Intervjuobjekter og opphavsrett*

*I Dagens Næringsliv 3/9-2013 var det publisert en kronikk skrevet av advokat Magnus Stray Vyrje, om opphavsrett som en måte hvorved pressens intervjuobjekter kunne styre bruken av de uttalelser de avga intervjuer med journalister. Dagens Næringsliv legger ikke ut kronikker (åpent tilgjengelig) på nett. Jeg kan dessverre (av opphavsrettslige årsaker) ikke legge ut Vyrjes kronikk her**. Men nedenfor har jeg lagt ut teksten i min kronikk av i dag, 9/9-2013, der jeg kommentarer Vyrjes syn:

OPPKONSTRUERT OM OPPHAVSRETT OG INTERVJUOBJEKTER 

I Dagens Næringsliv 3. september skriver [lenken lagt inn her 13/9] advokat Magnus Stray Vyrje at opphavsretten gir pressens intervjuobjekter sterk kontroll med hvordan uttalelser avgitt i intervju kan brukes. Hans hovedbudskap er grovt sagt at fordi de formuleringene som et intervjuobjekt bruker når uttalelser avgis til en journalist, kan oppfylle kravene til et åndsverk etter åndsverkloven, kan intervjuobjektet med opphavsretten i hånd, i stor grad styre om, hvor og hvordan slike uttalelser kan brukes. Etter min mening er hans fremstilling basert dels på oppkonstruerte situasjoner, dels på uholdbar jus.

Journalistiske intervjusituasjoner kan anta mange former. I den daglige journalistikken, er den mest vanlige formen imidlertid at journalisten kontakter en potensiell kilde til en sak, for å få enten bakgrunnsinformasjon og/eller kommentarer som kan gjengis i den redaksjonelle dekningen av vedkommende sak.

Ingen har plikt til å snakke med en journalist som tar kontakt, og blir man kontaktet, kan man derfor selvsagt stille visse vilkår for fortsette samtalen. Dersom journalisten godtar disse, har man like selvsagt inngått en avtale som i utgangspunktet må respekteres av journalisten. Dersom man derimot ikke inngår noen nærmere avtale på forhånd, men velger å snakke med journalisten, er selve premissen for samtalen at journalisten skal bruke uttalelsene redaksjonelt. Enten som informasjon til videre undersøkelser eller ved å gjengi meningsinnholdet i journalistens egne ord eller i form av ordrette sitater.

Som også Vyrje skriver, er det bare rene sitater – altså gjengivelse av intervjuobjektets egne formuleringer – og ikke meningsinnholdet/informasjonen i uttalelsene, som eventuelt kan være gjenstand for opphavsrett. Opphavsretten verner ikke ideer og informasjon, men form. Det er derfor intervjuobjektets egne formuleringer som kan tenkes å kvalifisere som åndsverk, dersom de oppfyller kravet til «verkshøyde». Det vil i praksis sjelden være tilfelle med korte, prosaiske uttalelser som ofte er typiske for formen på uttalelser som gjengis i journalistikken. Men lengre svar og utlegninger kan godt tenkes å kvalifisere. Det er altså i tilfelle slike som i utgangspunktet kan ha vern som åndsverk etter opphavsretten.

Men når situasjonen er som skissert ovenfor, at intervjuobjektet snakker fritt med en journalist, uten at det er avtalt noen særlige forbehold, skjer det i seg selv en overdragelse av opphavsrett til journalisten og det presseorgan som hun representerer. Hele poenget med å la seg intervjue, er jo at hva man sier skal kunne brukes og eventuelt gjengis i det som publiseres. Eventuell opphavsrett gir ikke intervjuobjektet noen rett til å trekke eller endre uttalelsene sine eller til å kreve å få se hva som tenkes publisert, når uttalelsene først er avgitt uten slike avtalte forbehold.

Og når intervjuobjektet forstår at han uttaler seg til en journalist hos et bestemt presseorgan, vil overdragelsen av eventuell opphavsrett måte anses å dekke alle publiseringsformer og -kanaler i vedkommende presseorgan, med mindre annet er avtalt – fordi det må anses som en allment kjent og etablert praksis at flermediale presseorganer jobber slik i dag.  Avgir man uttalelser til en journalist i et nyhetsbyrå, som for eksempel NTB, må man på tilsvarende måte anses å ha akseptert at retten til å publisere eventuelle opphavsrettsbelagte uttalelser overdras videre til medier som byrået formidler stoff til. Og når de først er publisert, vil uansett omverdenen kunne sitere uttalelsene, innenfor regelen om fri sitatrett.

Vi skal huske på at pressens bruk av intervjuer med kilder, er et helt sentralt element i og for utøvelsen av dens samfunnsoppdrag som forvalter av informasjonsfriheten. Hensynet til ytringsfriheten slår derfor også inn med full styrke på dette feltet – og dette vil derfor ha betydning for hvordan man tolker «avtalen» mellom pressen og dens intervjuobjekter. Når et intervjuobjekt ønsker å kunne utøve kontroll med den redaksjonelle bruken av sine uttalelser, vil motivene som regel være alt annet enn opphavsrettslige. Det kan derfor være betimelig å minne om hva Ytringsfrihetskommisjonen sa om forholdet mellom ytringsfrihet og opphavsrett, i forarbeidene til vår reviderte Grunnloven § 100:

«Kommisjonen legger til grunn at begrensninger i ytringsfriheten av hensyn til andres opphavsrettigheter – på samme måte som andre begrensninger – må oppfylle kriteriet om å la seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse […] Det skulle tilsi at opphavsrett brukt som et middel for å motvirke en informert offentlig debatt ikke kan stå seg mot ytringsfriheten. […]

Motsatt vil opphavsretten stå sterkt når den angripes av interesser hvis sentrale motiv er å utnytte andres materiale til egen økonomisk vinning.»

Jeg tror derfor at intervjuobjekter som satser på opphavsrettslige argumenter for å styre pressens bruk av deres avgitte  uttalelser, vil bli skuffet. Og journalister som ellers gjør premissene for intervjusituasjonen klare, i henhold til god presseskikk, kan rolig stevne frem som før.

 

Les også kommentaren fra jurist i Norsk Presseforbund Kristine Foss, “Ingen kan eie fakta”, trykket i Dagens Næringsliv 5/5-2013.

**OPPDATERING PER 13/9-2013: Nå har advokat Vyrje lagt ut sitt og (lenker til) de andre innlegg i debatten ut på egen nettside

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

1 Comment

  1. Plagiat, sitatrett og opphavsrett | § UHURU

Leave a Reply