by Jon W-A | February 8, 2011 1:14 PM
Fra justismyndighetenes og enkelte stortingspolitikeres side er følgende retoriske spørsmål reist i debatten om datalagringsdirektivet:
Når en rekke persondata – herunder kommunikasjonsdata, lagres privat av kommersielle hensyn, er dét et edlere formål enn lagring av data for kriminalitesbekjempelse?
Spørsmålet ble blant annet reist fra politiets side under gårsdagens åpne høring på Stortinget, og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Anne Marit Bjørnflaten, stilte det også til meg under høringen.
Et slikt spørsmål avslører en misforstått og for demokratiet farlig logikk.
Det korte, enkle svaret er at det som skjer mellom to borgere – kunde og tjenesteyter – er frivillig og privat. Bevissikring til kriminalitetsbekjempelse er et tvangsmiddel som kun skal brukes når det er nødvendig overfor den enkelte borger. Men dette kan utdypes:
At vi velger til en viss grad å benytte oss av diverse kommunikasjonstjenester som krever at opplysninger om kommunikasjonen vår lagres, er prinsipielt sett en privat sak. Men også her angir i Norge personopplysningsloven grenser, både med hensyn til krav om informert samtykke og om at opplysninger kun kan lagres til bestemte formål. Målet er å begrense slik lagring av personopplysninger til et nødvendig minimum. Som det heter i avsnitt 30 i fortalen til EUs direktiv om behandling av personoplysninger og beskyttelse af privatlivets fred i den elektroniske kommunikasjonssektor[1]:
Systemer til levering af elektroniske kommunikationsnet og kommunikationstjenester bør konstrueres, så de begrænser mængden af nødvendige personoplysninger til et absolut minimum
Og -viktigst – kunden kan når som helst gjøre opp for seg og deretter kreve alle identifiserende opplysninger slettet. Den enkelte har rettslig sett full kontroll over sine egne kommunikasjonsdata.
I praksis er det likevel klart at mange andre tjenester som i dag er tilgjengelige, opererer noe utenfor dette idealet. Det er for eksempel ingen tvil om at også opplysninger som vi legger “frivillig” igjen hos utenlandske, kommersielle aktører som Facebook, Google og andre, i henhold til vilkår som de færreste leser eller setter seg inn i, er noe som bør vekke større debatt.
Men dette er prinsipielt sett en annen debatt enn spørsmålet om staten med tanke på fremtidig kriminalitetsbekjempelse skal kunne pålegge lagring av slike opplysninger, og endog i større utstrekning enn det gjøres i henhold til private avtaler mellom borgerne. Det er altså ikke snakk om hvilke formål som er “edlest” – det snakk om hvem som skal ha kontroll med borgernes frie kommunikasjon i et demokrati – borgerne eller staten?
Vi kan ikke godta som grunnlag for diskusjonen om datalagringsdirektivet at man visker ut den viktige prinsipielle forskjellen mellom på den ene siden privatrettslig “overdragelse” av rettigheter til personopplysninger og på den annen side statlig “ekspropriasjon” av kontrollen med borgernes personopplysninger. Et tiltak som datalagringsdirektivet representerer sistnevnte kategori.
(Mer utdypet om dette aspektet fra et juridisk perspektiv, på bakgrunn av de overordnede sivile og politiske rettigheter som gjelder etter blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), finner man blant annet i denne artikkelen[2] (av undertegnede), nylig utgitt som kapittel i boken “Overvåkning i en rettsstat”, Dag Wiese Scartum (red.), Fagbokforlaget 2010. Videre kan jeg vise til Den internasjonale juristkommisjonen, norsk avdelings høringsuttalelse[3] til fjorårets høringsnotat om datalagringsdirektivet. For en mer overordnet gjennomgang av balansen mellom stat og borger med hensyn til informasjonsfrihet, vises til min artikkel Kan ideen om den liberale, demokratiske rettsstat overleve hvis samfunnsvern blir politikkens overordnede mål?[4], (manus) i kommende jubileumsnummer av Tidsskrift for Strafferett[5] (Gyldendal Norsk Forlag 2011)).
Oppsummeringen av det som er utdypet i de artiklene og innleggene det er lenket til ovenfor er at bevissikring i borgernes frie kommunikasjon kun kan tillates når det er relevant, målrettet og nødvendig, relatert til en konkret etterforsknings- eller etterretningssak.
Borgernes kommunikasjon er ikke et “verktøy” for politiet, før disse vilkårene er oppfylt. Tvert om; borgernes adgang til fri kommunikasjon er borgernes verktøy for å kunne utøve sin konvensjonsbeskyttede rettigheter i et demokrati.
Med mindre vi skal gi på båten de normer og prinsipper som gjelder for statlige inngrep i borgernes private sfære og kommunikasjonsfrihet, må vi holde fast ved disse prinsippene, og ikke henfalle til en ren pragmatisk tilnærming, hvor en misforstått henvisning til “de edleste motiver”-prinsippet skal styre forvaltningen av borgerens sivile og politiske rettigheter.
Vi må kunne forholde oss kritisk til flere fenomener på samme tid, uten å blande kortene. Spørsmålet om grensene for statens adgang til å ta kontroll over opplysninger om borgernes ellers frie kommunikasjon, må diskuteres i henhold til de overordnede, rettslige normer og prinsipper som er nedfelt i de juridiske konstitusjoner som definerer den liberale rettsstaten. Spørmålene om hvordan private aktører behandler opplysninger om hverandre, må løses separat – og det finnes også regler for dette, selv om globalisering skaper utfordringer.
Et annet viktig poeng i forlengelsen av dette er at den kommunikasjonen som datalagringsdirektivet (pr i dag) omfatter, kun utgjør en del av den elektroniske kommunikasjonen som benyttes av borgerne. Nettopp dette poenget illustrerer hvorfor man ikke kan godta et slikt tiltak: Tiltaket er ikke effektivt i henhold til sin egen logikk, særlig ikke over tid. Samtidig tilsier denne logikken at man må gå mye lenger; man bør tvangslagre opplysninger om borgernes kommunikasjon i alle andre elektroniske kommunikasjonstjenester, som Skype, Facebook-chat med mer, for å sikre at det ikke finnes kommunikasjonskanaler igjen hvor borgerne kan kommunisere i fortrolighet. Og i forlengelsen av denne logikken, bør krypterte løsninger[6] forbys. EU-parlamentet har allerede vært inne på disse tankene, noe jeg omtale i denne bloggposten[7] i fjor. Det har også stortingsrepresentanten Arve Kambe fra Høyre[8].
Dette bør i grunnen være nok til at folk forstår at datalagringsdirektivet er en arbeidsulykke i et liberalt demokrati.
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=571
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.