by Jon W-A | August 29, 2011 12:09 PM
Det er grunn til stadig å vende tilbake til Stoltenbergs fine ord om “mer åpenhet og mer demokrati”, som svar på terroranslaget 22/7. Det gjelder å gi de ordene innhold. Og det gjelder nå å følge med på om de instansene som først og fremst skal – og har makt til – gi dem innhold i samfunnet, faktisk gjør det.
Allerede få dager etter at Stoltenberg uttalte disse ordene, spilte hans egen regjeringskollega, justisminister Knut Storberget, ut at han ville legge frem et lovforslag som undergraver nettopp demokrati og åpenhet [1]– i tråd med hva PST-sjef Janne Kristiansen har tatt til orde for. Det dreier seg om å innføre straff for såkalt “soloplanlegging” av terror.
Verken Storberget eller PST-sjefen ser derfor ut til å være blant dem som skal gi de flotte ordene innhold.
I en avgjørelse fra Oslo tingrett i dag[2] uttrykker retten noe tilsvarende om PSTs begrensede forståelse for betydningen av åpenhet og demokrati. Saken dreide seg om et søksmål fra en samlet norsk presse mot PST, for å få innsyn i lydbåndopptakene fra hovedforhandlingen i Eidsivating lagmannsrett i straffesaken mot Arne Treholt i 1985 – for 26 år siden. Disse har blant andre NRK i flere år forsøkt å få innsyn i fra PST, som besitter opptakene – uten at PST en gang har villet realitetsbehandle begjæringene. I Oslo tingretts avgjørelse i dag, gis pressen fullt medhold, og avgjørelsens innhold er et godt eksempel på praktisering av nettopp åpenhet og demokrati i en rettsstat. Rettens avgjørelse inneholder på flere punkter kritikk av måten PST har forholdt seg til offentligheten i sakskomplekset, og uttrykker blant annet tvil om PST fullt ut forstår viktigheten av slik åpenhet og av pressens rolle i den sammenheng. Følgende avsnitt fra rettens innledende bemerkninger er illustrerende:
“Det som etter dette gjenstår som relevante temaer i Treholtsak-komplekset – og som fortsatt har interesse fordi det både gjelder offentlig myndighetsutøvelse og hemmelige tjenesters virksomhet – er etter tingrettens oppfatning en best mulig avklaring av saksbehandlingen i POT og da særlig POTs innhenting og bruk av bevis samt POTs bruk av etterforskings-metoden romavlytting. Dette er etter tingrettens oppfatning sentrale konkrete temaer som ikke har funnet sin endelige avklaring og konklusjon. Rettsstaten Norge er ikke tjent med å gjøre disse delene av sakskomplekset til ikke-temaer. Selv om forholdene ligger lagt tilbake i tid, er det av hensyn til tilliten til systemet viktig å få avklart om POT har begått feil. Det er dernest viktig at PST på entydig måte offentlig aksepterer eventuelle feil som ble begått, og klargjør hvorfor dette ikke kan eller vil gjenta seg. Poenget vil ikke være å kritisere enkeltpersoner, men å forebygge fremtidige likeartede feil fra de hemmelige tjenester og andre myndighetsorganer og på troverdig måte klargjøre for allmennheten at dette nå er ivaretatt.
Tingretten finner i denne sammenheng grunn til å påpeke at EOS-utvalget (utvalget som på vegne av Stortinget kontrollerer PST) har fastslått at POT foretok ulovlig romavlytting av Treholt og derved hans nære familie. PST har etter tingrettens vurdering – i hvert fall utad – ikke på overbevisende måte markert at man har sett alvoret i EOS-utvalgets konklusjon.
At tingretten er innforstått med at det i dag er en annen situasjon enn i 1985 ved at bruken av inngripende etterforskingsmetoder nå er detaljregulert i politiloven og straffeprosess-loven, og at PST følger dette regelverket med noen små tilfeldige avvik som blir påpekt ved EOS-utvalgets grundige løpende kontrollarbeid, er ikke avklarende for norsk opinion.
Pressen har som representanter for norsk allmennhet en viktig rolle i å få avklart disse temaene og bringe videre resultatet av avklaringene samt PSTs reaksjoner, vurderinger og tiltak. Demokratiske hensyn tilsier derfor en størst mulig grad av offentlighet – selv om dette er en gammel sak. At pressen har en legitim samfunnsoppgave som offentlige vakthunder (”public watchdogs”) fremgår for eksempel av menneskerettsdomstolen (EMD) sak Tarsasag (2009) og Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt. 2003 side 593 (Valebrokk-kjennelsen). PSTs anførsler for tingretten kan oppfattes slik at PST har begrenset forståelse for viktigheten av denne oppgaven for pressen.”
Det er ikke helt vanlig å se slik direkte tale fra norske domstoler, og det illustrerer at retten har sett det som viktig å være tydelig.
Selv om de ansatte i PST antagelig gjør en glimrende og samvittighetsfull jobb, er det et problem med et slikt organ, om det utad fremstår som så lite orientert om, eventuelt opptatt av, rettsstatens og demokratiets grunnprinsipper. Og det viser i alle tilfeller hvorfor verken justisministeren eller Stortinget, bør legge så ensidig vekt på hva et organs som PST mener om hvorledes lovgivningen og deres egne fullmakter bør utformes – noe som jeg tidligere har skrevet om, under henvisning til ny, europeisk forskning[3].
Skal Stoltenbergs ord om “mer demokrati og mer åpenhet” få innhold, haster det med å disiplinere hans egne rekker.
Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=850
Copyright ©2016 § UHURU unless otherwise noted.