by Jon W-A | March 5, 2011 2:04 AM
Hvem er du, som ser ut til å mene at du har rett til å kreve at en annen fri borger – mitt teleselskap – på din befaling og på statens vegne systematisk skal registrere hver gang jeg kommuniserer med mine barn, min ektefelle, mine venner, mine forretningsforbindelser, mine klienter, min lege, mine politiske meningsfeller og samtlige andre jeg kommuniserer med ved bruk av telefon og e-post? Og at registreringen i tillegg skal omfatte hvor jeg, mine barn og alle de andre som deltar i kommunikasjonen befant seg da det skjedde – slik at de akkumulerte registreringene over tid danner grunnlag for et kart over alle mine nettverk, forbindelser og fysiske bevegelser[1]?
For å sikre bevis[2] mot meg for det tilfellet at jeg i fremtiden skulle mistenkes for å ha begått noe straffbart!
Dette er hva Arbeiderpartiet ber om din støtte til å gjennomføre. Et forslag som avvises av samtlige andre partier på Stortinget. På prinsipielt grunnlag. I samsvar med råd fra et overveldende flertall av uavhengige, sivile faginstanser innenfor jus og teknologi[3] – herunder så vel Advokatforeningen[4] som Den internasjonale juristkommisjon[5], NTNU[6] og UiO v/instutt for [7]informatikk.
Hvordan kan det anses som en ”vanskelig” avgjørelse for noen med den minste ansporing til liberale gener å svare på om staten i et liberalt demokrati skal ha rett til å ekspropriere samtlige borgeres rådighet over sin grunnleggende, demokratiske egenkapital: Retten til å kommunisere fritt og fortrolig, uten å måtte loggføre med hvem man kommuniserte, når man gjorde det og hvor man befant seg hver gang, for det tilfellet at staten i fremtiden skulle finne grunn til å sjekke loggen? Med mindre man selv velger det (stikkord: frivillighet versus tvang – om det skillet lyder kjent).
Hadde du godtatt det, om Arbeiderpartiet foreslo at staten kunne båndlegge alle borgeres – herunder næringsdrivendes – frie egenkapital gjennom utleggspant til sikring av eventuelle fremtidige krav som staten måtte få mot den enkelte? Jeg går ut fra at svaret er gitt. [8]
Hvordan kan du da godta tilsvarende med borgernes menneskerettsbeskyttede, frie rådighet over egen, privat kommunikasjon?
Hvorfor skal jeg ikke lenger selv få lov til å bestemme om og i tilfelle hva som loggføres om min private kommunikasjon?
Hvorfor skal jeg ikke få lov til å slette det som er lagret om min fortrolige kommunikasjon – akkurat som jeg alltid har kunnet gjøre, enten det har dreid seg om egne notater i kalenderen eller det har dreid seg om digitale notater hos en annen borger som har levert kommunikasjonstjenester til meg i henhold til privat avtale? [9]Og som jeg fortsatt vil kunne gjøre fritt, om jeg velger å kommunisere i fysisk møte med mine forbindelser, eller via andre elektroniske medier som nettbaserte ”chatte”-tjenester eller Skype. Eller skal også denne kommunikasjonen underlegges statspålagt loggføring i neste runde?
Og hvis du først aksepterer at staten skal ha anledning til å bedrive generell og vilkårlig bevissikring, uavhengig av noen konkret straffesak og uavhengig av individuell begrunnelse, hvor trekker du da din prinsipielle grense?
Det finnes jo mye mer som staten kan ha stor nytte av den dagen en av oss eventuelt bryter samfunnets normer, og vi settes under etterforskning – men som vi før den tid, fordi vi er frie borgere, kan og har rett til å la være å registrere, eventuelt velge å slette.
Hva med for eksempel det nærmere innholdet i den samme kommunikasjonen?
Det er åpenbart at det ville være til stor nytte for politiet om også det fantes lagret den dagen en av oss eventuelt blir gjenstand for etterforskning.
Hvilken prinsipiell motforestilling kan du by på mot dette, dersom Arbeiderpartiets logikk[10] aksepteres – og man allerede har brutt prinsippet om at bevissikring i borgerens kommunikasjon først kan skje når det er saksrelatert og individuelt begrunnet?
Å svare at ”grensen går her” – som forsvarerne av Arbeiderpartiets lovforslag gjør[11], er ikke et svar. Her snakker vi om en grunnleggende, prinsipiell grense i en liberal rettstat. Og jeg forventer at lederen for et liberalt parti[12] kan svare mer ordentlig for seg.
Hvordan kan borgerne forventes å ha tillit til en stat som selv, etter Arbeiderpartiets forslag, vil lovfeste en generell mistillitserklæring[13] overfor samtlige borgere med hensyn til deres bruk av den grunnleggende, demokratiske friheten til å kommunisere fritt?
Om du ikke kan svare på disse spørsmålene, bør du gjøre som blant andre Tysklands justisminister og EUs kommissær for justis og fundamentale rettigheter, Viviane Reding, gjør [14]– og si at EUs datalagringsdirektiv var et feilgrep, som må erstattes med saksrelatert og målrettet bevissikring, i tråd med veletablerte europeiske prinsipper for en liberal, demokratisk rettsstat.[15]
Vi vinner ikke kampen om vern av den liberale rettsstat mot terrorister eller andre kriminelle ved å spise av den samme liberale rettsstatens egenkapital[16] – like lite som en næringsvirksomhet kan overleve dersom egenkapitalen brukes til å dekke løpende utgifter.
Så enkelt er det. Dette er ikke vanskelig – med mindre du faktisk mener at du har rett til som stortingspolitiker å se meg, mine barn og alle andre borgerne inn i øynene, og si: “Jeg har ikke tillit til deg lenger – jeg stoler ikke på deg.”
[En bearbeidet versjon av dette innlegget ble trykket i Dagens Næringsliv[17], mandag 7/3-2011]
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=644
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.