by Jon W-A | July 30, 2011 7:53 AM
I flere sammenhenger reises spørsmålet om å redusere muligheten til å ytre seg anonymt – særlig med hensyn til ytringer på nettet. (Jeg sikter ikke nå til kommentarfelt på medienes nettsider m v, der redaktørene selvsagt står fritt til å fastsette vilkår for brukerdeltagelse. Jeg sikter til generell adgang til nettet, og forslag som for eksempel PSTs, som er referert til innledningsvis i innlegget Ikke politisk overvåkning, men overvåkning av “ein politisk ståstad med valdspotensial”[1] .)
Spørsmålet om retten til, og behovet for, å kunne opptre anonymt (på nett eller i andre medier), er ganske prekært i våre dager. Mange, inkludert våre myndgheter i Norge og Europa, synes å fokusere på kriminelles (underforstått; manglende) rett til å opptre anonymt på nett. Det blir for enkelt, og det snur problemstillingen på hodet.
Det er nemlig åpenbart at viktige funksjoner i et liberalt demokrati – og for så vidt desto mer i samfunn hvor dette ikke er oppnådd ennå – inkluderer varslere, dissidenter og andre motkrefter til makten. Samfunnet er avhengige av slike aktører og deres funksjon, for at makten ikke skal konsolideres i retning av korrupte, totalitære strukturer.
Disse menneskene må ha kommunikasjonskanaler som ivaretar anonymiteten deres. Uten den muligheten, vil stemmene deres og den informasjonen de bærer i seg, bli borte fra den offentlige debatt. Slik forvitrer demokratiet.
I et slikt perspektiv er det essensielt at myndightene ikke umuliggjør anonymitet, under påskudd av å “ta” flere av en relativt sett meget begrenset gruppe kriminelle. Slik tenker imidlertid ikke våre myndigheter i dag. I dag blir den frie kommunikasjonen som nettet tillater, nærmest ansett som en trussel. Det er et dårlig tegn i et samfunn, når kommunikasjonsfrihet blir ansett som en trussel. Men det er slik det blir fremstilt, når man skal overbevise befolkningen om at det gitt tiltak er nødvendig for å beskytter flertallets “friheter” (les: trygghet).
Dette er også fremhevet i den seneste rapporten av 16/5-2011 fra FNs spesialrapportør på ytringsfrihet[2], Frank La Rue, til FNs menneskerettighetsråd. I et innlegg han holdt for rådet i etterkant, 3/6-2011, uttrykte han seg slik om utviklingen med hensyn til myndigheters forhold til det frie nettet (slik det er gjengitt i en artikkel om rapporten på nettstedet singularityhub.com[3]):
In recent months, we have seen a growing movement of people around the world who are advocating for change – for justice, equality, accountability of the powerful and better respect for human rights. However, the unique features of the Internet, which allow individuals to spread information instantly, to organize themselves, and to inform the world about situations of injustice and inequality, have also created fear among Governments and the powerful.
Hans poeng her har jeg også tatt opp, i en kronikk i Dagsavisen – Nye meninger fra i fjor, i anledning myndigheters reaksjoner på Wikileaks i kjølvannet av den såkalte “cablegate”-saken: “Når “krig er fred”, oppleves informasjonsfrihet som terror”[4].
Det står mange debatter for døren fremover, med hensyn til kommunikasjonsnettenes reelle tilgjengelighet for dem som virkelig trenger dem – og som demokratiet er avhengig av. Dette var bare et lite innspill, for å vise at man ikke skal ta for lett på spørsmålene og at det ikke er uten betydning hvordan man velger å formulere problemstillingen. Se også tidligere bloggpost: “Ugyldig retorikk fra dem som vil begrense kommunikasjonsfriheten”[5].
Ellers anbefales blant annet disse innleggene om anonymitet på nettet:
“Anonyme nettdebattanter”[6], av Olav Torvund.
“Anonymitet på nett – en borgerrettighet?”[7], av Britt Lysaa.
“Retten til anonymitet”[8], av Maria Gjerpe, alias Marias Metode.
“Real names” Policies Are an Abuse of Power”[9], av Danah Boyd.
“Anonymity on the Internet” [10]av Jacob Palme og Mikael Berglund.
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=814
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.