EMD slår nok en gang ned på overdreven terrorlovgivning

I dom av i dag (12.01.10) fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), i saken Gillian and Quinton v. the Untited Kingdom, demonstrerte EMD nok en gang at den i liten grad aksepterer “kampen mot terror” som begrunnelse for å innføre/håndheve lovgivning som setter til side borgernes normale krav på rettssikkerhet og grunnleggende friheter.

I grove trekk, dreide saken seg om to tilfeller hvor politiet i London hadde benyttet sin myndighet etter en del av britisk anti-terrorlovgivning ( Terrorism Act 2000, section 44 ), som ga politiet anledning til, i visse områder, under visse omstendigheter, definert i henhold til autorisasjon fra kompetent politimyndighet, å stanse og ransake (herunder ved “ytre” kroppsvisitasjon) blant annet en hvilken som helst fotgjenger på offentlig sted, for å lete etter gjenstander (“articles”) som kunne brukes til terrorhandlinger. Loven stiller ingen krav om konkret mistanke mot vedkommende person. Denne myndigheten har typisk blitt brukt i urbane områder, som London, i forbindelse med diverse, lovlige demonstrasjoner.

I den konkrete saken hadde de to klagerne begge vært på vei til å henholdsvis delta i, henholdsvis dekke som journalist, en demonstrasjon i forbindelse med en varemesse for forsvarssystemer og -utstyr i London i 2003. Begge ble, uavhengig av hverandre, stanset av politiet på åpen gate, og utsatt for ransaking av sekker/vesker, samt “ytre” kroppsvisitert. Det forelå ingen mistanke mot noen av dem, og politiet fant heller ingenting av interesse. Gjennomføring av ransakingen/visitasjonen av de to tok for hver et sted mellom 5-20 minutter, hvoretter de begge fikk bevege seg fritt videre.

I henhold til britisk lovgivning hadde de adgang til å få prøvet ved domstolene om det de ble utsatt for var lovlig. Dette gjorde de, og britiske domstoler konkluderte med at hendelsene var hjemlet i loven og at dette ikke var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). I forbindelse med behandlingen i det britiske rettssystemet fikk klagerne “tilbud” fra den britiske riksadvokaten om å la saken bli prøvet i en lukket rettsprosess, hvor staten kunne legge frem det etterretningsmaterialet som tilsa at det forelå slik grunn til å tro at det i forbindelse med demonstrasjonen kunne skje terrorhandlinger, at det var berettiget å ransake/kroppsvisitere personer som befant seg i området. Klagerne avslo tilbudet, idet de sa at de var villige til å akseptere at det forelå en slik, generell terrortrussel i Storbritannia at dette ikke kunne utelukkes. De ville ha saken sin prøvet, selv under disse forutsetningene.

Etter å ha tapt saken i britiske domstoler, klaget de to til EMD og påsto at deres rettigheter etter såvel EMK artikkel 5 (frihetsberøvelse), 8 (privatliv), 10 (ytringsfrihet) som 11 (organisasjonsfrihet) var krenket.

EMD valgte å vurdere forholdet til EMK artikkel 8 (privatliv).

EMD slo klart fast at denne typen ransaking/visitering – om enn ganske overfladisk – utgjorde et inngrep i personvernet etter EMK artikkel 8.

Den britiske regjering hadde anført at det ikke kunne sees som et inngrep i privatlivet, så lenge ransakingen/visiteringer ikke var mer fysisk intim og heller ikke innebar at politiet leste adressebøker, brev eller andre private dokumenter som personen bar med seg. EMD avviste dette argumentet slik:

“The Court is unable to accept this view. Irrespective of whether in any particular case correspondence or diaries or other private documents are discovered and read or other intimate items are revealed in the search, the Court considers that the use of the coercive powers conferred by the legislation to require an individual to submit to a detailed search of his person, his clothing and his personal belongings amounts to a clear interference with the right to respect for private life.” (Avsnitt 63)

Den britiske regjering anførte videre at dette ikke var annerledes enn alminnelige sikkerhetskontroller av flypassasjerer – noe som nå var en alminnelig akseptert prosedyre i europas flyplasser. Heller ikke dette imponerte EMD, som avviste sammenligningen slik:

“The Court is also unpersuaded by the analogy drawn with the search to which passengers uncomplainingly submit at airports or at the entrance of a public building. It does not need to decide whether the search of the person and of his bags in such circumstances amounts to an interference with an individual’s Article 8 rights, albeit one which is clearly justified on security grounds, since for the reasons given by the applicants the situations cannot be compared. An air traveller may be seen as consenting to such a search by choosing to travel. He knows that he and his bags are liable to be searched before boarding the aeroplane and has a freedom of choice, since he can leave personal items behind and walk away without being subjected to a search. The search powers under section 44 are qualitatively different. The individual can be stopped anywhere and at any time, without notice and without any choice as to whether or not to submit to a search.” (Avsnitt 64)

Etter dette var spørsmålet om vedkommende lovgivning, som tillot slike ransakinger/visitasjoner var forenlig med de krav EMK stiller til lovgivning som åpner for et slikt inngrep i personvernet

EMD konkluderte med at vedkommende lovgivning i Storbritannia ikke tilfredsstilte EMKs krav til lovgivning for et slikt inngrep, fordi de aktuelle bestemmelsene åpnet for altfor tilfeldige inngrep, uten at det at det var mulig for den enkelte å forutse når eller hvor vedkommende kunne bli utsatt for slik ransaking/visitering som loven hjemlet.

Kort sagt mente EMD at det britiske systemet overlot altfor omfattende og skjønnsbasert myndighet til politiet i slike saker. Overordnet politimyndighet kunne bestemme at slike personransakelser kunne foretas innenfor bestemte, avgrensede geografiske områder hvor det ble ansett som hjelpsomt/nyttig (“expedient”) med hensyn til å forebygge/avverge potensielle terrorhandlinger. Når en slik ordre først var gitt, kunne de enkelte polititjenestemenn, uten å måtte vise til noen kvalifisert mistanke, stanse og ransake/visitere en hvilken som helst fotgjenger innenfor vedkommende område. Dette innebar etter EMDs oppfatning en risiko for rent vilkårlig bruk av ransakings-/visitasjonsmyndigheten til polititjenestemennene – systemet var for lite målrettet. (Norges politilov § 7 a, kan etter dette sies å stå i et meget tvilsomt lys).

Det ble pekt på at systemet, slik det også ble håndhevet i det innklagede tilfellet, også ville kunne legge en klar demper på borgernes lyst til å delta i lovlige demonstrasjoner – og at det slik sett også innebar potensielle krenkelser av borgernes ytringsfrihet (artikkel 10) og organisasjonsfrihet (artikkel 11).

Storbritannia ble derfor dømt for å ha krenket EMK.

Dommen er nok et eksempel på at EMD i meget liten grad er villig til å akseptere at den rådende terrortrusselen kan legitimere at det gjøres større inngrep i individenes rettigheter etter EMK enn etter de standarder som gjelder fra før.

Ettersom Storbritannia i stor grad er resten av Europas “forbilde” når det gjelder implementering av diverse “anti-terror”-tiltak og -lovgivning, er det grunn til å merke seg at mange av disse ettervert har blitt underkjent som menneskerettsstridige både av EMD og av britiske domstoler.

Det er på tide å ta disse signalene på alvor – også i Norge.


SKRIV UT (PRINT)