Når myndighetene vil ha gjennom nye kriminalitetsbekjempende tiltak på overvåkningfeltet, ser vi at de og deres støttespillere ofte forsøker å bagatellisere det enkelte tiltaket, som bare en aldri så liten endring som i seg selv ikke er noe å bekrymre seg for. Og slik er det enkelt å fremstille det, hvis man lykkes i å få folk til å isolere tiltaket fullstendig fra den større sammenheng det inngår i.

Monty Python har illustrert på en glimrende måte hvordan det kan gå om man legger til én, isolert sett liten, faktor i negativ retning. Denne komiske scenen har betydelig overføringsverdi. Mr Creosote kan tjene som metafor for et liberalt demokrati, som sakte, men sikkert, med små skritt, har “svelget” stadig flere porsjoner med inngrep i borgernes privatliv og kommunikasjonsfrihet. Først begynner selve kroppen å forfalle, dets indre organer blir presset til sitt ytterste, før det enkelte organ begynner å svikte. Og til slutt, isolert sett bare på grunn av en aldri så liten tilleggsbelastning, sprekker det hele.

I Norge i dag er debatten omkring EUs datalagringsdirektiv et eksempel. Bloggeren Vox Populi (Knut Johannessen) skrev allerede i 2008 glimrende om dette i innlegget “De små skritts tyranni”. I tillegg til alt jeg har skrevet om datalagringsdirektivet mer direkte, skrev jeg i fjor også innlegg om betydningen av den større sammenhengen som dette og andre kontrollerende tiltak inngår i; “Abnormal frihet?” og “Abnormal frihet II”. Høyesterettsdommer Ketil Lund har også gitt oss en innsiktsfull oppsummering av de senere tiårs utvikling i Norge, i sin artikkel “Nedbyggingen av den liberale rettsstat” (inntatt i boken Til forsvar for personvernet, Kristin Clemet John O. Egeland (red), Universitetsforlaget 2010).

At myndigheter alltid har presset på for å utvide sine kontroll- og overvåkningsfullmakter er godt dokumentert, noe jeg viste eksempler på i innlegget “EU-parlamentet vil utvide datalagirngsdirektivet?”. Og argumentasjonen er alltid den samme: Hvis vi bare aksepterer dette, tetter vi igjen et (siste?) hull i sikkerhetsnettet rundt våre liv, slik at alle blir tryggere. Men som blant annet en del nyere, norsk literatur på området viser, er denne sikkerhetsretorikken og dens spill på frykt som motiverende faktor, farligere for vårt liberale demokrati enn de truslene den angvelig skal beskytte oss mot.

At disse iboende tendensene i våre samfunn ikke for lengst har resultert i sammenbrudd av våre liberale demokratier i Europa, kan for en ikke ubetydelig del tilskrives Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) håndheving av de grunnleggende sivile og politiske rettighetene som EMK verner mot statens (flertallets) inngrep. Som jeg skrev i et innlegget “Flertallsmakt og menneskerettigheter – et vanskelig konsept”, i kjølvannet av EMDs domfellelse (i 2008) av Norge i saken om forbud mot politisk tv-reklame, er menneskerettighetene nettopp oppstilt som skranker for flertallets makt i et demokrati. Uten slike skranker, vil mindretallets rettigheter på lengre sikt alltid tape for flertallets interesser – og man ville risikere at demokratiet i virkeligheten ble en ettpartistat, hvor opposisjon kun fantes på papiret.

EMD kjøper derfor ikke den klassiske myndighetsretorikken om at det enkelte tiltaket bare er en liten, nødvendig justering for å sikre viktige flertallsinteresser, eller at man for det enkelte tiltak bare må foreta en pragmatisk avveining av fordeler og ulemper. EMDs håndhevelse av EMK forhindrer dette, ved å vurdere det enkelte inngrep langt mer prinsipielt. EMDs praksis viser med all tydelighet at et hvert inngrep i for eksempel privatlivet eller kommunikasjonsfriheten, må være strengt nødvendig, målrettet og proporsjonalt overfor hvert enkelt individ som rammes. Og bevisbyrden ligger på staten. Det hjelper ikke at et tiltak kan være nyttig og kriminalitetsdempende, for eksempel, dersom den ikke er målrettet og proporsjonalt overfor den enkelte. Dette ser vi tydelig når det gjelder saker som angår diverse overvåkningstiltak og andre inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten. Jeg jeg har beskrevet rettstilstanden i artikkelen “Datalagringsdirektivet – er dets krav til lagring forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon?” (inntatt i boken Overvåkning i en rettsstat, Dag Wiese Schartum (red), Fagbokforlaget 2010). EMDs dom i fjor mot Storbritannia i saken Gillian and Quinton v the United Kingdom, som er kommentert her, illustrerer også tydelig disse poengene. Uansett hvor effektivt et tiltak måtte anses å være for å forhindre terroranslag, aksepteres det ikke inngrep som favner for vidt og som helt vilkårlig omfatter borgere som det ikke foreligger en konkret grunn til å ramme.

EMD aksepterer derfor heller ikke argumentasjon som vi ser fra myndighetene i debatten om datalagringsdirektivet; at mye av de kommunikasjonsdata som nå ønskes tvangsregistert og lagret, allerede i noen grad lagres av teleselskapene for fakturerings- og driftsformål, og som kundene har akseptert i brukervilkårene – underforstått: Dette innebærer ingen stor reell endring. Det sier seg selv at slik argumentasjon er uakseptabel. Det er ikke måte på hva staten i så fall kunne kreve tvangsregisterert og lagret om borgernes liv.

Denne prinsipielle forskjellen kommer også frem implisitt i EMDs dom i saken P.G. and J.H. v the United Kingdom, der EMD peker på at teleselskapers lagring av abonnentenes trafikkdata for faktureringsformål, er noe helt annet en myndighetsinngrep i borgerens kommunikasjon:

“The Court notes, however, that metering, which does not per se offend against Article 8 if, for example, done by the telephone company for billing purposes, is by its very nature to be distinguished from the interception of communications which may be undesirable and illegitimate in a democratic society unless justified” (Dommens avsnitt 42)

Det ville nemlig undergrave hele proporsjonaltetsvurderingen, dersom staten kunne innføre statspålagt registrering og lagring av de deler av borgerens privatliv og private kommunikasjon og bevegelser i et hvert tilfelle hvor de samme opplysingens fantes i private registere. EUs nylig opprettede uavhengige tilsynsorgan for fundamentale rettigheter, European Union Agency for Fundemental Rights – FRA, uttrykker dette enda tydeligere i en bentenkning om forslag om å innføre statlig pålagt tvangsregisterering og lagring av personopplysninger om alle resiende med fly i EU, det såkalte Passenger Name Record-systemet. Her har man nemlig sett forsøk på tilsvarende argumentasjon fra myndighetene som i saken om datalagrigsdirektivet. FRA sier følgende om dette argumentet i forannevnte betenkning:

“17. PNR data are ‘a record of each passenger’s travel requirements containing all the information necessary to enable reservations to be processed and controlled by the air carriers for each journey booked by or on behalf of any person.’ (Art. 2(c) of the Proposal for a Framework Decision). This data processing operation, however, was originally not designed for law enforcement purposes, but for commercial purposes.

18. It is required under Article 7 of the Charter of Fundamental Rights of the EU that any measure restricting the right to respect for private life be strictly tailored to the legitimate aims justifying such restrictions. It follows that, in principle, the author of any such measure should clearly define the objective served by the collection and processing of personal data, and only then decide which of these personal data should be processed, and by what means. This method would ensure that proportionality is taken into account from the outset.

19. In this instance the contrary has happened: As it was found that airline companies were already processing PNR data for commercial purposes, it was considered that the transfer of these data to PIUs and, subsequently, to other law enforcement agencies, could be justified as contributing to their intelligence-gathering and – processing capacities.5 Thus, instead of being guided by a clear understanding of what type of data are required in order to combat terrorism and organised crime, the choice of the personal data to be processed as well as the scope of the processing were guided by other considerations – including the minimisation of costs and administrative burdens for the air carriers concerned – rather than by a concern for limiting the restrictions to the right to respect for private life and to the protection of personal data to the minimum compatible with the objective of providing EU citizens with a high level of security.

20. In the light of this it is necessary to scrutinise exactly how processing of personal data contributes to the aim of combating terrorism and organised crime in order to ensure proportionality.”

Den som har fulgt med i debatten om datalagringsdirektivet – som dreier seg om langt mer sensitive personopplysninger, i et demokratisk perspektiv – vil kjenne seg godt igjen. Og følgende konklusjon i FRAs betenkning på dette punktet, er det samme som har vært sagt fra alle Europas datatilsyn og uavhengige, juridiske organer i deres advarseler mot innføring av datalagringsdirektivet:

“23. In conclusion, in order to ensure proportionality, it is essential to demonstrate effectively that all personal data collected under the PNR proposal are beyond any doubt absolutely necessary for combating terrorism and organised crime. In particular, it is important to demonstrate that these data would have to be collected, even if they were not readily available from air carriers, as essential elements for effective law enforcement against terrorism and organised crime.”

Man må altså “tenke bort” den lagringen som tilfeldigvis skjer i privat regi på det gitte tidspunkt. Kun da kan man foreta den korrekte proporsjonaltetsvurderingen i henhold til blant annet EMK. Så må man spørre seg:

Er det strengt nødvendig, målrettet og proporsjonalt overfor den enkelte borger at staten pålegger automatisk, systematisk registrering og lagring om alle borgerens personlige forbindelser og bevegelser ved bruk av telefon og e-post – med det for øyet at vedkommende en gang i fremtiden kan bli involvert i kriminalitet?

Det er ikke så merkelig at myndighetene vegrer seg for å diskutere på disse premissene. Svaret blir nemlig ganske opplagt, og det går ikke i myndighetenes favør.

Det er ingen “wafer thin” mintsjokolade Regjeringen prøver å servere oss, selv om den forsøker å fremstille det slik – og den måten Regjeringen og Arbeiderpartiet har forsøkt å sukre det på for øvrig, er som tidligere forklart, direkte villedende.

I løpet av de siste døgn har det blitt kjent at US Department of Justice (DoJ), via en føderal domstol, har pålagt tilbyderen av den sosiale nettverkstjenesten Twitter (Twitter Inc, California, USA), å utlevere i prinsippet all informasjon som er lagret om og i forbindelse med Twitter-kontiene til flere sentrale Wikileaks-aktører, herunder Wikileaks selv, Julian Assange, Bradley Manning (som har sittet i isolat siden juni 2010, siktet for brudd på militær straffelov, som kilden til store deler av lekkasjene av interne statsdokumenter til Wikileaks) og Birgitta Jónsdóttir. Jónsdóttir har tidligere arbeidet frivillig for Wikileaks, men er i dag folkevalgt i Alltinget på Island.

Slik pålegget er formulert, vil utlevering se ut til å omfatte alt som er registrert og lagret i forbindelse med de respektive Twitter-kontiene, herunder med hvem og om hva de har kommunisert. Dersom pålegget blir effektuert, vil derfor antagelig mange andre personers kommunikasjon, herunder i form av såkalte “Direct Messages” (lukkede, én-til-én-meldinger), med de kontiene som omfattes, bli gjenstand for den amerikanske statens innsyn og registrering.

Grunnlaget for utleveringspålegget er at de etterspurte opplysningene anses å være relevante i en verserende etterforskning. Etterforskningen det er snakk om, er formodentlig den etterforskningen som DoJ iverksatte før jul. Den går i så fall ut på å finne ut av om Wikileaks/Assange har forbrudt seg mot USAs spionlov - Espionage Act.

I utgangspunktet er det for så vidt ikke kontroversielt at politi/påtalemyndighet kan få tilgang til slike og andre opplysninger, når det er grunnlag for det i en konkret etterforskning, og opplysningene antas å ha betydning som bevis. Men vi skal huske på at i denne saken dreier det seg om etterforskning mot en aktør som faktisk må regnes som et massemedium, et presseorgan. Wikileaks gjør i prinsippet akkurat det samme som pressen alltid har gjort – om enn i mer konsentrert form.

Vi snakker derfor om en etterforskning mot et presseorgan som har fått informasjon fra kilder, som siden er publisert (de senere år) etter redaksjonell vurdering. Dette er selvsagt noe helt annet enn å etterforske og eventuelt straffeforfølge pressens kilder, dersom disse er avslørt og har begått straffbart brudd på taushetsplikt som statsansatte. Dette har jeg skrevet mer om i entidligere artikkel i desember 2010.

Det er rett og slett uhørt å gå til et slikt statlig angrep på en organisasjon som Wikileaks, og det er i strid med alle internasjonale standarder for pressefrihet i liberale rettsstater. Har et presseorgan offentliggjort en opplysning som det er straffbart for pressen å offentliggjøre, skal den som er ansvarlig for den konkrete publiseringen eventuelt stå til rette for dette, gjennom alminnelig straffeprosessuell behandling.

Det som US DoJ nå driver med – i tillegg til alle de ikke-rettslige tiltak for å kneble Wikileaks, som myndighetene har bidratt til – er intet minde enn en regelrett trakassering av ikke bare Wikilekas, men av alle som er i eller vurderer å komme i kontakt med Wikileaks. Adferd som vi normalt forbinder med helt andre regimer. Det er fremdeles ikke tatt ut noen siktelse mot Wikileaks, Assange eller andre knyttet til organisasjonen. Og det er neppe noe grunnlag for siktelse, heller. Det er ikke uten grunn at både FNs Høykommissær for menneskerettigheter ogFNs spesialrapportør for ytringsfrihet m fl har avgitt offisielle uttalelser med påminnelser om hvilke prinsipper som gjelder for pressefrihet i henhold til internasjonale konvensjoner, spesifikt i anledning USAs behandling av Wikileaks.

USAs kjede av angrep på Wikileaks er i virkeligheten et angrep på alle våre verdier i liberale demokratier. I artikkelen “Abnormal frihet II – overvåkning og varslere i 2010″ fra mars i fjor, beskrev jeg potensialet for krenkelser av pressefriheten og “brysomme” borgeres sivile og politiske rettigheter fra blant annet USAs myndigheter. Det som har skjedd i løpet av den siste måneden overgår hva jeg antydet muligheten for den gang.

Formålet er åpenbart å gjøre Wikileaks’ virksomhet vanskelig eller umulig å fortsette med, ved blant annet å angripe ikke bare de som har eller har hatt nærmere befatning med selve virksomheten, men også alle de som støtter eller kommuniserer med den.

Når vi nå vet hva amerikanske myndigheter er ute etter med hensyn til Twitter, er det bare fordi Twitter selv har inisistert på og fått rettens medhold i, at de kundene hvis konti berørers, skal kunne varsles på forhånd. Det må regnes som usannsynlig at tilsvarende pålegg ikke er gitt til andre leverandører av kommunikasjonstjenester, som Google, Facebook m fl. Men i motsetning til Twitter, har de i så fall akseptert utlevering uten å kreve at pålegget blir gjort kjent for den enkelte kunde som rammes først.

Og hva med for eksempel trafikkdata fra telefon- og e-postkommunikasjon i land hvor amerikanske myndigheter tror at de kan finne spor etter Wikileaks’ nettverk (eller tilsvarende i andre saker av samme natur)? I Norge?

Hvis amerikanske politi- eller etterretningsmyndigheter vil ha lovlig tilgang til trafikkdata som befinner seg hos en norsk teleleverandør eller ISP, må dette skje gjennom norske myndigheter – i saker som henføres under “nasjonal sikkerhet”, Politets sikkerhetstjeneste (PST). Som beskrevet blant annet i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdelings høringsuttalelse om datalagringsdirektivet i fjor, er PSTs fullmakter i den sammenheng meget vide.

Dersom en nær alliert som USA ber om informasjon via PST i en sak som amerikanske justismyndigheter anfører dreier seg om etterforskning av straffbar spionasje med fare for nasjonal sikkerhet, er det neppe mye motstand å møte hos PST. Dagens PST-sjef har i alle fall meldt ganske klart ut hvordan PST prioriterer.

I forbindelse med spørsmålet om nettopp innføring av tvangslagring av borgernes trafikkdata (datalagringsdirektivet), uttalte PST-sjef Janne Kristiansen til Aftenposten 11/4-2010 følgende:

“PST er helt avhengig av å utveksle informasjon. Hvis ikke vi kan gi gjenytelser, vil de ikke være interessert i å samarbeide med oss.”

For PST anses slike opplysninger om oss alstå like mye som en slags handelsvare i utvekslingen av informasjon med andre staters etterretningstjenester, som noe PST selv har dirkete bruk for i Norge.

Og i fjor høst, i forbindelse med TV2s avsløring av den amerikanske ambassadens overvåkning av norske borgere, utdypet hun sine prioriteringer med hensyn til forholdet mellom norske borgeres personvern og USAs nasjonale sikkerhet slik i Dagbladet 11/10-2010:

“Vårt ansvar er ambassadesikkerheten og å undersøke trusler mot det som er terrormål nummer én i Norge – ikke å undersøke trusler fra ambassaden til vår nærmeste allierte. Våre prioriteringer går ikke den himmelretningen engang, vi er mer fokusert på at amerikanernes sikkerhet er ivaretatt.”

At dette er en rettslig uakseptabel holdning er én sak. Verre er det at det ikke har kommet en, eneste korrigering fra våre politiske myndigheter, Regjeringen v/Justisminister Knut Storberget, i etterid.

Vi andre må derfor anta at Kristiansens uttalelser er dekkende for akseptert praksis hos våre myndigheter. Det er heller ikke mer enn et par år siden Regjeringen ba PST om å jakte på pressens kilder, i en sak der lekkasjene ikke hadde noe med rikets sikkerhet og gjøre, men derimot regjeringens politiske troverdighet. Den gang ble offentligheten heldigvis kjent med forholdet. Og opposisjonspartiene, derunder Høyre, var klare i sin kritikk.

Når det særlig gjelder Wikileaks, har heller ikke våre myndigheter akkurat tatt avstand fra hvorledes USA har håndtert Wikileaks – noe blant andre jeg etterspurte i tidligere nevnte artikkel fra desember.

At Arbeiderpartiet på denne bakgrunn forsøker å overbevise befolkningen og ikke minst stortingsflertallet om at det er en god idé å innføre statlig pålagt systematisk registerering og lagring av alle borgeres kommunikasjonsmønstre og -nettverk ved bruk av telefon og e-post – og endog makter å påstå at det er personvernfremmende – er intet mindre en skandaløst.

Det siste halve årets begivenheter, og ikke minst de vi nå er vitne til med hensyn til heksejakten på Wikileaks og alle som har noe med organisasjonen å gjøre, bør ha gjort det innlysende for selv den enklest utstyrte at det ikke er mer lagring av borgernes kommunikasjon vi trenger for å beskytte vårt liberale demokrati. Det er mindre lagring vi må jobbe mot - akkurat som man både innenfor EU frem til 2005 og innenfor Europarådet, i mange tiår har hatt som aktivt politisk og juridisk mål. Nettopp for å beskytte borgerne mot statsmakten, og derigjennom bevare et fungerende demokrati.