Statsgutten som ville være en av statsgutta

Vi kjenner alle fenomenet. Det finnes både blant voksne og barn, men er ofte tydeligst blant barn. Som barn var det alltid noen som var “de tøffe”, de som “bestemte”, i skolegården, i gaten.  De som kunne gjøre det vanskelig for den som ville være “med” å stå opp for sine egne meninger. I verste fall slik at man av frykt for ikke å bli godtatt, heller ikke sa fra eller tok avstand, når de tøffeste gutta gjorde ting som åpenbart var feil, som for eksempel å mobbe eller på annen måte undertrykke dem som var svakere.

Når behovet for å være en av gutta veier for tungt i ens sinn, går det først utover ens selvstendighet, og dernest utover ens integritet.

Dette er som nevnt ikke et fenomen som er forbeholdt barnas verden. Det går igjen i alle menneskelige forhold, også i voksen “realpolitikk”. Norsk utenrikspolitikk preges på mange felt av dette fenomenet. Et godt eksempel er Norges politikk med hensyn til den såkalte “kampen mot terror”. Dette er godt beskrevet og dokumentert i boken Norge i kamp mot terrorisme av statsviterne Iselin Nordenhaug og Jan Oskar Engene (Universitetsforlaget 2008), jf min anmeldelse av blant annet denne boken i siste nummer av Prosa.

På dette området har flere norske regjeringer ganske ukritisk diltet etter våre ledende allierte, både hva gjelder import av menneskerettslig sett inngripende  lovgivningstiltak og med hensyn til å stilletiende godta at de “tøffeste gutta” begår eklatante brudd på folkeretten på vegne av den alliansen vi er en del av.

Et eksempel på det siste er Norges v/utenriksminister Jonas Gahr Støres manglende offentlige kritikk av USAs erkjente brudd på torturforbudet (jf blant annet FNs torturkonvensjon)  i behandlingen og avhør av blant andre Guantanamo-fangene. Dette er alvorlige, kriminelle handlinger, begått av en av våre viktigste allierte – og hvor flere av de involverte, herunder jurister og overordnede i Det hvite hus, som godkjente den ulovlige torturen er internasjonalt straffrettslig ansvarlig etter det folkeretslige prinsippet om universell jurisdiksjon. Som kjent har USAs Attorney General “frifunnet” de ansvarlige, og Det hvite hus’ holdning er således at et eklatant brudd på et av folkerettens alvorligste forbud, skal passere usanksjonert. Dette har blant andre Den internasjonale juristkommisjon reagert kraftig på. Dette undergraver hele det internasjonale rettsystemet, og åpenbart også kampen mot terror. Hvordan kan vi slå ned på terroristenes uhyrligheter, når vår egen allianse, under “rettferdighetens fane”, selv begår slike og en rekke andre brudd på grunnleggende menneskerettigheter i kampen mot dem?

Men her er det altså tyst fra vår ansvarlige statsråd, Jonas Gahr Støre. Han vil øyensynlig ikke risikere å bli støtt ut av “de tøffe guttas” krets, ved å kreve at de ansvarlige for slike kriminelle handlinger blir holdt ansvarlig.

I den pågående debatten om EUs datalagringsdirektiv her hjemme, ser vi lignende tendenser fra regjeringen – og særlig fra utenriksminister Støre.

Generelt har representanter fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet fullstendig unngått å ta del i den del av debatten som angår de helt prinsipielle spørsmålene – et tema som blant andre Joakim Hammerlin og jeg oppsummerte i en kronikk i Dagbladet 15. mai 2010.

I stedenfor å gå ordentlig inn i de prinsipielle spørsmålene som har vært reist av samtlige uavhengige juridiske instanser som har uttalt seg i Europa, herunder i Norge, har Justisminister Knut Storberget valgt å skyve sine fotsoldater i politi og påtalemyndighet foran seg. Argumentasjonen fra den kanten er fullstendig blottet for reell prinsipielt perspektiv, men desto mer forankret i politistatslogikk og omskrivning av virkeligheten; nytale (se også innlegget “Storbergets demokrati” i Bergens Tidende 31. mai 2010 , av Frode Elgesem og undertegnede, som representanter for henholdsvis Advokatforeningen og Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling).

Utenriksminister Støre har på sin side omgått en reell debatt om de prinsipielle og menneskerettslige spørsmålene, ved å betone nettopp “å-være-en-av-gutta”-argumentet. Det ville for så vidt være en ærlig sak om Støre åpent innrømmet at han vil følge de tøffeste gutta, uansett, og at det derfor er av underordnet betydning om innføring av datalagringsdirektivet er i strid med for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjon. Han gjør imidlertid ikke det, han unngår å gå inn i det siste – i beste fall postulerer han at det er uproblematisk.

Istedenfor legger han i det siste all vekt på at Norge vil blir stående utenfor “fellesskapet”, dersom vi sier nei – og at det vil være farlig for vår “trygghet”. Dette går tydelig frem i hans egne innlegg i debatten den siste uken , som han selv oppsummerer godt på Utenriksdepartementets egne nettsider, når han forsøker å “ansvarliggjøre” partiet Høyre for koneskvensene av et nei til direktivet. Så desperat er han at han til og med må jukse med fakta for å appellere:

Jeg har minnet om at et nei vil bety at Norge blir det eneste av de 30 landene i EØS-området som stiller seg på utsiden av dette viktige kriminalitetsbekjempende tiltaket. Det mener jeg vil slå negativt ut for Norge og nordmenns trygghet

Han vet utmerket godt at det ikke er 30 EØS-land som har innført direktivet. Han vet også utmerket godt at at grunnen til at henholdsvis Tyskland, Romania, Ungarn, Belgia, Østerrike og Sverige pr i dag ikke har innført direktivet, er at blant annet nasjonale domstoler enten har avvist direktivet som grunnlovs- og/eller menneskeretsstridig (Romania), har avvist og opphevet implementeringen som grunnlovsstridig (Tyskland), eller har spørsmålet til behandling (Ungarn), mens det i de resterende land er politisk motstand mot innføringen. Dette er til og med beskrevet i dette interne UD-notatet datert 21. mai 2010, som jeg har kommentert nærmere her.

Hvorfor må Støre senke seg til et slikt nivå for å overbevise befolkningen? Jeg tillot meg i en kommentar til ham på Twitter  å påpeke dette, og karakterisere argumentasjonen basert på juks med fakta som uverdig og uanstendig – samtidig som jeg utfordret til reell debatt. Istedenfor å ta ballen, rullet Støre seg selv sammen som en ball, og fingerte at jeg hadde karakterisert hans standpunkt som uverdig og uanstendig. Replikkvekslingen forløp slik:

Hvorfor må @jonasgahrstore jukse for å overbevise? http://bit.ly/bjfhgo Det er ikke 30 land som har #dld. Det vet UD http://j.mp/dxcy6o

8:35 AM Sep 9th via Twitter for iPad

Måten du argumenterer for #dld på for tiden er uverdig og uanstendig, @jonasgahrstore – jf bl a min forrige tweet. Tør du møte til debatt?

8:40 AM Sep 9th via Twitter for iPad

@jonwesselaas Jeg er ikke enig med deg, men mener ikke av den grunn er “uverdig og uanstendig”, dårlig grunnlag for debatt

2:13 PM Sep 9th via web in reply to jonwesselaas

@jonasgahrstore Jeg sikter til arg som at vi blir alene, mens 30 land er med. Det er feil pr i dag. #dld møter stor motstand i flere land.

2:17 PM Sep 9th via Twitter for iPad in reply to jonasgahrstore

@jonasgahrstore (forts) det er dermed ikke standpunktet som er uverdig, men argumentasjon basert på feil faktum. Du ser forskjellen? #dld

2:19 PM Sep 9th via Twitter for iPad in reply to jonasgahrstore

Ikke bare opptrer Støre som gutten som ville være en av gutta, han benytter seg også av de velkjente argumentet “alle-de-andre-gjør-det”. Et særdeles dårlig argument i prinsipielle saker hvor man skal treffe selvstendige avgjørelser, og et uredelig argument, når det faktisk ikke er slik at alle de andre gjør det.

Vi må kunne forvente en mer ansvarlig holdning enn dette fra regjeringen, og vi må i det minste forvente at det benyttes korrekte fakta, når befolkningen skal overbevises.

Hvis Støre og regjeringen skal fortsette i samme spor – hvor Norge ikke kan ta selvstendig stilling til spørsmål som angår grunnleggende sivile og politiske rettigheter, så lenge våre allierte “krever” noe av oss, og heller ikke reagerer når våre allierte selv begår grove brudd på folkeretten som ledd i en kamp vi samarbeider om – kan vi like gjerne oppgi suvereniteten vår, i samme sleng som verdigheten, på disse områdene.

Stiller Støre – og Storberget – med lokalene, er vi imidlertid flere som mer enn gjerne debatterer disse spørsmålene direkte med dem. De omgåelsene som foreløpig preger debatten om for eksempel datalagringsdirektivet er i seg selv skadelige for demokratiet vårt.

SKRIV UT (PRINT)