EU-kommisjonen sliter med å forsvare datalagringsdirektivet – politimyndigheter vil utvide

by Jon W-A | January 4, 2012 11:03 PM

I et nylig lekket, internt EU-notat av 15/12-2011[1] fra EU-kommisjonen til arbeidsgruppen på datalagring og utveksling av informasjon, som følger opp kommisjonens ganske mislykkede evalueringsrapport[2] av april i fjor, går det frem at EU-kommisjonen har store problemer med å forsvare datalagringsdirektivet i henhold til sine egne forutsetninger:

• Kommisjonen har ingen objektiv dokumentasjon som kan dokumentere nødvendigheten av datalagringen – blant annet fordi medlemsstatene stort sett ikke har fulgt opp sine forpliktelser til å samle inn og levere statistikk. Medlemsstatene leverer i hovedsak kun postulater og/eller anekdotisk bevis for at tvangslagringen er nødvendig for å bekjempe kriminalitet.
• I mange tilfeller lagres borgernes kommunikasjonsdata flere steder, uten at noen har full oversikt over lagringen – aller minst borgerne selv. Det pekes dessuten på at de samme dataene lagres både hos avsenders og hos mottagers teleselskaper – altså dobbellagring.

Til tross for disse problemene, pekes det på at flere aktører, herunder politimyndigheter, ønsker å utvide direktivet:

• Politimyndigheter vil at tvangslagringen ikke bare skal omfatte telefonitjenester, e-post og IP-adresser, men også nettbaserte meldingstjenester som chat og direktemeldinger i sosiale medier, samt både opplasting og nedlasting på nett.
• Andre aktører (formodentlig musikk- og filmindustri m fl) ønsker at direktivet skal utvides til å gjelde også for utlevering i sivile saker angående opphavsrettskrenkelser.

Det er interessant å se at mye av det som kritikere av datalagringsdirektivet har påpekt over flere år, ser ut til å slå til – både når det gjelder problemene med å implementere direktivet slik som forutsatt, og når det gjelder presset for å utvide direktivet til å omfatte mer av borgernes kommunikasjon.

Det siste er etter min mening det prinsipielt mest interessante, fordi det illustrerer nettopp det farlige med hele direktivets logikk[3], som jeg har skrevet om i flere sammenhenger; nemlig at staten må sikre seg at alle borgernes kommunikasjonsnettverk og -mønstre – hvem som omgås hvem, samt hvor og når – må loggføres systematisk, slik at staten har full oversikt, den dagen én av oss blir mistenkt for å ha gjort noe galt. Da sier det seg selv at man ikke vil stanse ved tvangsloggføring av bare telefon- og e-postkommunikasjon – da må man loggføre mye mer. Helst alt.

I den sammenheng er det også interessant at da vi i Den internasjonale juristkommisjon og Advokatforeningen på et seminar i fjor[4], hvor også Justisdepartementet var invitert, utfordret Justisdepartementet v/statssekretær Pål Lønseth til å si hvor regjeringens og Arbeiderpartiets prinsipielle grense egentlig gikk, når man først gikk inn for datalagringsdirektivet, svarte han – mens han pekte på det lovforslaget som nå er vedtatt – at “grensa, den går her, den”[5].

Da er det betimelig å stille regjeringen og Arbeiderpartiet (og for så vidt også Høyre, som stemte sammen med Arbeiderpartiet, for innføring av gjeldende direktiv i norsk rett) spørsmålet om man garanterer at man dermed ikke vil akseptere slike utvidelser som nevnt i det refererte notatet, dersom EU skulle vedta slike.

Svaret i dag vil nok bli noe sånt som at “det er det ikke naturlig å ta stilling til, så lenge revisjonsarbeidet pågår…”, eller et annet unnvikende svar. Men vi vet alle at når det kommer til det praktiske, vil de som stemte for å innføre dagens direktiv, ikke ha noen prinsipiell motstandskraft mot utvidelser.

Source URL: https://www.uhuru.biz/?p=947