by Jon W-A | March 15, 2011 12:02 AM
I helgen forsøkte Høyres Bent Høie å forsvare sin og flertallet i Høyres stortingsgruppes positive holdning til datalagringsdirektivet. Som man ser av kommentarfeltet[1], var ikke hans forsøk på dette noen argumentasjonsmessig suksess.
I dag var det Per Kristian Foss’ tur. Heller ikke han oppnådde særlig argumentasjonsmessig suksess, når man leser alle kommentarene[2].
Jeg forsøkte å legge inn en kommentar, først kl 17:11 – og senere, i kortere versjon, kl 23:30, men av en eller annen grunn slipper kommentarene ikke gjennom. Den siste kommentaren var slik:
Jeg la inn en kommentar kl 17:11 – som fremdeles ikke er sluppet gjennom…
Kortversjonen:
Foss, om du tror på hva du skriver her, trenger du å lese deg opp på noen grunnleggende prinsipper og grenser som gjelder i en liberal rettsstat. Jeg har derfor to utfordringer til deg:
1) Les denne artikkelen – om forholdet mellom hensynet til samfunnsvern på den ene side og hensynet til indviduelle sivile og politiske rettigheter på den annen:
https://www.uhuru.biz/wp-content/uploads/2010/03/SCAN20110217143142.pdf
2) Når det er gjort, erstatt Erna Solbergs navn med ditt eget i spørsmålstillingen i dette innlegget, og gi oss et klart svar på de spørsmålene som stilles:
Man må kunne forlange av en oppegående mann som deg at du klarer å svare på dette, uten omgåelser av det slag alle andre som har prøvd seg har servert. Spørsmålene er meget enkle.
Med vennlig hilsen
Jon Wessel-Aas
Det som kjennetegner debatten – som nå har pågått i noen år – er at ingen tilhengere av datalagringsdirektivet har maktet å svare ordentlig på de grunnleggende spørsmålene som stilles i det andre innlegget jeg lenket til i kommentaren.
Bent Høie har i ettertid forsøkt i en ny bloggpost[3], men lykkes heller ikke i det forsøket – noe jeg påpekte i en replikk på hans blogg, med følgende kommentar:
Takk for at du tok utfordringen på alvor! Det er det få, eller ingen i din posisjon, som har gjort hittil.
Likevel – og til tross for oppriktige bestrebelser – lykkes du ikke.
Du bruker grovt sagt to grep:
1) Du viser til at flere har sagt at de kan godta plikt til å lagre informasjon om hvilken abonnent som disponerte en gitt (dynamisk) IP-adresse på et gitt tidspunkt – og at de derved har brutt den prinsipielle grensen som jeg har redegjort for. Det er jeg uenig i – og det er nærmere forklart her:
2) Du prøver å oppstille spørsmål om krav om tvangslagring av kommunikasjonsdata av hensyn til fremtidig kriminalitetsbekjempelse er begrunnet i hensyn som er “mindreverdige” i forhold til dagens situasjon, hvor noen av de samme opplysningene lagres etter private avtaler til fakturaformål. Det er særlig på dette punktet argumentasjonen svikter – noe jeg har skrevet om blant annet her:
Det altså ikke dine evner til å argumentere det er noe i veien med, det er rett og slett standpunktet ditt i saken som er umulig å forsvare innenfor den liberale rettsstats rammer.
Derfor sier du egentlig at det er disse rammene som ikke lenger “passer”.
Det er noe som ikke bare jeg, men også blant andre FNs spesialrapportør på menneskerettigheter og terrorbekjempelse, Martin Sheinin, har påpekt:
For øvrig har jeg i dag skrevet litt om hvordan et søksmål om datalagring ville arte seg, dersom dere bidrar til å innføre det – det illustrerer absurditeten i hele logikken:
Men, som sagt; takk for at du faktisk har gjort en innsats med å forsøke å svare på mine utfordringer. Det blir bedre debatt av det – og saken og problemstillingene blir bedre opplyst. Det har ikke dine meningsfeller i Arbeiderpartiet bidratt til.
Hovedspørsmålet er altså fortsatt:
Hvor går den prinsipielle grensen for bevissikring i borgernes kommunikasjon, hvis man først aksepterer systematisk, vilkårlig bevissikring i alle borgeres kommunikasjonsdata ved bruk av telefoni og e-post?
Å svare på dette krever at man kan redegjøre for nettopp et prinsipp – en generell norm – som kan fortelle oss hvorfor grensen eventuelt går “hit, men ikke lenger”.
I mangel av svar på dette, må man konstatere at de har forlatt alle objektiviserte normer for hvor langt staten kan gå i å innskrenke borgernes kontroll med opplysninger om egen, privat kommunikasjon.
Det er ikke akseptabelt, verken politisk eller rettslig – i et samfunn som ikke bare vil kalle seg, men også vil utgjøre et ekte liberalt demokrati.
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=666
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.