by Jon W-A | March 15, 2011 1:41 PM
Dersom Stortinget vedtar å implementere EUs datalagringsdirektiv – eller tilsvarende statspålagt lagring av kommunikasjonadata – vil spørsmålet om berettigelsen av dette i henhold til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) helt sikkert bli gjenstand for rettslig prøving i domstolene. (Jeg har i flere innlegg her[1] beskrevet hvorfor jeg – i likhet med mange jurister – mener at et slikt tiltak er uforenlig med såvel retten til privatliv og fortrolig, privat kommunikasjon som med ytringsfriheten, jf også denne fagartikkelen[2].)
Ettersom et tiltak som dette rammer alle i og med den eventuelle ikrafttredelsen av tvangslagringen, kan i prinsippet en hver borger reise søksmål om berettigelsen av dette.
Her kan to hovedstrategier tenkes: Den ene er at man reiser søksmål direkte mot staten, med påstand om at selve kravet om tvangslagring krenker ens rettigheter etter EMK. Den andre – som er noe mer komplisert, men som får frem absurditeten desto klarere – er å rette krav mot sitt teleselskap. Det er denne varianten jeg vil skissere noe nærmere her.
Hver av oss kan for eksempel, om vårt teleselskap lagrer en eller flere sett med kommunikasjonsdata som ikke er begrunnet i levering av de teletjenestene vi kjøper, sende krav om at opplysningene slettes. Under henvisning til vår rett til å disponere fritt over opplysninger om vår private kommunikasjon, jf først og fremst EMK artikkel 8.
Om teleselskapet nekter, under henvisning til at det i henhold til en ny bestemmelse om lagringsplikt i ekomloven, er pålagt å lagre dette i seks, ni eller 12 måneder, kan man vise til at våre rettigheter etter Grunnloven og EMK går foran hva som står i ekomloven.
Våre rettigheter etter EMK går i henhold til menneskerettsloven § 3[3] (jf også Grunnloven § 110 c[4]) foran bestemmelser i annen, norsk lov, i tilfeller av motstrid.
Da må teleselskapet altså velge. Det kan velge å risikere å tape en rettssak mot oss, med eventuelt tilhørende erstatningskrav, fordi det nekter å slette opplysningene. Eller det kan velge å være enige med oss, og slette opplysningene – og risikere at staten straffeforfølger teleselskapet for brudd på lagringsplikten, jf ekomloven § 12[5].
Ikke noe hyggelig dilemma for teleselskapet, med andre ord: Enten risikerer det å krenke en kundes menneskerettigheter, eller det risikerer straff for å ikke gjøre som pålagt av staten i ekomloven: Å lagre opplysninger som verken kunden eller teleselskapet ønsker å lagre, fordi staten vil sikre bevis mot kunden, for det tilfellet at kunden i fremtiden kommer i politiets søkelys.
Vel, selv om teleselskapene egentlig ikke har noen som helst egeninteresse i å bruke penger og ressurser på å generere og oppbevare opplysninger om kundens kommunikasjon i et slikt bevisregister for staten, har jeg forståelse for om de velger den løsning som gjør at de slipper straffeforfølgelse.
Da må teleselskapet altså la seg saksøke av en eller flere kunder, og i det søksmålet forsvare en lagringsplikt/et sletteforbud som det selv er motstander av. Man kan spørre seg hvor stort engasjementet blir i et slikt forsvar… Antagelig vil regjeringen føle seg mindre komfortabel med den tanken, og vurdere å begjære å få tre inn i saken som såkalt “partshjelp” på teleselskapets side, etter reglene i tvisteloven kapittel 15[6]. Det vil i så fall ytterligere understreke hvis interesser som forsvares.
Teleselskapene vil fremstå som ufrivillige angiveragenter for staten – truet med straffebestemmelser til systematisk, kontinuerlig og vilkårlig å samle inn, loggføre og oppbevare opplysninger om alle kundenes forbindelser, nettverk og bevegelser, på statens vegne. Utelukkende med henblikk på bruk mot de samme personene, dersom staten i fremtiden mener at de har forbrutt seg mot en norm som staten har satt for akseptabel oppførsel.
Om et slikt begrep overhodet passer i sammenhengen, vil det være ganske fornøyelig i et slikt scenario, dersom en av saksøkerne er en tiåring (under kriminell lavalder) som bare ber om at opplysninger om all kommunikasjon med mor, far, besteforeldre kan slettes nå – eller om det er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til kriminalitetsbekjempelse at opplysningene skal forbli tvangslagret i tilfelle tiåringen skulle bli mistenkt for alvorlig kriminalitet i løpet av det nærmeste året…. (Vi kan godt plassere “vår” tiåring i rullestol, som lam fra halsen ned – i et liv med elektronisk kommunikasjon som essensielt for å kunne ha kontakt med sine kjære. Og det finnes selvfølgelig utallige andre varianter av borgere vi kan tenke oss i saksøkerrollen – kanskje samlet i samme søksmål. Men det holder med én fri, lovlydig borger).
Og skulle en slik part, mot formodning, tape saken i norske domstoler, fordi norske domstoler svarer “ja” på det siste spørsmålet, kan saken bringes inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Da er det Den norske stat som blir motparten til tiåringen.
Jeg sier bare lykke til til Den norske stat, dersom Arbeiderpartiet og Høyre setter oss i den situasjonen – see you in court!
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=662
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.