Ulovlig og menneskerettsstridig bruk av narkohund i klasserom

[Oppdatering, mars 2013: Etter at det er innført visse endringer i ordningen, har jeg avgitt en oppdatert rettslig vurdering – den kan leses her.]

I lengre tid nå, har politiet – etter avtale med skoler rundt om i landet – kommet på uanmeldte besøk i klasserom på videregående- og ungdomsskoler, med narkotikahunder, som ledd i hva skolene og politiet kaller “forebyggende” arbeid mot narkotikabruk og/eller -handel blant skoleelever. Måten dette har foregått på har vekket debatt om hvorvidt skolens og politiets praksis er lovlig. Blant andre Elevorganisasjonen i Oslo har reagert. Jeg har bistått Elevorganisasjonen på ideelt grunnlag, ved å gi en rettslig vurdering av tiltaket. Nedenfor gjengis innholdet i min vurdering, som konkluderer med at tiltaket både mangler lovhjemmel og uansett vil være i strid med flere menneskerettskonvensjoner.

Nærmere om de faktiske forholdene

I henhold til avtale inngått mellom kommunen og politiet, kan elevene i Oslos videregående- og ungdomsskoler oppleve at polititjenestepersoner med narkotikahunder kommer på besøk i klasserom i skoletiden, uten at det enkelte besøk er konkret varslet på forhånd overfor elevene.

Slike besøk skjer ikke på bakgrunn av mistanke om besittelse av narkotika blant vedkommende skoleklasses elever. Politiet (og utdanningsetaten) beskriver besøkene selv som ”forebyggende” – med andre ord bekreftes det at besøkene ikke er ledd i noen etterforskning, basert på mistanke om narkotikabesittelse, men rent vilkårlige kontroller.

Likevel får elevene beskjed om politiet ønsker å la hunden(e) gå rundt i klasserommet, for å se om de(n) markerer funn hos enkeltelever eller i deres sekker/eiendeler.

Før dette skjer, blir elevene gjort oppmerksomme på at dette er basert på frivillighet fra elevenes side, og at elever som ikke ønsker å bli utsatt for dette, fritt kan si fra, og deretter få forlate klasserommet. (Gjengivelser fra slike besøk, varierer noe med hensyn til hvordan elever som velger å forlate klasserommet, blir fulgt opp. I enkelte tilfeller, skal slike elever ha blitt bedt om å gjennomføre nærmere samtaler med en politibetjent. I andre tilfeller skal det ikke ha skjedd noen nærmere oppfølgning av dem som velger å forlate klasserommet. Disse variasjonene er imidlertid ikke avgjørende for den rettslige hovedvurderingen.)

Dersom hunden(e) markerer funn hos en elev, blir dette fulgt opp av politiet, ved nærmere undersøkelse av vedkommendes lommer, sekk med videre – ytre visitasjon.

Rettslig vurdering

At politiets bruk av narkotikahund i klasserom, som beskrevet, i utgangspunktet krever lovhjemmel, er uten videre klart.

Det dreier seg om et inngrep i elevenes privatsfære, som etter blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, krever forankring i lov. Se for eksempel Rt 2006/582. Det samme vil dessuten følge av det alminnelige legalitetsprinsippet i norsk rett. For barns vedkommende er retten til personvern dessuten presisert i FNs barnekonvensjon artikkel 16, hvor det fremgår at ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i deres privatliv.

Barnekonvensjonen gjelder i likhet med EMK direkte som norsk lov, med forrang overfor blant annet straffeprosessloven, i tilfeller av motstrid, jf menneskerettsloven § 3.

I dette tilfellet kan det heller ikke herske tvil om at bruk av hund til å snuse på elever og deres personlige eiendeler, anses som ransaking av person etter straffeprosessloven § 195. Se blant annet NOU 2004:6 pkt 7.7.8.1, hvor det også vises til at Riksadvokaten har lagt til grunn det samme, i en artikkel i Tidsskrift for Strafferett 2001 s. 128.

Etter straffeprosessloven § 195, er et grunnleggende vilkår for slik ransaking av person, at det foreligger ”skjellig grunn til mistanke” – i dette tilfellet om besittelse av narkotika. Dette innebærer at det må foreligge sannsynlighetsovervekt for at den som utsettes for slik ransaking, er skyldig i besittelse av narkotika, jf Rt 2006/582 avsnitt 19.

Også andre enn den mistenkte kan etter § 195 annet ledd ransakes etter nærmere vilkår, men også da kreves det at ransakingen foretas i forbindelse med etterforsking av en konkret straffbar handling. Mistankekravet er det samme som ved ransaking av en mistenkt, jf NOU 2004:6 pkt 7.7.8.3.

Andre hjemler enn straffeprosesslovens for ransaking av person, med sikte på blant annet å avdekke besittelse av narkotika, finnes ikke. Og det kreves altså både at det skjer som ledd i en konkret etterforskning og at det i det minste foreligger skjellig grunn til mistanke om ulovlig besittelse.

Ransaking i forebyggende øyemed er det ikke hjemmel for på dette feltet, jf NOU 2004:6 pkt 7.7.8.4, jf også Riksadvokaten i forannevnte artikkel i Tidsskrift for Strafferett 2000 s. 128, som skriver: “Det er på det rene at det ikke foreligger noen lovhjemmel som tillater utvendig undersøkelse av elevenes sekker ved hjelp av hund i forebyggende øyemed”.

I forbindelse med debatten omkring sakens praktisering fra politiets side, har det fremgått at politiet i Oslo mener at samtykke fra den det gjelder, kan erstatte straffeprosesslovens krav til mistanke.

Politiets synspunkt må anses som et ytterst tvilsomt generelt utgangspunkt. Se for eksempel Kjell Andorsen ”Strafferettslig samtykke”, i Tidsskrift for rettsvitenskap 1992 s 305 pkt 2.53.

Andorsen viser der blant annet til at straffeprosesslovens detaljerte regler om ransaking, kun nevner (skriftlig) samtykke som relevant som erstatning for rettskjennelse, men ikke som erstatning for krav om mistanke, jf straffeprosessloven § 197, som viser nettopp til blant annet § 195. Samtykke er ikke nevnt som alternativt grunnlag for ransaking i § 195 – noe som hadde vært naturlig, dersom meningen var at samtykke skulle utgjøre et generelt, materielt kompetansegrunnlag for ransaking av person.

Blant annet legalitetsprinsippet tilsier derfor at man bør være varsom med å anse samtykke som en erstatning for mistankekrav på generelt grunnlag.

Antagelig må det anlegges en nyansert tilnærming, hvor det for det første skilles mellom på den ene side situasjoner hvor en person selv oppsøker politiet og ber om å bli ransakt – eventuelt frivillig oppsøker et område hvor man for å passere ”inngangen”, vet at man må gjennom en (lovlig) sikkerhetskontroll – og på den annen side situasjoner hvor det er politiet som tar initiativet, oppsøker vedkommende person og ber om samtykke til å ransake denne.

I den første kategorien situasjoner, må det ganske opplagt finnes tilfeller hvor samtykke kan erstatte krav om mistanke. I sistnevnte kategori, derimot, vil man måtte vurdere situasjonen nærmere. Som Andorsen skriver i forannevnte artikkel, til støtte for at samtykke ikke kan erstatte kravet til mistanke i slike tilfeller:

”For det andre kan sterke reelle hensyn anføres til støtte for en slik løsning. I praksis vil det nemlig være så som så med den genuine frivilligheten når mistenkte eller tredjemann, ansikt til ansikt med en eller flere polititjenestemenn, direkte blir anmodet om samtykke til å foreta ransaking. Tvert imot er dette ofte en reell tvangssituasjon som Andenæs beskriver slik: « Han vil gjerne tro at om han sier nei, vil ingrepet likevel bli foretatt, og han vil naturlig tenke at det vil skape inntrykk av at han har noe å skjule om han nekter. » [fotnote til Johs. Andenæs 1987 II s 97, min anmerkning] Under slike psykologiske omstendigheter, med innslag av et klart tvangsmoment, er det heller ikke videre treffende å tale om fri(villig) rådighet over det rettsgodet fredsintegriteten representerer. Man må heller kunne si at samtykket « langtfra altid kan tages for fuldt pålydende » i slike tilfelle. [Fotnote til Hans Gammeltoft-Hansen Tvangsingreb s 39 og s 115, min anmerkning] Når selve ransakingssituasjonen på grunn av det framtredende tvangsmomentet gjør det nærmest umulig å samtykke frivillig, tilsier etter min mening tungtveiende rettssikkerhetshensyn at det ikke bør være adgang for påtalemyndigheten til å bygge ransakingsinngrepet på et samtykkegrunnlag når de lovbestemte, materielle vilkårene mangler.”

Her drøfter Andorsen problemstillingen generelt, altså forutsetningsvis også med tanke på voksne, ellers samtykkekompetente personer.

Med hensyn til situasjonen vår vurdering forholder seg til – politiets kontrollbesøk i klasserom – vil disse hensynene slå til med full styrke:

  • For det første er det tale om mindreårige, som i utgangspunktet befinner seg  på skolen og i klasserommet i henhold til skoleplikt. De har ikke noe valg med hensyn til dette. Skolen er deres pliktige oppholdssted hverdagen, i skoletiden. For elever i videregående skoler, er klasserommet å betrakte som deres arbeidsplass i hverdagen.
  • For det annet eksisterer det en markant asymmetri i maktforholdet mellom på den ene side skolen og politiet og på den annen side den enkelte elev.
  • For det tredje, foregår det hele i en situasjon hvor alle elever er tilstede, og slik at alle kan se hvem som eventuelt nekter å være med på det som – forutsetningsvis – fra skolens og politiets side fremstilles som positivt med tanke på å ”forbygge” et alvorlig problem; nemlig tilstedeværelse/bruk/handel av narkotika på skolen. (Det faktum at det bevisst legges opp til at ransakingene foregår i ”plenum” i klasserommet, er i seg selv tvilsomt, i lys av prinsippet i barnekonvensjonen artikkel 40 (2) bokstav b (vii), som omhandler barnets rett til privatliv under en straffesak. Det følger av denne bestemmelsen at ethvert barn som beskyldes for eller anklages for å ha begått et straffbart forhold har rett til at dets privatliv respekteres fullt ut under hele saksgangen.)
  • For det fjerde, er det – uavhengig av hvorvidt skolen og politiet eventuelt understreker at nektelse av å delta ikke innebærer at man mistenkes for å skjule noe – innlysende at mange elever likevel vil føle at i alle fall medelever vil kunne tenke at de har noe å skjule, og at rykter kan spres på slikt grunnlag.
  • For det femte, kan i alle fall ikke ungdomsskoleelever nødvendigvis anses som samtykkekompetente i det hele tatt, med hensyn til en slik situasjon (- at de samtykkene som gis, ikke en gang gis skriftlig, jf straffeprosessloven § 197 for tilfeller hvor samtykke er relevant, er for så vidt underordnet, men verd å nevne).

Det må derfor anses som ganske åpenbart at den form for samtykke som innhentes under disse aksjonene, ikke kan erstatte straffeprosesslovens krav til mistanke – verken ut fra et avtalerettslig eller et straffeprosessuelt perspektiv. Dette gjelder så vel overfor ungdomsskoleelever som elever i videregående skoler – selv om enkelte av hensynene slår særlig sterkt til overfor de yngste.

Så vel de alminnelige krav til rettssikkerhet, herunder til forholdsmessighet mellom mål og middel, i norsk straffeprosess, som de tilsvarende krav EMK artikkel 8 oppstiller til både lovforankring og proporsjonalitet, vil utgjøre skranker mot den praksis som skolene og politiet følger i dag.

Av både straffeprosessloven isolert sett og av EMK, følger det at den form for inngrep i personvernet, som klar hovedregel må foregå som ledd i målrettet, konkret etterforskning. Vilkårlige ”razziaer” i rent forebyggende øyemed vil ikke aksepteres. Og i realiteten må den vurderte praksis anses som nettopp dette, selv om det skjer under dekke av å være ”kontaktbyggende”/”forebyggende” besøk, hvor alt er basert på frivillighet. At det enkelte besøk skjer helt uten konkret forvarsel for elevene, understreker dette.

At EMK håndheves strengt når det gjelder vilkårlig ransaking av person, selv når det gjelder legitim forebygging av reelle terrortrusler, illustreres av Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) avgjørelse av 12/1-2010 i saken Gillian og Quinton mot Storbritannia. Jeg viser til vedlagte utskrift av undertegnedes kommentar til avgjørelsen, publisert på egen blogg 13/1-2010, for en nærmere gjennomgang.

I lys av EMDs praksis, vil derfor manglende lovhjemmel for den praksis som politiet bedriver i skolene, neppe kunne ”repareres” gjennom lovendringer, heller.

Da det i media har fremgått at representanter for enkelte skoler har antydet det motsatte, nevnes for ordens skyld at skolen selv åpenbart ikke har hjemmel til å foreta tilsvarende ransakinger etter opplæringsloven eller annet rettsgrunnlag. (Se i den sammenheng en vurdering foretatt av kollega, advokat John Christian Elden i 1998, som jeg har fått tillatelse av ham til å legge ut her).

Oppsummering 

Basert på gjennomgangen ovenfor, er konklusjonen

1) at den praksis som er beskrevet innledningsvis, ikke er lovlig, men tvert om er i strid med både straffeprosessloven, EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 16 og artikkel 40 (2) bokstav b (vii), og

2) at en eventuell lovendring med sikte på å gi hjemmel for en slik praksis, uansett vil være i strid med EMK og barnekonvensjonen.

Det nevnes også at så vel staten v/politiet som kommunen v/utdanningsetaten, vil anses som ansvarlige for disse krenkelsene av EMK, overfor de elever som har blitt utsatt for ransakingene. Slike krenkelser er i prinsippet erstatningsbetingende, jf EMK artikkel 41, jf menneskerettsloven, og dessuten  henholdsvis straffeprosessloven og eventuelt forvaltningsloven.

SKRIV UT (PRINT)

42 Responses

  1. Veldig godt arbeid, og man kan jo lure på hva den juridiske vurderingen som politiet har gjort i den her saken har gått ut på. Det virker som de rett og slett mangler respekt for at ungdom også har rettigheter som kan bli krenket. Og nå er jo spørsmålet om de vil stoppe med disse ulovlige aksjonene? Jeg regner med at elevorganisasjonen følger opp saken, og at Aftenposten velger å skrive om det siden de har fulgt opp saken.

    Vi har skrevet om det her i forrige uke med fokus på at Høyre igjen ikke har respekt for borgernes rettigheter: http://freedom-norway.blogspot.com/2012/03/narkorazzia-pa-oslo-skoler-hyre-pa.html

  2. DeHave says:

    Virkelig god en.
    Med tanke på de senere dagers begivenheter i forbindelse med en av våre stortingsrepresentanter; kunne det være en ide med preventive aksjoner i Stortingete?

  3. I dag har alle skoler et reglement hvor bl.a. dette med bruk/oppbevaring av narkotika beskrives som forbudt. Gjennom media er det også kjent at de skoler som har hatt besøk av politi med narkohund har med i reglementet at skolen kan få besøk av politiet. Er det nok til å si at besøket er tilstrekkelig varslet? Poenget må jo være at nettopp det skal virke forebyggende. Samtidig må jo skolen da få besøk av politiet for å man skal få full effekt av tiltaket.
     
    Du skriver at disse besøkene er et inngrep i privatlivet til elevene. Hvor går grensen mellom det å være elev på en skole og følge skolens reglement, og det med retten til et privatliv?
     
    Uten disse kontrollene har skolene kun mulighet til å hanskes med problemet ved selv å gå inn ved mistanke. Det skjer i stor grad i skole-Norge i dag. Det er minst like stigmatisernde for en elev å bli tatt av personalet og hentet av politiet som om han skulle bli tatt under en varslet aksjon.

  4. Olevold says:

    Da regner jeg med at du synes det er greit at politiet kommer med narkohund på arbeidsplassen din også. Eller at politiet kommer hjem til deg for å se etter stjålne kunstverk- bare forebyggende såklart.

    Jeg er sikker på at du ikke hadde akseptert dette,og da må jeg spørre hva som får deg til å tenke annerledes om en litt yngre garde?

    Selvsagt skal politiet arbeide mot narkotika, men da må de gjøre det med hjemmel.

  5. ukorrigert says:

    Jeg trekker ikke konklusjonene her i tvil, men har et lite spørsmål på siden. Dersom det er riktig at “Andre hjemler en straffeprosesslovens for ransaking av person, med sikte
    på blant annet å avdekke besittelse av narkotika, finnes ikke”, så lurer jeg på hvordan ransaking på flyplasser er hjemlet?

    At man må gjennom metalldetektor og få sin bagasje gjennomlyst er også på generelt/forebyggende grunnlag, og skjer ikke etter mistanke.

    Siden dette er lovlig, så må det være noe i loven som åpner for generell ransakelse utover når det eksisterer grunn til mistanke.

    Som sagt, jeg trekker ikke konklusjonene ovenfor i tvil, verken på lovmessig eller etisk grunnlag. Jeg er bare nysgjerrig på denne forskjellen.

  6. Jon W-A says:

    Godt og forståelig spørsmål. Med hensyn til tollkontroll – det vil si kontroll med innførsel/utførsel av ting over den enkelte stats grenser – har statene tradisjonelt stor frihet. Tollkontroll gjelder kun ved grensepassering, og er hjemlet i egen tollovgivning. Om forskjellen på generell ransaking i folks hverdag, og sikkerhetskontroll før ombordstigning i fly, se hva EMD sier om sondringen, jf kommentar til dom av 2009 (som det også lenkes til i arikkelen min): http://www.uhuru.biz/?p=38

  7. Godt og forståelig spørsmål. Med hensyn til tollkontroll – det vil si kontroll med innførsel/utførsel av ting over den enkelte stats grenser – har statene tradisjonelt stor frihet. Tollkontroll gjelder kun ved grensepassering, og er hjemlet i egen tollovgivning. Om forskjellen på generell ransaking i folks hverdag, og sikkerhetskontroll før ombordstigning i fly, se hva EMD sier om sondringen, jf kommentar til dom av 2009 (som det også lenkes til i arikkelen min): http://www.uhuru.biz/?p=38

  8. Pdeucewild says:

    Måten vi skaper problemer som gir oss instinktiv forrakt er trist…

  9. Hengeveng says:

    Eg er glad for at slikt aldri var aktuelt da eg gjekk på skulen. På den tida var eg redd hundar. Dessutan var eg, som følge av langvarig mobbing, på mange måtar utanfor det sosiale fellesskapet og eg er sikker på at den situasjonen ville blitt verre om eg hadde vald å forlata klasserommet.

  10. Tor; at noe er forbudt – hva enten forbudet er fastsatt i et skolereglement (så langt kompetansen tillater) eller i straffelov – innebærer ikke at skole eller politi kan foreta seg hva som helst for å håndheve forbudet. Som jeg skriver – og som ingen av de offisielle aktørene egentlig bestrider – er personundersøkelser ved bruk av narkohund å betrakte som ransaking i straffeprosesslovens forstand. Derfor må også vilkårene i straffeprosessloven være oppfylt, for at en slik ransaking skal være lovlig. Et eventuelt skolereglement eller en avtale mellom skole og politi, kan ikke erstatte eller sette til side straffeprosessloven. Så enkelt er det. Og godt er det. Vi kan ikke ha et samfunn hvor staten og kommunen – eller for den saks skyld private parter – “avtaler” seg bort fra straffeprosessloven på tredjepersoners vegne. Det kunne bli ganske stygt, om det bredte om seg…

  11. H. Hognestad says:

    Svært interessant artikkel. Dersom man går ut fra at “sniffing” med narkotikahund er ransaking i lovens forstand, må man også anta at politiets aksjoner med narkohund om kvelder og helger er ulovlige. Det skjer ofte at politiet tar en tur på byen i helgene, lar hundene sniffe på tilfeldig forbipasserende. Dersom hunden markerer, blir personen det gjelder så utsatt for full kroppsvisitering. Praksisen er trolig ulovlig, og det er vel tvilsomt om et bevis som er samlet inn på ulovlig måte kan brukes i en straffesak mot aktuell person?

    Flott at du og andre advokater bidrar til å sette lys på en utvikling der grunnleggende menneskerettigheter stadig blir utfordret av politi/politikere.

  12. guggis says:

    Om det er greit? Selfølgelig er det greit, når du vet at det er unge mennesker der og også mennesker som dealer dop der! OG DET ER DET! Ikke kom og si at det ikke finnes dopder, og dop er faktisk forbudt. Noe som er helt høl i hue, by the way! Alkohol er lov, for det er jo ikke farlig å ta seg en “pinne”. Bare nevner, drakk seg ihjel, kjørte i fylla og drepte tre barn, fikk blackout og skjøt hele familien, drakk bort hele arven og skjøt seg selv! Men det er for mye penger å tjene på alkoholen at det hadde jo vært for dumt å forby det også. Alkohol er jo hvermansen sitt dop og det ville blitt bråk om noen kødda med det! 

  13. Peder says:

    Blir spennende å se hvordan Stortinget planlegger å komme seg unna striden med EMK / barnekonvensjonen. 

    http://www.aftenposten.no/nyheter/oslo/Narkotikaaksjoner-mot-skoler-far-stotte-i-Stortinget—-6804437.html#.T4iCoFGKW5I 

  14. Anita Nyholt says:

    Grunnen til at vi har disse reglene er for at politiet ikke skal kunne utøve makt uten mistanke. De skal ikke kunne anholde en mengde mennesker i håp om at det finnes en lovbryter blant dem.
    Det juridiske i denne saken er det viktigste for meg, men jeg begynner nesten å gråte når jeg tenker på at det er Utøya-ofre som har opplevd dette. Det må være traumatisk å oppleve noe slikt fra ekte politi etter det de har vært utsatt for. Andre elever kan selvsagt også ha opplevd det som stressende. Forskerne mener at traumatiske opplevelser kan føre til at personen blir rusmisbruker på harde stoffer – det er tragisk at politiet kan bidra til å skape slike problemer.
    At politiet bryter loven sender veldig feil signaler til ungdommen, og resten av samfunnet: http://anitanyholt.no/samfunn/det-er-ikke-akseptabelt-at-politiet-bryter-norsk-lov

  15. Eirik Aarnes says:

    Bare legger inn en kjapp kommentar angående samtykke: Jeg er selv en elev fra Sandvika Videregående, og vi fikk faktisk ingen beskjed om at det var mulighet til å forlate klasserommet under ransakingen. Politiet stod og blokkerte døra, fortalte at hunden ville sniffe etter narkotika, og ingenting mer. Det er skammelig at politi skal få lov til å herse rundt med elever, i strid med både menneskerettigheter og lover.

  16. Jon W-A says:

    Det er flere som forteller historier som din – og selv om såkalt samtykke ikke gjør det noe bedre, er det ekstra ille at dere ikke en gang får beskjed om at det er mulig å si nei.

    I første omgang bør dere sørge for å gi skolen (som er medansvarlig) kopi av min vurdering.

  17. Sus_Scrofa says:

    Hvordan ville dette stille seg på en universitetsforelesning? Flere av momentene du nevner, bortfaller i en slik situasjon. Det er ingen skoleplikt som kommer til anvendelse, og det har vært et prinsipp at forelesninger er tilgjengelige for offentligheten. Samtidig er det vel ikke et ‘offentlig sted’ på linje med Jernbanetorget?

  18. Jon W-A says:

    Etter mitt syn ville det ikke være noe mer lovlig i en slik kontekst. At situasjonen på skolen inneholder så mange klare momenter mot at såkalt “samtykke” kan erstatte lovens klare krav om skjellg grunn til mistanke, betyr ikke at samtykke ellers kan gjøre det.

  19. 2J says:

    JWA for leder og statsministerkandidat i et nytt norsk parti. Kall det gjerne Frihet og sikkerhetspartiet, så trenger man ikke noen annen retorikk. På alle spørsmål svarer man bare “Svaret er gitt i navnet på partiet”

  20. Sus_Scrofa says:

    Wessel-Aas: 
    Hvilken status har stortingsvedtaket som omtalt på http://www.aftenbladet.no/meninger/idagdiskuterervi/Na-kan-politiet-ha-narkorazzia-pa-skolene-2970399.html ? Det er ikke engang en lovendring, langt mindre en grunnlovsendring.

  21. Hilde says:

    Takk for nok et opplysende og godt innlegg.
    Uten innlegg som dette, hadde jeg lurt på hvorfor vi fortjener den friheten vi har…når vi ser ut til å gi slipp på så mye av den, helt uten reservasjoner.

  22. John Pitt-Rivers says:

    Takk for interessant kommentar:

    La oss håpe at spørsmålet kan prøves snarlig for retten.

  23. Anita Nyholt says:

    Politiets ulovlige skoleaksjoner diskuteres i Stortinget. Debatten inkluderer argumenter fra 60-tallet, som at vi trenger forbudet fordi det skal være vanskelig for ungdom å få tak i hasj: 
    http://anitanyholt.no/samfunn/politiets-ulovlige-skoleaksjoner-diskuteres-i-stortinget

  24.  For det første: skolene er i stand til å ta elever diskre til side. Ta det fra et mobbeoffer som har sett systemet i bruk/misbruk, det er mulig å ta tak i en spesifikk elev uten å lage styr av det. Om man gidder eller er interessert derimot, det er en annen sak.

    Hvilken rett har rektor til å skrive hva han vil i reglementet? Rektor er ikke gud på skolene, selv om mange skulle ønske det.

    Lurer forøvrig på hva skolereglementet har å si når polititet er involvert?

  25. KLofthus says:

    Veldig enig i denne vurderingen. 

  26. JEB says:

    Tja, lovlig eller ikke. Det er da pr definisjon ikke lov å bruke narkotika i Norge. Og det er et stort problem i verden med narkotika karteller som driver et meget kynisk spill med mennesker, der et menneskeliv ikke betyr en dritt.  Jeg synes da det er bare for teit at den skal føle seg krenket av en hund sniffer seg rundt i et klasserom. Det kan kanskje være bare til det beste for da kan man kanskje få tatt tak i problemet før det utvikler seg til et problem for den som bruker narko, til som surrer rundt på gata og tigger en femmer til en kaffe.. 

  27. GjestING says:

    Eg er glad slikt ikkje vart gjort da eg gjekk på skulen. Særleg på grunn av det tredje og fjerde hensyn som er nevnt – at det skjer medan alle elevar er til stades og mogleik for ryktespreiing.

    Om ein elev er utsett for mobbing (og det kanskje har pågått i årevis) skal det ofte svært lite til før det vert sett ut rykter om denne eleven. For elevar i ein slik situasjon vil det å nekta samtykke neppe vera eit reelt val.

  28. DeHave says:

    Her er det vel slik at narkotikakartellene og politiet er gjensidig avhengig av hverandre. Politiet taler narkotikakartellenes sak overfor departementene og politikerene, det er noe narkotikakartellene ikke kunne gjort selv.

    Man skal være litt forsiktig med å trekke en sammenheng mellom det å dele en rev på en fest i tenårene og det å være tung heroinbruker. Det er ikke alltid vedtatt sannheter stemmer med virkeligheten.

    Å se på CV’ene til ulike grupper kriminelle kan være svært interessant, her finnes ofte mønstre som nermest indikerer at kriminaliteten er et symptom.

Leave a Reply

Using Gravatars in the comments - get your own and be recognized!

XHTML: These are some of the tags you can use: <a href=""> <b> <blockquote> <code> <em> <i> <strike> <strong>