by Jon W-A | April 6, 2011 9:55 AM
Statlig pålegg om lagring av en eller flere borgeres kommunikasjonsdata med det formål å sikre bevis til straffesak, omtales straffeprosessuelt som bevissikring.
Slik ser reglene om det ut i dag, i straffeprosessloven (mine uthevninger):
§ 215a. Påtalemyndigheten kan som ledd i etterforskning gi pålegg om sikring av elektronisk lagrede data som antas å ha betydning som bevis.
Pålegg om sikring av data i en sending [d.v.s. eksempelvis innholdet i en e-postsending, min anmerkning] som besittes av en tilbyder av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt og det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling.
Den som har rådigheten over de data som omfattes av sikringspålegget, skal underrettes om pålegget. En mistenkt skal underrettes straks dataene er sikret og han får status som siktet i saken. For øvrig skal underretning gis straks dataene er sikret.
Sikringspålegget gjelder for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn nødvendig og høyst 90 dager om gangen. Dersom sikringspålegget gis etter anmodning fra fremmed stat, gjelder pålegget for minst 60 dager. § 197 tredje ledd, § 208[1] første og tredje ledd og § 216[2] i gjelder tilsvarende.
Den pålegget retter seg mot, skal etter begjæring utlevere de trafikkdata som er nødvendige for å spore hvor dataene som omfattes av sikringspålegget kom fra og hvor de eventuelt ble sendt til.
[Kommentar: Slikt sikringspålegg er et tvangsmiddel, og da gjelder i tillegg det generelle forholdsmessighetsprinsipp – både i henhold til Den europeiske menneskerrettskonvensjon, jf denne artikkelen[3], og slik det er uttrykt i straffeprosessloven § 170 a, se nedenfor]
§ 170a. Et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.
Når Stortingets vedtatte lovendring trer i kraft, vil det ovenfor siterte erstattes (eller rettere sagt; suppleres) av en ny bestemmelse i ekomloven:
§ 2-7 a. Plikt til lagring av data
Tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste skal lagre trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendig for å identifisere abonnenten eller brukeren i 6 måneder til bruk for etterforskning, oppklaring og straffeforfølgning av alvorlige straffbare forhold. Plikten etter første punktum gjelder data som genereres eller behandles i tilbyders elektroniske kommunikasjonsnett ved bruk av fasttelefon, mobiltelefon, internettelefoni, internettaksess og e-post.
Myndigheten kan gi forskrift, treffe enkeltvedtak eller inngå avtale om plikten til å lagre data, herunder om tiltak for å ivareta dataenes konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Myndigheten kan gi forskift om at tilbyder kan kreve fremlagt politiattest fra personer som skal behandle lagringspliktige data på tilbyderens vegne. Myndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak helt eller delvis frita fra plikten til å lagre data etter første ledd eller helt eller delvis pålegge andre enn de som omfattes av første ledd, plikt til å lagre data dersom dette må til for å oppnå formålet med bestemmelsen.
Med andre ord forlater man fullstendig det såkalte etterforskningsprinsippet med hensyn til bevissikring – nå skal informasjon om alles kommunikasjon loggføres og lagres systematisk, helt uavhengig av noen konkret straffesaksetterforskning. Dessuten forlater man samtidig forholdsmessighetsprinsippet – nå vil tvangsmiddelet, bevissikringen, skje fullstendig vilkårlig, uten tanke på hvem den rammer.
Mildt sagt ganske dramatisk – ikke minst med tanke på at at regelen i dag, i straffeprosessloven § 215 a (som ble innført i 2005) samt forholdsmessighetsprinsippet i § 170 a, ble utformet som den står, nettopp under henvisning til Norges forpliktelser med hensyn til personvern og rettssikkerhet. Det går uttrykkelig frem av Justisdepartementets kommentarer til lovforslaget den gang – i Ot.prp. nr. 40 (2004-2005) kapittel 4[4]. Nedenfor gjengis departementets begrunnelse for ikke å kreve konkret mistanke for å pålegge sikring av trafikkdata, men bare at det er åpnet etterforskning og at dataene som sikres antas å ha betydning som bevis i den konkrete etterforskningen (mine uthevninger):
Etter departementets syn må de nye reglene om sikringspålegg utformes i lys av reglene om beslag i §§ 203 flg. Reglene har til felles at de tar sikte på sikre bevis til bruk i en etterfølgende straffesak. Til forskjell fra beslag får imidlertid påtalemyndigheten ikke rådighet over dataene, og dette gjør sikringspålegg til et mindre inngripende tvangsmiddel enn beslag. For at de nye reglene skal få noen selvstendig betydning ved siden av beslagsinstituttet, må vilkårene forutsetningsvis være mindre strenge.
Etter departementets oppfatning bør det i utgangspunktet være tilstrekkelig at dataene kan ha betydning som bevis. Slik reglene om sikringspålegg foreslås utformet, vil den midlertidige sikringen utgjøre et forholdsvis beskjedent inngrep. Å bygge på et generelt mistankekrav ville dessuten lede til et unødig finmasket og komplisert system. Hensynet til den som opplysningene knytter seg til, vil være tilstrekkelig varetatt ved det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven § 170 a. Det følger av denne bestemmelsen at midlertidig sikring bare kan foretas dersom det er tilstrekkelig grunn til det, og dersom sikringen etter sakens art og forholdene ellers ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep. Ved vurderingen vil det her bl.a. måtte legges vekt på hvor sensitive opplysninger det er tale om å sikre. Dersom politiet har kjennskap til forhold som gir grunn til å tro at opplysningene ikke vil bli sikret på en betryggende måte, vil det dessuten måtte tas hensyn til det, slik utvalgets flertall påpeker.
Jeg går ut fra at enhver vil forstå at man har beveget seg ikke bare et langt skritt videre enn dette med det nylig vedtatte lovforslaget. Man har beveget seg helt ut av alt som har med etterforskningsprinsippet og forholdsmessighet. Hadde de nye reglene blitt plassert i straffeprosessloven, ville paradigmeskiftet blitt synliggjort tydelig. Når man istedenfor “kamuflerer” det, ved å legge det til som en av flere plikter for tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester, i ekomloven, er vanskeligere for alminnelige borgere å få øye på – og enklere for myndighetene å kalle grepet helt andre ting.
Faktum er at det som i 2005 var helt utenkelig, nettopp av hensyn til alminnelige rettssikerhetsprinsipper, forholdsmessighetsprinsipper og personvernhensyn, nå plutselig omtales som dels som et ubetydelig inngrep, dels som en styrking av personvernet (ja, forsøk å forene den selvmotsigelsen, den som kan!).
Nytale og bløff [5]har det altså ikke skortet på. Nå har det blitt lov.
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=712
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.