by Jon W-A | November 29, 2010 1:02 PM
Det siste døgns publisering via Wikileaks av en mengde interne notater/rapporter fra blant annet USAs utenriksmyndigheter, bidrar til å belyse en like stor mengde temaer.
Et “metatema” er hva manglende tillit til fortrolighet i mellommenneskelig kommunikasjon, gjør med lysten til å kommunisere. Heri ligger en mildt sagt enorm ironi, når man ser på reaksjonene som kommer på vegne av myndighetenes interesser. I en kommentar til Aftenposten i dag[1], uttaler for eksempel direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og tidligere statsekretær i Utenriksdepartementet, Jan Egeland, følgende:
“Hvis diplomater føler at de ikke lenger kan sette ned ting som blir forvart i fortrolighet, så vil de slutte å rapportere inn mye av det som kan være det mest verdifulle for hjemmestasjonen. “
Egeland viser her til det som i ytringsfrihetsterminologi ofte kalles “chilling effect”. Og han har selvfølgelig helt rett: Hvis potensielle parter i fortrolig kommunikasjon, ikke har tillit til at kommunikasjonen forblir fortrolig, at uvedkommende kan få innsyn i den, vil de selvsagt vegre seg mot å kommunisere. Også om de “ikke har noe å skjule” i den forstand at det ikke er ulovligheter de vil holde hemmelig.
Ironien ligger i at en av hovedgrunnen til at fenomener som Wikileaks har oppstått, nettopp er at personer som ønsker å varsle offentligheten om maktmisbruk og ulovligheter begått av myndighetene selv, ikke lenger opplever bruk av dagligdagse kommunikasjonskanaler som alminnelige telefonlinjer eller e-posttjenester som trygge overfor myndighetenes innsyn.
Dette vet myndighetene godt, og derfor ønsker enkelte lands myndigheter å angripe grunnforutsetningen for virksomheter som Wikileaks; nemlig tilliten til at kommunikasjonen mellom kilde og mottaker vil forbli fortrolig. Angriper man tilliten til kildevernet, sensurerer man i praksis kommunikasjonen og derved ytringsfriheten. Jeg viser til min tidligere artikkel om akkurat dette, om forholdet mellom varslervernet og overvåkning og om Pentagons strategi overfor Wikileaks[2].
Høyesteretts nylige kjennelse om kildevernet i nettdebatter – som er nærmere kommentert i en tidligere artikkel[3] gir også full anerkjennelse til disse prinsippene, gjennom blant annet denne generelle uttalelsen:
“Ved vurderingen av om det her skal gjøres unntak fra kildevernet, finner jeg det riktig å legge til grunn den mer langsiktige effekten av å skulle gjøre unntak – den såkalte “chilling effect” […] I det lange løp er det en risiko for at en mer utstrakt bruk av vitneplikt vil kunne medføre at viktige kilder blir borte. Etter mitt syn tilsier derfor vesentlige samfunnsinteresser at media i størst mulig utstrekning bør kunne bevare anonymitet om sine kilder. jeg er enig med den ankende part i at det må tillegges vekt at bruken av Internett har samfunnsnytte, ved at nye medieplattformer har bidratt til at andre grupper mennesker har kommet til orde enn de som er bidragsytere til papiravisenes tradisjonelle leserinnlegg.”
Og for å trekke inn igjen poenget i sitatet fra Jan Egeland ovenfor: Når skal vår egne myndigheter og EU-kommisjonen erkjenne at det som gjelder for myndighetenes egne, fortrolige kommunikasjon, gjelder på akkurat samme måte for borgernes private kommunikasjon?
I den pågående debatten om EUs datalagringsdirektiv har myndighetene gang på gang blitt gjort oppmerksom på hvilket inngrep en slik systematisk registrering og lagring av detaljer om alle borgeres tele- og internettkommunikasjon er – ikke bare i kommunikasjonsfortroligheten, men også i varslervernet og derved i ytringsfriheten. Se blant annet høringsuttalelsene fra Datatilsynet[4], Den Internasjonale juristkommisjon[5], Advokatforeningen[6], Redaktørforeningen[7] og Norsk Presseforbund[8], som alle tar opp dette poenget.
Den dagen Jens Stoltenberg, Knut Storberget, Jonas Gahr Støre, Erna Solberg m fl blir like opptatt av borgernes behov for kommunikasjonsfortrolighet som for myndighetens behov for det samme, vil de kanskje innse hvorfor datalagringsdirektivets krav og logikk er fullstendig uegnet til å fremme og forsvare den liberale rettstat mot terrorister eller andre kriminelle. Fordi et slikt tiltak og dets logikk i seg selv utgjør en langt større trussel mot vår samfunnsform.
Etter alle lekkasjene fra de presumptivt sikreste lagringssystemene i verden, herunder Pentagons egne arkiver, går jeg også uten videre ut fra at våre myndigheter slutter å kaste blår i øynene på folk ved å henvise til såkalt “sikker lagring”. Den som ikke forstår nå, vil ganske enkelt ikke forstå.
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=492
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.