Giske og politisk reklame: Hadde ett problem – “løser” det ved å lage flere

Det er nesten til å bli sliten av; å følge alle Giskes krumspring for å forsvare en begrensing i norske borgeres politiske ytringsfrihet som menneskerettsdomstolen har stemplet som rettstridig (se egen post med analyse av dommen). Men det er kanskje et av hans motiver, å slite ut kritikerne? Som påpekt av blant annet undertegnede og Anine Kierulf i Aftenposten 12.03.09 (http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2975040.ece), var Giskes første trekk å gjøre absolutt ingenting for å rette seg etter dommen. Giske oppsummerte i den fasen sitt syn blant annet i Dagbladet 14.03.09 (http://www.dagbladet.no/kultur/2009/03/14/568676.html). Et av hovedargumentene hans for å opprettholde forbudet mot kjøp av sendetid til politiske ytringer, er hans henvisning til at et bredt stortingsflertall ønsker det slik. Blant andre undertegnede kommenterte hans hovedargumenter, i Dagens Næringsliv 17.03.09. (Se også tidligere blogginnlegg her om flertallsmakt og menneskerettigheter).

Mine hovedpoenger hittil har vært 1) at menneskerettsdomstolen ikke har dømt Norge fordi ikke alle politiske ytringer slipper til på redaksjonell plass i TV-mediet, men fordi Norge forbyr/hindrer slike ytringer hvis de sendes på betalt reklameplass, og 2) at det i forhold til yrtingsfrihet generelt, og politisk ytringsfrihet spesielt, er fullstendig irrelevant hva det regjerende flertallet mener – ytringsfriheten skal nettopp beskytte mindretallets/opposisjonens rett til å ytre seg kritisk og alternativt til den rådende flertallspolitikken.

Giske og regjeringen vil ikke bøye seg for dette prinsippet, og tviholder på et system hvor det er de etablerte politiske partier og syn som råder grunnen på TV i redaksjonelle flater. De trenger ikke ytterligere taletid på TV gjennom betalt reklameplass. De har det best som det er…

På tirsdag i denne uken kom Giskes neste trekk (idet han antagelig har erkjent at han hittil ikke har gjort noe som helst for å rette seg etter menneskerettsdomstolens dom): Han kunngjør en avtale mellom staten og den såkalte “Frikanalen”, hvoretter Frikanalen mot “driftsstøtte” på rundt 10 millioner fordelt over noen år, forplikter seg til å gi sendetid til alle politiske partier og lister som stiller til valg i Norge – med særlig prioritet i tre uker foran det enklelte valg.

Noen fakta om Frikanalen: Frikanalen “eies” av en forening bestående av medlemmer fra rekke av aktørene i norsk frivillig organisasjonsliv; alt fra idrettsorganisasjoner, via veldedighetsorganisasjoner til religiøse samfunn. Se nærmere her: http://www.frikanalen.no/om . Frikanalen er i dag bare tilgjengelig for kunder av Riks-TV (altså det digitale bakkenettet), og når således ut til ca 20% av norske husstander. Frikanalen skal som kanal være “redaktørløs”, på den måten at de organisasjonene som får adgang til sendetid der, selv påtar seg redaktøransvaret for det som sendes. Frikanalen har imidlertid, nødvendigvis, en administrasjon, som skal fordele sendetiden mellom alle de orgnanisasjoner som søker om dette.

Da staten v/Giske nylig kunngjorde avtalen som sikrer Frikanalen driftsstøtte, mot at Frikanalen blant annet garanterer sendetid for politiske pertier og lister, uttalte Frikanalens representanter at dette dekker rundt 80% av kanalens driftsbudsjett.

Med dette mener Giske at han ytterligere har rettet seg etter menneskerettsdomstolen, fordi alle politiske partier og lister nå er sikret uredigert tilgang til TV-mediet… Vel, én sak er at det neppe kan anses som som reell tilgang til TV-publikum, at de som vinner frem i det kommende bikkjeslalgsmålet om sendetid på denne kanalen, dermed får tilgang til en slags organisasjonslivets svar på “TV-Shop” som antagelig få av de 20% som faktisk får inn kanalen, vil velge å se på. Og at det dermed ikke endrer på det forholdet som Norge er dømt for. Det lar jeg ligge i denne omgang.

Verre er det nesten at Giske med dette har tråkket ut i opptil flere nye rettslige salater. Jeg peker på noen av dem:

1) Man kan kalle det hva man vil, men realiteten er at Giske gjennom forhåndsbetaling til Frikanalen, har kjøpt reklametid for politisk TV-reklame. Han aksepterer dermed brudd på forbudet som fremdeles gjøres gjeldende overfor alle andre TV-kanaler, så lenge det skjer hos Frikanalen. Hvordan skal Medietilsynet håndtere dette, med mindre det gjøres en lovendring som unntar Frikanalen fra kringkastingslovens generelle forbud?
2) Man kan, igjen, kalle det hva man vil, men ved å betale Frikanalen for å holde av sendetid for politisk reklame fra alle partier og lister, har staten v/Giske i realiteten kjøpt en tjeneste av én TV-kanal, til en verdi som etter reglene om offentlige anskaffelser kanskje burde ha vært lagt ut på offentlig anbud. Det kan vel tenkes at andre kanaler, for eksempel TV2, gjerne ville ha levert tilsvarende tjeneste mot samme betaling? (Skjønt, intet medieorgan som opererer i henhold til Redaktørplakaten ville vel akseptere en plikt til uten videre å slippe til hvilket som helst innhold i sine sendinger, selv oom det skjer på reklameplass..).
3) Pengene som Frikanalen får utgjør, hvis de – som Giske ser det – skal regnes som ren driftsstøtte, statsstøtte. Dette er ikke uproblematisk i forhold til EØS-avtalen, som forbyr statsstøtte, med mindre unntaksvilkårene er oppfylt. Jeg kan ikke se at det finnes åpenbare unntaksregler som passer…

Med andre ord; inntil tirsdag hadde Giske ett rettslig problem å forholde seg til – forholdet til menneskerettskonvensjonen og politisk ytringsfrihet. I sitt mislykkede forsøk på å bruke avtalen med Frikanalen til å komme seg unna dette problemet, har han pådratt seg problemer i forhold til ytterligere minst tre rettsfelt: Vår egen kringkastingslov samt EØS-rettens regler om offentlige anskaffelser og om ulovlig statsstøtte…

Det er godt gjort.

1 Comment by Jon Wessel-Aas on May 14, 2009

filed in Menneskerett generelt, Ytringsfrihet

tagged Giske, politisk ytringsfrihet, statsstøtte

Flertallsmakt og menneskerettigheter – et vanskelig konsept

(Opprinnelig publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 16. mars 2009)
Debatten omkring politisk reklame i fjernsyn, har illustrert minst ett viktig poeng; at flertallsmakt – eller makt generelt – og generell ytringsfrihet, pr definisjon lever i et konstant spenningsforhold.
Det gavner aldri den som sitter med makten at opposisjonen står fritt til å utfordre den – heller ikke ved offentlig å ytre sin misnøye med forvaltningen av denne makten og/eller markedsføre alternativer til det sittende styret. Makt konsolideres best uten opposisjon.

Dette skjønte våre grunnlovsfedre, og dette skjønte Europa etter andre verdenskrig, da Den europeiske menneskerettskonvensjon ble vedtatt. Det ser det også ut til at regjeringen v/statsråd Giske har forstått. Forskjellen er at de førstnevnte forsto at dette var et problem som måtte løses ved å fastsette visse skranker for flertallsmakten – blant annet ved å holde ytringsfriheten utenfor de størrelsene som flertallsmakten uten videre kan innskrenke eller avskaffe. Et reelt og vedvarende demokrati ville ellers ikke være mulig.
Giske har nå møtt dette problemet, men har ikke forstått hva det egentlig består i, og da klarer han heller ikke å løse det på en måte som er forenlig med de rettslige idealene som et liberalt demokrati er avhengig av. Deler av hans argumentasjon avslører dette tydelig. Den innebærer dessuten en logikk som i sin ytterste konsekvens kan anføres som argument for å avskaffe politisk ytringsfrihet fullstendig – eller, for å la rimelig tvil komme ham til gode; i hvert fall ytringsfriheten i fjernsynsmediet.
En grunnleggende forutsetning for Giskes argumentasjon, er nemlig at han har misforstått hvilket ansvar Menneskerettsdomstolen har pålagt ham (staten): Dommen pålegger ikke staten å garantere at alle politiske syn eller partier kommer til orde i fjernsynsmediet. Domstolen pålegger derimot staten å avstå fra å forby at de kommer til orde – selv om måten de kommer til orde på er via kjøpt annonseplass.
Når Giskes eneste trekk så langt er (etter manges oppfatning, litt for sterkt) å ha ”oppfordret” NRK til å sørge for at mer marginale politiske partier også slipper til i redaksjonell sammenheng, bommer han derfor på målet. Samtidig er han farlig nær å pådra seg nok et rødt kort i forhold til de menneskerettslige spillereglene.
Verre blir det imidlertid når han – stadig med feil mål i sikte – forsvarer opprettholdelse av forbudet med at det uansett ikke kan garanteres at et politisk budskap slipper til på annonseplass, fordi redaksjonelle frihet også innebærer frihet til å nekte å publisere en ytring. Underforstått; da er man like langt…
Men er det et argument for å opprettholde et totalforbud? Resonnementet må i så fall være at fordi den redaksjonelle friheten innebærer at det – for den som ikke forvalter den – blir noe tilfeldig hvilke politiske ytringer som slipper til på annonseplass, er det bedre å forby det for alle, slik at det blir ”likt”. Hvorfor ikke overføre den logikken på politiske ytringer i fjernsynsmediet generelt? Det er jo også – for den som ikke kan instruere de uavhengige redaktørene – ukontrollerbart hvilken redaksjonell dekning som vies de enkelte politiske ytringer. Forbyr man dem generelt, blir ingen forfordelt eller favorisert der heller. Bortsett fra de som allerede sitter med makten og flertallet, da – som ikke har behov for å utfordre og ytre seg opposisjonelt. Men de trenger jo heller ikke ytringsfriheten på den måten lenger – den er mer plagsom en nyttig, sånn sett.
Og her er rosinen i pølsa: Når Giske har uttømt (eller oppgitt) alle andre argumenter, viser han til at forbudet mot politisk reklame i sin tid ble vedtatt av et bredt stortingsflertall – et flertall som han mener fortsatt finnes (og i den grad hans makt springer ut av et stortingsflertall, er vel det korrekt?). Trumfkortet! Flertallet har altså bestemt at det er tilstrekkelig politisk ytringsfrihet som det er. (Men for hvem?)
Det er dette som illustrerer at Giske ikke har forstått hva våre grunnlovsfedre og menneskerettskonsipistene forsto; at demokratiet må beskyttes mot den type maktkonsolidering som det regjerende flertall alltid vil strebe etter – og som Giskes argumentasjon forsvarer.
Hvis ikke stortingsflertallet kan korrigere ham, må nok en gang domstolene ta ham i lære. På timeplanen: Rettstat og demokrati.