regjeringen fjernet den generelle henvisningen til tvistelovens regler om bevisforbud og -fritak, og erstattet denne med en henvisning bare til to av paragrafene i tvisteloven: §§ 22-8 og 22-9 (som gjelder forklaringer fra nærstående).
Dermed har regjeringen – uten at konsekvensen er kommentert – bidratt til vedtagelse av en lovendring som innebærer at NAV kan kreve utlevert trafikkdata direkte fra teleselskapene, uten noen som helst prøving eller involvering av den det gjelder!
Det er ganske utrolig at regjeringen – midt oppe i debatten om å innføre datalagringsdirektivet – vedtar en lovendring som innebærer at NAV får fri tilgang til borgernes trafikkdata, uten noen som helst judisiell kontroll. (Denne fortolkningen deles av Post- og teletilsynet, jf dette brevet av 9/11-2010 til Samferdselsdepartemente[5]t)
Vi har sett den samme utglidningen etter innføring av hvitvaskingsloven som også var begrunnet terrorbekjempelse, hvor opprinnelig kun ØKOKRIM og PST skulle ha tilgang til registrerte opplysninger, men hvor dette senere ble utvidet til å omfatte skatte- og avgiftsmyndighetene, og hvor det nå spørres hvorfor ikke NAV også bør få tilgang[6].
Den som fremdeles tror på regjeringens forsikringer om at eventuell innføring av datalagringsdirektivet, vil forutsette at man verken vil utvide hva som skal lagres[7] eller hvem som vil få tilgang til opplysningene, er mildt sagt naive. Det bekrefter regjeringen selv, selv om den forsøker å skjule det så godt den kan. Stol ikke på skorpionen[8], som jeg sa tidlig i debatten om datalagringsdirektivet.
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=443
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.