Blogging, sosiale medier og anonyme varslere/systemkritikere

Nyheten om at Twitters eierselskap, Twitter Inc i California, er blitt pålagt av en californsk domstol til å utlevere opplysninger om den registrerte innehaveren av en anonym Twitter-konto, til en britisk kommunes myndigheter, har fått bred omtale i verdenspressen de seneste dagene, også i Norge (se blant annet NRK, Aftenposten og IT-Avisen).

Bakgrunnen for utleveringskravet i akkurat denne saken, er at vedkommende britiske kommune mener at personen bak den anonyme Twitter-profilen er identisk med et kommunestyremedlem i samme kommune, og at kritiske ytringer som spres via den anonyme profilen blant annet omfatter ærekrenkelser av både politiske tillitsvalgte og offentlige tjenestepersoner i kommunen.

Tidligere i år så vi at Twitter av en annen amerikanske domstol, ble pålagt å utlevere omfattende informasjon om alle som hadde kommunisert med Wikileaks og Wikileaks-tilknyttede personer på Twitter, etter krav fra USAs justisdepartement – som ledd i etterforskning av mulige brudd på amerikansk spionlov, etter den såkalte “Cablegate”-lekkasjen. Implikasjonene av utleveringspålegget i den saken, omtalte jeg i en egen bloggpost i januar.

Slike utleveringskrav og/eller -pålegg, er ikke enestående. Vi vet for eksempel at aktører som Google årlig mottar, og etterkommer i mange tilfeller, et stort antall slike forespørsler/krav fra myndighetene i hele verden. Dette omtales i generell form i Googles årlige “Transparancy Report”, og fenomenet er nærmere omtalt av Electronic Frontier Foundation (EFF).

Det er i og for seg ikke oppsiktsvekkende at myndigheter eller andre kan ha et legitimt behov for å få vite hvem som står bak, er ansvarlig for, en bestemt ytring. En enkeltperson som kan påvise at en anonym nettbruker har publisert for eksempel opplysninger som krenker vedkommendes personvern – i form av enten urettmessig offentliggjøring av private opplysninger eller urettmessig ærekrenkende beskyldninger – har i utgangspunktet et krav på å kunne kreve erstattet den skade dette har medført, fra noen som er ansvarlig for ytringene. Myndigheter som kan påvise at en anonym nettbruker har publisert for eksempel bilder av seksuelle overgrep mot barn, har likeledes et legitimt behov for å kunne identifisere, og straffeforfølge en ansvarlig gjerningsperson.

Dersom tredjemann besitter opplysninger som kan bidra til oppklaring, tilsier normale prinsipper at vedkommende plikter å bidra med slike – i henhold til alminnelig vitneplikt, så fremt det ikke finnes unntaksbestemmelser, begrunnet i andre hensyn.

Ett slikt, generelt unntak er pressens kildevern – i norsk rett forankret i henholdsvis tvisteloven §  22-11 og straffeprosessloven § 125, og dessuten overordnet beskyttet av både Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Jeg har skrevet flere artikler med oppdateringer på rettspraksis om pressens kildevern. Den siste, med henvisninger til relevant historikk, kan leses her. Pressens kildevern gjelder imidlertid – i hvert fall slik den hittil er praktisert – bare når den anonyme ytreren har ytret seg under en annens redaksjonelle ansvar. Det vil typisk si innenfor en redaksjonell plattform, med en ansvarlig redaktør.

Leverandører av tjenester som bloggplattformer (Google, WordPress med flere), sosiale nettverkplattformer (Twitter, Facebook med flere), fungerer ikke som redaksjonelle publisister. De har i utgangspunktet ingen redaksjon som bestemmer hva som skal publiseres via tjenestenes nettsider, men tilbyr tvert om brukerne av tjenestene sine egne nettsider og/eller profiler, som de kan benytte til å publisere ytringene sine for resten av verden. Brukerne vil i de fleste slike sammenhenger anses som sine egne publisister. Om de velger å blogge anonymt og/eller kommunisere via en anonym Twitter-profil, kan derfor ikke det tradisjonelle kildevernet påberopes som grunn til ikke å utlevere opplysninger om hvem som er innehaver av vedkommende konto.

Dette skaper en utfordring med hensyn til brukere av bloggtjenester og/eller sosiale medier som faktisk har et legitimt behov for å kunne opptre anonymt, enten som dissidenter/systemkritikere og/eller som varslere om kritikkverdige forhold hos myndigheter eller andre maktorganisasjoner. Slik dagens situasjon er, er bruk av denne typen medier lite egnet for slike aktører, da det helt åpenbart er stor risiko for at deres identitet vil kunne røpes gjennom slike utleveringssaker som vi har sett. Dette kan gjøres på finurlige måter, hvor utleveringsbegjæringer gis et skinn av legitimitet, som det er vanskelig å gjennomskue den reelle agendaen bak for den eventuelle domstolen som skal vurdere saken. Vi har sett eksempler diverse slike tilfeller, også i Norge . Enten begrunnelsene som gis er “nasjonal sikkerhet“, krenkelse av opphavsrettigheter eller annet, vil dette kunne misbrukes av statlige eller kommersielle aktører til å røke ut identiteten til legitim opposisjon og/eller legitime varslere.

Problemet kan delvis avhjelpes ved å innføre krav om at den det gjelder varsles, slik at vedkommende kan ta til motmæle, men slik kontradiksjon kan imidlertid ikke skje ved at vedkommende står frem. Da vil identiteten samtidig røpes. Dermed må man eventuelt velge en løsning hvor vedkommende kan få oppnevnt en advokat til å ivareta sine rettigheter, uten at parten selv opptrer utad. Men dette vil selvsagt ikke gi vedkommende noe fullgodt forsvar, ettersom det ofte vil være umulig å føre noe reellt forsvar, uten å måtte bruke opplysninger som samtidig er egnet til, om enn indirekte, å røpe vedkommendes identitet.

Noen enkel løsning er det ikke enkelt å se for seg på kort sikt. Det hele kompliseres også av at dette fordrer regler som gjelder i mange lands jurisdiksjoner. Inntil videre kan man bare konstatere at personer som har legitimt behov for å kunne ytre seg anonymt, enten må gjøre det via de tradisjonelle mediene – i jurisdiksjoner som respekterer kildevernet – eller må benytte seg av tjenester og teknologi som gjør det fysisk/teknisk umulig/vanskelig å spore identiteten deres.

Det er imidlertid all grunn for våre samfunn til å ta dette problemet på alvor, før man innfører enda flere inngripende sanksjoner og tiltak for å få bukt med det som skjer av kriminell aktivitet på nettet. Dette er også noe som blant annet den anerkjente ideelle ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19 har påpekt nylig i en pressemelding.

 

 

 

 

Share
No Comments by on May 31, 2011
filed in Opphavsrett, Personvern, Rettssikkerhet, Ytringsfrihet

Fremskrittspartiet på presserettslig villspor *

[* OPPDATERING: I en kronikk i VG i dag, 12/5, utdypes og nyanseres Korsbergs synspunkter - se oppdaterende kommentar fra meg nederst i denne posten]

I NRK Dagsrevyen i dag, fremstår Fremskrittspartiets (Frp) mediepolitiske talsmann, Øyvind Korsberg, med et utspill om at presseetikken må håndheves av andre en pressen selv, og at brudd på pressens etiske retningslinjer i Vær Varsom-Plakaten (VVP), må sanksjoneres med bøter som “svir”.

Av reportasjens kommentarstemme, fremgår det at han vil erstatte dagens selvdømmeorgan for pressen, Pressens Faglige Utvalg (PFU). Man må da gå ut fra at dette er noe som skal skje ved et lovvedtak som oppretter et annet organ med myndighet til å håndheve VVP eller tilsvarende etiske retningslinjer, og til å ilegge bøter når organet finner at et presseorgan har overtrådt disse.

Her illustrerer Korsberg at han mangler grunnleggende innsikt i minst to forhold: 1) Forskjellen på etikk og jus, og 2) betingelsene for at staten eller andre utenforstående kan ilegge pressen bøter eller andre sanksjoner på grunn av omtale av personer i journalistikken.

I ovennevnte innslag uttaler Korsberg følgende:

Det blir litt bukken og havresekken, når media bryter de retningslinjene som media har, så blir det feil at det er media selv som evaluerer seg.

De “retningslinjene” han refererer til er altså pressens egne etiske retningslinjer, nedfelt i VVP. VVP er fullt og helt nettopp pressens egne etiske retningslinjer, utformet og vedtatt av styret i Norsk Presseforbund, og bindende for alle norske presseorgan som har valgt å være medlemmer av Norsk Presseforbund – et interesseforbund for norsk presse.

Til å håndheve VVP, har Norsk Presseforbund opprettet et eget organ; PFU. PFU er til enhver tid sammensatt av syv faste medlemmer, hvorav fire skal være redaktører/journalister, og tre skal være “utenfra”, som det heter i PFUs vedtekter.

PFU kan enten på initiativ fra Norsk Presseforbunds generalsekretærs selv, eller etter klage fra den som mener seg urettmessig behandlet av et presseorgan, behandle spørsmålet om vedkommende presseorgan har opptrådt i strid med god presseskikk. PFUs behandling av enkeltsaker ender med en begrunnet uttalelse. Uttalelsen går enten ut på at vedkommende presseorgan ikke har brutt god presseskikk, eller at det har brutt god presseskikk, eventuelt en mellomform, hvor det uttales at det har opptrådt kritikkverdig. Blir et presseorgan felt, skal det selv publisere en tekst, forfattet av PFU, som beskriver dette. Andre sanksjoner er ikke hjemlet i reglene.

Såvel behandlingen som uttalelsene er offentlige.

At et selvdømmeorgan som PFU med en viss rett kan påkalle karakteristikken “bukken og havresekken”, sier seg selv. Selv om altså tre av syv medlemmer representerer allmennheten, slik at også et utenforstående perspektiv kan la seg høre i utvalgets drøftelser, er pressens egne folk i flertall. Men dette er jo nettopp pressens egen internjustis; selvvalgte etiske normer, håndhevet først og fremst av de enkelte redaksjonene selv i deres daglige virke, og i siste instans av pressenes egenoppnevnte etiske utvalg.

Vi snakker her om etikk – ikke om samfunnets vedtatte normer for grensen mellom rett og galt; rettsregler.

Man må rett og slett ikke blande sammen de to.

Rettsreglene om hvor langt pressen kan gå i å omtale andres personlige forhold og/eller i å utsette dem for kritikk og beskyldninger, er formelt sett noe helt annet. Dette er regler som vedtas av Stortinget og som håndheves av domstolene.

Pressefriheten er beskyttet av både Grunnloven § 100 og av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Begge inneholder blant annet krav om at inngrep i pressefriheten – for eksempel gjennom bøtelegging – skal være hjemlet i lov. Loven må både angi hvilken norm som skal være overtrådt for å kunne domfelle pressen, og angi hvilke sanksjoner som kan idømmes.

Hvis Korsbergs utspill skal kunne realiseres, må derfor Stortinget først vedta at VVP skal gjelde som lov, og tillegg vedta at overtredelser kan sanksjoneres med bøter (straff).

Formelt sett kan Stortinget for så vidt gjøre dette. Men da må også slike saker avgjøres av domstolene. Det følger både av Grunnloven § 96 og av EMK artikkel 6 at ingen kan straffes uten rett til domstolsbehandling.

Om Korsberg har tenkt på en annen type organ, strander altså ideen hans her.

Korsbergs avgjørende problem er imidlertid at det ikke er mulig å gjøre VVP til en lov som lar seg håndheve på den måten, fordi dens normer ikke vil tilfredstille de materielle vilkårene for inngrep i pressefriheten etter Grunnloven § 100 eller EMK artikkel 10. I alle fall ikke slik at man begrenser pressefriheten utover hva som allerede er lovfestet.

De relevante lovbestemmelsene i Norge er straffeloven § 390 om privatlivets fred, straffeloven §§ 246 flg om ærekrenkelser og åndsverkloven § 45 c om retten til eget personbilde (som til tross for sin malplassering i åndsverkloven, er en personvernregel).

Tilsammen gir disse reglene personer (for ærekrenkelsenes del, også juridiske personer) den beskyttelsen som det er mulig å gi mot uønsket omtale i pressen.

Personvernet er på lik linje med pressefriheten, en beskyttet menneskerett etter EMK artikkel 8.

Når pressefriheten står i konflikt med personvernet, må disse rettighetene veies opp mot hverandre i den enkelte saken. Og selv om det er formelt nødvendig med lovfesting av de ovennevnte reglene til beskyttelse av de forskjellige sidene av personvernet, for å kunne håndheve personvernet overfor pressen, er det i den nærmere rettsanvendelsen i praksis Grunnloven § 100, EMK artikkel 10 og EMK artikkel 8, slik disse er tolket og anvendt av domstolene, som styrer avveiningene.

Dette kan i og for seg by på vanskelige vurderinger fra sak til sak, men som en grov hovedregel kan man si at der hvor presseomtalen berører en sak eller et tema av samfunnsrelevant interesse, opplysningene om vedkommende person er relevante i saken og omtalen for øvrig ikke er utilbørlig, vil pressefriheten gjelde. Og pressen vil frifinnes. Omvendt; dersom presseomtalen ikke bidrar til samfunnsdebatten, vil hensynet til personvernet tillegges størst vekt, og pressen vil lettere kunne domfelles.

Dette har jeg skrevet utførlig om i flere sammenhenger. Flere artikler om emnet finnes under overskriften “Faglige publikasjoner” i min CV. For en overordnet behandling, viser jeg til mitt bidrag i verket Norsk Presses Historie (bind 3), kapittelet “Paradigmeskifte i pressefriheten”.

Poenget i denne sammenhengen – problemet med Korsbergs utspill – er at forholdet mellom pressefriheten og personvernet allerede er rettslig regulert på en måte som ikke gir plass til ytterligere regler som begrenser pressefriheten.

Som man vil se, om man leser hva som er lenket til ovenfor, inngår riktignok mange av de vurderingene som man kjenner igjen fra presseetikken som relevante momenter i de juridiske vurderingene som gjøres i saker om privatlvets fred og/eller ærekrenkelser. Men presseetikken som sådan, i form av VVP eller tilsvarende retningslinjer, kan aldri bli gjort til rettslig håndhevbare normer, hvis overtredelse fører til bøter (straff) eller andre tvangssanksjoner mot pressen.

Derfor er Korsbergs utspill både innsiktsløst, useriøst og ugjennomførbart.

Presseretten og presseetikken må fortsette å leve sine formelt adskilte liv. Politikerne og staten må begrense seg til å regulere retten, mens pressen selv må forvalte etikken. Det er forutsatt av den overordnede retten som gjelder på området.

[Oppdatering: I en kronikk i VG (papir) 12/5 utdyper Korsberg sitt utspill. Det fremgår her at han ikke tar til orde for at den skisserte ordningen er noe som Stortinget skal vedta opprettelse av eller på annen måte påtvinge pressen. Det er da enda godt. Han oppfordrer derimot pressen selv til å erstatte PFU med et nytt organ, der pressens egne representanter er i mindretall, og hvor blant andre jurister skal være representert. Han ser for seg at dette organet skal sile ut de grunnløse klagene, og at der reelle klagene skal henvises til "en form for voldgiftsdomstol" . Det skal kunne utstedes bøter når dette organet mener at vedkommende presseorgan har begått et etisk(?) overtramp.

Så lenge Korsberg på denne måten legger opp til at en slik, eventuell ordning fremdeles skal baseres på at opprettelsen skjer ved pressens egen vilje, blir jeg beroliget. Det kommer ikke til å skje - tror jeg. Og det bør ikke skje. Ford et første vil en ordning langs de linjer Korsberg skisserer, innebære at man både "juristifiserer" forvaltningen av presseetikken, og at man skaper et kvasirettslig håndhevingsregime, hvor skillet mellom etikk og jus viskes ut - særlig på grunn av tanken om å erstatte uttalelser med bøter.

Dette vil blant annet innebære at man mister etikkens viktigste funksjon; å være nettopp ikke regler som "noen andre" forvalter, og som man må følge, men å være retningslinjer som sporer til etisk refleksjon hos den som utøver journalistikken. Verken presseetikken eller annen etikk er egnet til eller ment for å trekke klare slutninger om en handlings rettmessighet. Derfor avgir PFU bare uttalelser, basert på åpne etiske diskusjoner, om hva dets medlemmer mener er god eller dårlig presseskikk i den enkelte sak.

Videre vil etableringen av en kvasidomstol som kan utstede bøter "som svir", kunne få den utilsiktede, uheldige konsekvens at enkelte medier som i dag er medlemmer av Norsk Presseforbund, og dermed er underlagt PFU-ordningen, vil vurdere å melde seg ut av forbundet. For det første kan det tenkes å skje med noen av de minste mediene, som i utgangspunktet har så dårlig økonomi, at de allerede er for forsiktige i sin kritiske journalistikk overfor for eksempel næringslivet, av frykt for å bli saksøkt for de ordinære domstolene av ressurssterke kapitalkrefter. Dette er hva som kalles "chilling effect". For det annet kan det tenkes at de mest "kulørte" mediene, som tross alt holdes litt i ørene i dag, gjennom medlemskap i Norsk Presseforbund, melder seg ut, og kjører sitt eget løp. Det gavner neppe etikken eller samfunnet.

Som nevnt i hovedinnlegget mitt ovenfor, jf særlig hva som fremgår av de artikler/bøker jeg lenket til, er det faktisk fullt mulig å få en dom mot pressen i de ordinære domstolene, når pressen tråkker på enkeltpersoners personlige integritet uten aktverdig grunn.

En annen sak er at det kan være dyrt å forfølge sine rettigheter i domstolene for en privatperson. Det kan det være grunn til å se nærmere på for Stortinget. Vi har allerede i dag generelle ordninger for fri rettshjelp, men disse er kanskje ikke fullgode. Jeg mener at man med fordel kan utrede om offentlige ordninger for fri rettshjelp bør utvides, både for denne typen søksmål og for andre typer søksmål hvor "den lille mann/kvinne" med god grunn ønsker forfølge sin rett overfor ressurssterke parter som staten, kommuner - og blant annet pressen.

Dette bør Korsberg og andre stortingspolitikere beskjeftige seg med, hvis det virkelig ønskes å styrke enkeltpersoners rettssikkerhet generelt, herunder overfor de rettslig uakseptable overtramp overfor personvernet fra pressenes side. De - og juristene - bør derimot holde seg langt unna hvordan presseetikken skal forvaltes - selv om vi alle kan og bør delta i kritisk diskusjon om hvordan pressen selv forvalter den.]


 

 

 

Share
5 Comments by on May 12, 2011
filed in Personvern, Ytringsfrihet

Finnes det grenser hos PST – og hos justisministeren?

I 2002/2003 vedtok Stortinget nye, og ekstremt vidtrekkende straffebud om terrorisme, senere kombinert med utvidede overvåkningsfullmakter til PST, for å bekjempe slik terrorisme.

Blant annet innførte man nye straffebud mot terror i straffeloven §§ 147 a (terrorhandlinger) og 147 b (terrorfinansiering). I tillegg til at selve gjerningsbeskrivelsen – definisjonen av terrorhandlinger – er meget vag, ble det gjort straffbart ikke bare å begå eller forøke å begå slike handlinger. Det ble også innført straff for å forberede eller planlegge slike handlinger, ved å inngå såkalt forbund om dette, jf § 147 a fjerde ledd.

Med fengsel inntil 12 år straffes den som planlegger eller forbereder en terrorhandling som nevnt i første ledd, ved å inngå forbund med noen om å begå en slik handling

Slike straffebestemmelser setter flere rettsstatslige prinsipper på prøve. Professor Erling Johannes Husabø oppsummerte utfordringene slik i et problemnotat om konsekvensene av slike bestemmelser i NOU 2003:18:

Den straffbare handlinga vert svært lite konkretisert (jf legalitetsprinsippet). Straffansvaret vil gripa langt inn i kjerneområdet for den private handlefridomen.

I seg sjølv heilt normale og legale handlingar som å kjøpa kart eller køyra rundt i ein bil, kan utgjera førebuing til ei krenking av «rikets sikkerhet».

Fokus vert flytta frå det ein person har gjort og til personen sine tankar og planar (subjektivering av straffeansvaret, såkalla «sinnelagsstrafferett»). Tradisjonelt tek politi og domstolar utgangspunkt i ein uakseptabel ytre handlemåte, og spør om handlinga vart gjort med forsett. Men fordi ein generell førebuingsregel kan fanga opp mest alle slags handlingar, vert hovudfokus flytta over på den mistenkte sitt indre, gjerne tolka i lys av miljøet rundt han. Ein vil primært spørja etter om personen har eit uakseptabelt forsett, og deretter om dette har gitt seg utslag i ei eller anna handling (t d kjøp av eit kart).

Bevisføringa vert meir usikker, noko som utgjer ein fare for rettstryggleiken (større risiko for urette domfellingar). Dette har samanheng med at bevisa for kva tiltalte tenkte og ville normalt vil vera langt mindre handfaste enn bevis som gjeld kva tiltalte faktisk gjorde.

I den grad det vide førebuingsansvaret vert kombinert med eit høve til å nytta telefonavlytting og andre utradisjonelle etterforskingsmetodar, medfører det utvida fullmakter for politiet (dvs. auka politikontroll i den «private sfære»).

Med hensyn til det siste han tar opp, så vi likevel at Stortinget ytterligere utvidet PSTs overvåkningsfullmakter. Fra 2005 har PST gjennom politiloven § 17 d, adgang til å benytte metoder som hemmelig avlytting m v, uten krav til mistanke - kravet er bare at det er “grunn til å undersøke” om noe forbereder en handling som for eksempel ovennevnte forberedelse til en terrorhandling (jf straffeloven § 147 a fjerde ledd). Det vil si forberedelse til forberedelse…

Innslagspunktet for PSTs adgang til å bedrive hemmelig avlytting og andre personundersøkelser i slikt forebyggende øyemed (uten at det noensinne behøver å resultere i mer konkret etterforskning eller siktelse, med etterfølgende domstolprøving av straffbart forhold), skjer dermed lenge før det foregår noe som helst straffbart. Det er dermed ikke enkelt for den enkelte borger å forutse når og under hvilke omstendigheter vedkommende kan blir gjenstand for slik hemmelig overvåkning.

At det er vanskelig å bevise skyld etter bestemmelser som straffeloven § 147 a fjerde ledd, sier seg selv. Det er jo et av problemene med å straffelegge såkalte forberedelseshandlinger. Elementet av “precrime” er fremtredende, og vedkommendes subjektive tanker og hensikter blir mer sentrale enn objektive, ytre omstendigheter. Den norske “terrorsaken” fra i fjor, illustrerer dette godt. Der har PST fått problemer med å bevise at det ble inngått forbund mellom de tre mistenkte - uten at PST-sjefen synes å la seg merke av dette, da hun likevel mener å vite at PST har avverget en terrorhandling på “norsk jord”..

Og nå, midt i påskeuken, lanserer den samme PST-sjefen ytterligere utvidelser straffebestemmelsene, idet hun mener at det også må bli straffbart å planlegge terror alene (med andre ord å inngå et slags forbund med seg selv).

I vår ba PST-sjef Janne Kristiansen om utvidelser av straffebestemmelsene, idet man mener at det også må bli straffbart å planlegge terror alene (med andre ord å inngå et slags forbund med seg selv). “Soloterrorisme” kaller hun det. Hva er det? Og hva skiller dette fra andre, mer eller mindre forstyrrede handlinger som enkelte ensomme, desperate mennesker kan komme til å begå. Vi har jo erfart skoleelever, som med forskjellige motiver, har fyrt vilkårlig løs med skytevåpen i skoler, og lignende handlinger. Disse er heldigvis sjeldne - dog antagelig mindre sjeldne i vår del av verden, enn såkalte “soloterrorister”. Jevnlig blir barn i norske hjem utsatt for grusom vold, som samfunnet ofte ikke kan avverge, fordi vi ikke aksepterer generell overvåkning av private hjem.  Intet av dette kan samfunnet gardere seg fullstendig mot, uten å føre løpende, klam kontroll med hele befolkningen.

Dette er et meget farlig svar på problemet med å bevise skyld etter allerede vidtrekkende og vage straffebud. Nå må man virkelig inn i tankene på folk, ettersom man vanskelig kan bevise hva noen planlegger for seg selv,  uten å vite hva som foregår inne i hodene deres. Kombinert med de vide overvåkningshjemlene i politiloven, må man imidlertid anta at PST vil gjøre sitt ytterste for å komme inn i hodet på dem som for PST utpeker seg som potensielle, fremtidige terrorister. Ellers ville man vel ikke ha bedt om en slik utvidelse av straffebudet? Men hvordan skal den enkelte borger, under slike omstendigheter, kunne ha noen som helst aning om PST finner grunn til å undersøke hva man måtte ha av mulige tanker?

Jeg håper inderlig at justisminister Storberget nå har ryggrad til å sette foten ned. Å la PST-sjefens monomane higen etter ytterligere muligheter til å kontrollere borgerne og deres indre tankeliv, få diktere lovgivningen og rettsstatens grenser utover hva som allerede har skjedd, vil være ødeleggende for vårt rettssamfunn.

Jeg anbefaler Storberget å lese både Husabøs ovennevnte problemnotat fra 2003, samt denne, nylig publiserte artikkelen, før han lytter mer til Janne Kristiansen. Hun har vist at hun er ganske grenseløs i sin tilnærming.

Share
3 Comments by on April 19, 2011
filed in Menneskerett generelt, Personvern, Rettssikkerhet

Politiets fellesforbund og lov og orden på nett – en kuriositet

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at Politiets fellesforbund på sine nettsider *, har gjengitt i fulltekst et debattinnlegg som jeg hadde på trykk i VG 1/4-2011 – uten at jeg noensinne har blitt spurt om å gi mitt samtykke til dette.

Dette er selvsagt et brudd på åndsverkloven, da det er i strid med mine rettigheter som opphavsperson etter åndsverkloven § 2, jf § 1 – og krenkelsen av opphavsrettighetene er både straffesanksjonert og erstatningsbetingende etter åndsverkloven §§ 54 flg.

Det skulle være unødvendig for noen å utgi andres åndsverk på den måten, uten å ha inngått avtale om det – særlig når man,som i dette tilfellet, enkelt kunne ha lenket til originalartikkelens nettversjon på vg.no.

Det er dessuten lite tillitsvekkende at politiets egen fagforening, som selv representerer ordensmaktens tjenestemenn, så eklatant overser klar, norsk lov.

Jeg har derfor sendt en e-post til redaktøren for Politiets fellesforbunds nettside, med kopi til Politiets fellesforbunds leder, Arne Johannessen, der jeg ber om deres kommentar:

Emne: Politiets fellesforbunds holdning til åndsverkloven § 2, jf § 54 flg

Jeg noterer med undring at Politiets fellesforbund på sine nettsider pf.no, har publisert en fulltekst kopi av mitt debattinnlegg i VG 1. april 2011:

http://www.pf.no/id/19970.0

Jeg har som opphavsperson aldri blitt spurt om å gi, lang mindre gitt, samtykke til slik publisering, jf åndsverkloven § 2, jf § 1.

Politiets fellesforbunds handling utgjør derfor en overtredelse av åndsverkloven § 2 – noe som er både straffbart og erstatningsbetingende etter åndsverkloven § 54 flg.

Har Politiets fellesforbund kommentarer til dette?

Jeg er spent på forklaringen fra ordensmaktens fagforbund…, men så dårlig rustet som de er, både med hensyn til kompetanse og penger, har jeg nok ikke hjerte til å kreve erstatning – av hensyn til fellesskapet ;-)

[Oppdatering 11/4 kl 16:00:]

Jeg har nå fått følgende svar fra Politiets fellesforbund:

Hei!

Vi beklager veldig.

Innlegget ditt er nå slettet, og vi skal sørge for at dine synspunkter ikke kommer ut på våre sider senere.

Vi ønsker å gi våre medlemmer et mest mulig balansert og helhetlig bilde av verden – også på den måten at vi viser at andre mennesker og organisasjoner har andre meninger enn oss selv og det må vi godta.

De fleste vil jo også synes det er fint å få fram meningene sine flest mulig steder.

Men vi har oppfattet poenget og vi skal som sagt sørge for at dine meninger aldri kommer ut via oss mer.

Og jeg har svart tilbake:

Takk for svar!

Jeg har ikke noe mot at informasjon og meninger spres i samfunnsdebatten; tvert om. Det er noe jeg mer enn gjerne bidrar til.

Men det er likevel en selvfølge at man ikke publiserer andres verk, uten å avklare dette på forhånd. Man kan fritt benytte seg av sitatrett, der konteksten hjemler det, og man kan fritt lenke til stoff der det opprinnlig er lagt ut. Slike juridiske selvfølgeligheter, vil jeg anta at en særlig en organisasjon som PF var innforstått med.

For min del, ville jeg ikke ha hatt noe mot at PF publiserte innholdet i vedkommende innlegg, dersom man hadde spurt. Da hadde jeg ikke krevd noe vederlag, men hadde bedt om at det ble lenket til min egen nettside.

Det er for så vidt et tilbud som PF kan benytte seg av fremdeles, om ønskelig.

Så får vi håpe at Politiets fellesforbund har lært at samfunnsdebatt og lov og orden kan være fullt forenlige størrelser – og at selv den beste kan komme til å begå kriminalitet, sånn i farta…

[Oppdatering II, 12/4:]

Jeg skal innrømme at jeg har vurdert om det var smålig av meg å ta opp denne saken på denne måten. Tanken var opprinnelig at det var mer enn en viss ironi forbundet med at en organisasjon som i samfunnsdebatten blant annet har vært offensiv med hensyn til å formidle at politiet mangler verktøy til å bekjempe lovbrudd i den digitale verden, selv hever seg glatt over loven, når det gjelder grunnleggende opphavsrett. Ironien forsterkes ved at det blant annet er på grunn av politiets manglende prioritering av anmeldelser om opphavsrettskrenkelser på nett, at rettighetshaverindustrien til stadighet ber om strengere sanksjoner mot slike krenkelser (herunder blokkering av nettsider, utestenging fra nett m v) og at private aktører har bedt om, og fått, konsesjon til å bedrive privat overvåkning av nettaktivitet.

Når jeg nå ser Politiets fellesforbunds reaksjon på den lille, enkle saken jeg har tatt opp her, bekrefter det etter min mening at det var betimelig å ta det opp. I morges fikk jeg nok en e-post fra forbundet, der det vises til at jeg har gjengitt brødteksten i vår e-postutveksling, og hvor Politiets fellesforbund spør om jeg har lov til å spre dette på nettet, og om ikke “privat” e-post er beskyttet av åndsverkloven…

Mitt svar til Politiets fellesforbund lyder:

Én sak er at PF reagerer slik man gjorde, etter at jeg gjorde oppmerksom på et åpenbart brudd på åndsverkloven.

Når PF nå i tillegg reagerer på at jeg i en kritisk kontekst deler brødteksten i min korrespondanse med PF i forbindelse med lovbrudd fra PFs side, er jeg fristet til å tilby/anbefale PF et grunnleggende kurs i forholdet mellom ytringsfrihet, opphavsrett og offentlighet.

Jeg har bevisst unnlatt å gjøre gjeldende noe rettslig krav, selv om PFs forhold utvilsomt er erstatningsbetingende. Jeg tok opp saken alene på prinsipielt grunnlag, da jeg syntes at det var spesielt at en organisasjon som PF tydeligvis ikke praktiserer grunnleggende opphavsrett på nett. Derfor ba jeg opprinnelig bare om PFs kommentar.

Jeg har ved enkelte tilfeller rettet tilsvarende henvendelser til andre aktører – både på klienters og på egne vegne. De har stort sett beklaget og sagt at de ikke var klar over eller ikke hadde tenkt på åndsverkloven. Og de har (i tilfellene hvor det dreide seg om mine skriverier) enten fått aksept i etterkant, eller blitt enige om å bare å sitere enkelte avsnitt, kombinert med lenke til mitt nettsted.

De kommentarene jeg har fått fra PF hittil, tyder på at PF er mer opptatt av at det er brysomt at noen reagerer på PFs manglende respekt for loven, enn man er av egne lovbrudd.

Det gjør ikke saken mindre interessant for offentligheten.

Kanskje er det smålig av meg å ta opp dette og å dele det med offentligheten. Selv synes jeg det illustrerer at vi har å gjøre med en organisasjon som ikke bare blir indignert over at noen bruker allmenn lovgivning mot dem selv, men som i tillegg har et mildt sagt spesielt perspektiv på sin egen rolle, og på hvilke spilleregler som gjelder i offentlig debatt.

Dette er noe som Politiets fellesforbund er like velkommen som alle andre til å kommentere og debattere, også på denne nettsiden.

* Etter min første henvendelse ble innlegget fjernet – selv om jeg har foreslått en løsning som kunne gjøre det tilgjengelig via deres nettsider. Det er deres selvstendige valg.

Share
25 Comments by on April 11, 2011
filed in Opphavsrett

Kortversjonen: Forskjellen på dagens (rettsstatens) regel og datalagringsdirektivets løsning

Statlig pålegg om lagring av en eller flere borgeres kommunikasjonsdata med det formål å sikre bevis til straffesak, omtales straffeprosessuelt som bevissikring.

Slik ser reglene om det ut i dag, i straffeprosessloven (mine uthevninger):

§ 215a. Påtalemyndigheten kan som ledd i etterforskning gi pålegg om sikring av elektronisk lagrede data som antas å ha betydning som bevis.

Pålegg om sikring av data i en sending [d.v.s. eksempelvis innholdet i en e-postsending, min anmerkning] som besittes av en tilbyder av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt og det er grunn til å tro  at det er begått en straffbar handling.

Den som har rådigheten over de data som omfattes av sikringspålegget, skal underrettes om pålegget. En mistenkt skal underrettes straks dataene er sikret og han får status som siktet i saken. For øvrig skal underretning gis straks dataene er sikret.

Sikringspålegget gjelder for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn nødvendig og høyst 90 dager om gangen. Dersom sikringspålegget gis etter anmodning fra fremmed stat, gjelder pålegget for minst 60 dager. § 197 tredje ledd, § 208 første og tredje ledd og § 216 i gjelder tilsvarende.

Den pålegget retter seg mot, skal etter begjæring utlevere de trafikkdata som er nødvendige for å spore hvor dataene som omfattes av sikringspålegget kom fra og hvor de eventuelt ble sendt til.

[Kommentar: Slikt sikringspålegg er et tvangsmiddel, og da gjelder i tillegg det generelle forholdsmessighetsprinsipp - både i henhold til Den europeiske menneskerrettskonvensjon, jf denne artikkelen, og slik det er uttrykt i straffeprosessloven § 170 a, se nedenfor]

§ 170a. Et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.

Når Stortingets vedtatte lovendring trer i kraft, vil det ovenfor siterte erstattes (eller rettere sagt; suppleres) av en ny bestemmelse i ekomloven:

§ 2-7 a. Plikt til lagring av data

Tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste skal lagre trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendig for å identifisere abonnenten eller brukeren i 6 måneder til bruk for etterforskning, oppklaring og straffeforfølgning av alvorlige straffbare forhold. Plikten etter første punktum gjelder data som genereres eller behandles i tilbyders elektroniske kommunikasjonsnett ved bruk av fasttelefon, mobiltelefon, internettelefoni, internettaksess og e-post.

Myndigheten kan gi forskrift, treffe enkeltvedtak eller inngå avtale om plikten til å lagre data, herunder om tiltak for å ivareta dataenes konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Myndigheten kan gi forskift om at tilbyder kan kreve fremlagt politiattest fra personer som skal behandle lagringspliktige data på tilbyderens vegne. Myndigheten kan ved forskrift eller enkeltvedtak helt eller delvis frita fra plikten til å lagre data etter første ledd eller helt eller delvis pålegge andre enn de som omfattes av første ledd, plikt til å lagre data dersom dette må til for å oppnå formålet med bestemmelsen.

Med andre ord forlater man fullstendig det såkalte etterforskningsprinsippet med hensyn til bevissikring – nå skal informasjon om alles kommunikasjon loggføres og lagres systematisk, helt uavhengig av noen konkret straffesaksetterforskning. Dessuten forlater man samtidig forholdsmessighetsprinsippet – nå vil tvangsmiddelet, bevissikringen, skje fullstendig vilkårlig, uten tanke på hvem den rammer.

Mildt sagt ganske dramatisk – ikke minst med tanke på at at regelen i dag, i straffeprosessloven § 215 a (som ble innført i 2005) samt forholdsmessighetsprinsippet i § 170 a, ble utformet som den står, nettopp under henvisning til Norges forpliktelser med hensyn til personvern og rettssikkerhet. Det går uttrykkelig frem av Justisdepartementets kommentarer til lovforslaget den gang – i Ot.prp. nr. 40 (2004-2005) kapittel 4. Nedenfor gjengis departementets begrunnelse for ikke å kreve konkret mistanke for å pålegge sikring av trafikkdata, men bare at det er åpnet etterforskning og at dataene som sikres antas å ha betydning som bevis i den konkrete etterforskningen (mine uthevninger):

Etter departementets syn må de nye reglene om sikringspålegg utformes i lys av reglene om beslag i §§ 203 flg. Reglene har til felles at de tar sikte på sikre bevis til bruk i en etterfølgende straffesak. Til forskjell fra beslag får imidlertid påtalemyndigheten ikke rådighet over dataene, og dette gjør sikringspålegg til et mindre inngripende tvangsmiddel enn beslag. For at de nye reglene skal få noen selvstendig betydning ved siden av beslagsinstituttet, må vilkårene forutsetningsvis være mindre strenge.

Etter departementets oppfatning bør det i utgangspunktet være tilstrekkelig at dataene kan ha betydning som bevis. Slik reglene om sikringspålegg foreslås utformet, vil den midlertidige sikringen utgjøre et forholdsvis beskjedent inngrep. Å bygge på et generelt mistankekrav ville dessuten lede til et unødig finmasket og komplisert system. Hensynet til den som opplysningene knytter seg til, vil være tilstrekkelig varetatt ved det alminnelige forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven § 170 a. Det følger av denne bestemmelsen at midlertidig sikring bare kan foretas dersom det er tilstrekkelig grunn til det, og dersom sikringen etter sakens art og forholdene ellers ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep. Ved vurderingen vil det her bl.a. måtte legges vekt på hvor sensitive opplysninger det er tale om å sikre. Dersom politiet har kjennskap til forhold som gir grunn til å tro at opplysningene ikke vil bli sikret på en betryggende måte, vil det dessuten måtte tas hensyn til det, slik utvalgets flertall påpeker.

Jeg går ut fra at enhver vil forstå at man har beveget seg ikke bare et langt skritt videre enn dette med det nylig vedtatte lovforslaget. Man har beveget seg helt ut av alt som har med etterforskningsprinsippet og forholdsmessighet. Hadde de nye reglene blitt plassert i straffeprosessloven, ville paradigmeskiftet blitt synliggjort tydelig. Når man istedenfor “kamuflerer” det, ved å legge det til som en av flere plikter for tilbydere av elektroniske kommunikasjonstjenester, i ekomloven, er vanskeligere for alminnelige borgere å få øye på – og enklere for myndighetene å kalle grepet helt andre ting.

Faktum er at det som i 2005 var helt utenkelig, nettopp av hensyn til alminnelige rettssikerhetsprinsipper, forholdsmessighetsprinsipper og personvernhensyn,  nå plutselig omtales som dels som et ubetydelig inngrep, dels som en styrking av personvernet (ja, forsøk å forene den selvmotsigelsen, den som kan!).

Nytale og bløff har det altså ikke skortet på. Nå har det blitt lov.

 

 

Share
6 Comments by on April 6, 2011
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt, Personvern, Rettssikkerhet

For the record: Høyres og Arbeiderpartiets store bløff

I går ble den politiske debatten om innføring av datalagringsdirektivet i norsk rett avgjort i Stortinget, ved hjelp av  89 stemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre, mot 80 stemmer fra fem “utbrytere” fra Høyre samt resten av Stortingets representanter. Politisk sett er sakens skjebne dermed forseglet (i alle fall på kort sikt). Hva en rettslig behandling vil medføre, er an annen sak – det lar jeg ligge her.

Det er imidlertid viktig for meg å oppsummere for publikum, hvilke uetterretteligheter som har blitt formidlet fra Arbeiderpartiets og Høyres ledende politikere i løpet av debatten. Det er viktig at befolkningen får dette å vite, fordi redelighet i politikken bør være et ideal, selv om makten av og til seirer over sannheten – på kort sikt.

For det første, har først og fremst Arbeiderpartiet og justisministeren tidligere i debatten på flere punkter bedrevet en ganske villedende og uredelig kampanje overfor befolkningen, med hensyn til hva som følger av datalagringsdirektivet og hva som intet har å gjøre med dette. Også Høyres ledelse overtok etterhvert stafettpinnen på disse punktene. Det skrev jeg om allerede i desember i fjor i et innlegg i  Dagsavisen – Nye meninger.

Etter at Høyre og Arbeiderpartiet inngikk sin avgjørende “avtale”, har begge partier – ikke minst gjennom sine representanters innlegg under debatten i Stortinget i går - gjentatt mye av det samme. Men man har også tilføyd flere – i beste fall – direkte misvisende påstander. Her skal tre av dem nevnes:

  • at det ved innføring av lovforslaget vil kreves konsesjonsplikt for teleselskapene som pålegges den nye lagringsplikten
  • at Datatilsynet etter omstendighetene skal kunne kreve kryptering av lagrede data
  • at man nå vil få klare regler om sletteplikt, når tvangslagringsperioden er over

Dette hører til blant de punkter som Arbeiderpartiet og Høyre har vist til, når de har postulert at deres forslag til innføring av datalagringsdirektivet (se her om  direktivets reelle logikk), innebærer en “styrking av personvernet”.

Problemet med sannhetsgehalten og logikken i dette postulatet er mangesidig, og med hensyn til de tre nevnte punktene, er det postivt feil:

Det eksisterer allerede konsesjonsplikt, Datatilsynet har allerede myndighet til å stille krav om kryptering eller andre sikringstiltak for behandlere av slike og andre personopplysninger, og det er allerede klare regler om sletteplikt. Dette har også Datatilsynet selv påpekt.

Vel er det greit nok å inneha forskjellige syn på hva som skal vedtas som lov i dette landet, men når våre folkevalgte i sine forsøk på å overbevise befolkningen om hvorfor deres standpunkter bør bifalles, opptrer så til de grader uredelig i sin omgang med fakta, er det i seg selv et stort demokratisk problem. Slik bør enhver folkevalgt holdes ansvarlig for, når velgernes regnskap gjøres opp – uavhengig av partipolitiske preferanser. Det gjelder generelt – og ikke bare i denne saken.

(Oppdatering: Knut Johannessen – Vox Populi – har observert det samme, og har klippet inn noen illustrerende sitater fra debatten).

 

Share
19 Comments by on April 5, 2011
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern, Rettssikkerhet, Ytringsfrihet

Om å la politimyndigheter avgjøre rettsstatens grenser – ny forskning

De fleste er nok enige om at det ikke er politiets optimale behov for tvangsmidler som til enhver tid skal avgjøre hvilke tvangsmidler de faktisk skal få til rådighet for å verne samfunnet mot, og bekjempe, kriminalitet – i hvert fall ikke i en liberal rettsstat.

Fordi et hvert tvangsmiddel (fra fysiske pågripelser til beslag av eiendeler/private opplysninger og kommunikasjonskontroll), per definisjon, innebærer et større eller mindre inngrep i en eller flere enkeltindividers demokratiske friheter, må tilgangen til og bruken av tvangsmidler begrenses til hva som er nødvendig og forsvarlig i et demokratisk samfunn. Jeg har skrevet utdypende om dette blant annet i en nylig publisert artikkel i Tidsskrift for Strafferett 4/2010.

Samtidig er det selvfølgelig både ønskelig og nødvendig at også politimyndigheter høres, når politikerne skal evaluere virkningen av eksisterende, eller vurdere behovet for innføring av nye, tvangsmidler eller andre kriminalpolitiske tiltak. De kan i utgangspunktet sitt håndverk best. De vet hvor “skoen trykker” – sett fra sitt ståsted.

Men akkurat som man ikke kan la transportnæringens behov alene avgjøre hvordan og hvor veier skal anlegges gjennom landskapet, uten å trekke inn hensyn til landskapsvern og privat eiendomsrett, vurderer man ikke tiltak i kriminalitetsbekjempelsen, uten å trekke inn hensynene til sivile og politiske rettigheter og synspunktene fra uavhengig fagekspertise på dette feltet. Faktisk er det slik at i sistnevnte kontekst er det hensynene til sivile og politiske rettigheter som har forrang i utgangspunktet (jf ovennevnte artikkel) – i motsetning til i eksempelet med anlegg av veier, hvor man kan tillate seg en ganske fri avveining basert på kost- og nyttebetrakninger.

Likevel har vi – særlig i de seneste ti årene, etter terrorangrepene i New York, og siden i London og Madrid – sett at politikerne i stor grad har prioritert politiets anførte behov for stadig flere inngripende tvangsmidler, fremfor å lytte til innsigelser fra blant annet det uavhengige juristmiljøet, som har advart mot uthuling av borgernes generelle sivile og politiske rettigheter.

Et eksempel er innføring av romavlytting som nytt tvangsmiddel i 2005 – noe som særlig PST hevdet var helt nødvendig for å bekjempe terror. Politikerne ga den gang etter, også for at PST kunne bedrive romavlytting av private hjem uten krav til mistanke – i såkalt “forebyggende øyemed”, etter en ny bestemmelse i politiloven § 17d, som ble vedtatt i samme forbindelse. Senere – i 2009 – ble det slått fast at slik romavlytting i forebyggende øyemed, var i strid med Grunnloven § 102. Det tok justisministeren til følge – mens PST mente fremdeles at slik romavlytting var forenlig med Grunnloven.

I den fremdeles verserende debatten om det omstridte datalagringsdirektivet, har vi imidlertid etter min mening sett det mest ekstreme eksempelet på at politimyndigheter nærmest uten motforestillinger av noe slag, og med usedvanlig intensitet og retorikk (herunder med betydelige innslag av nytale) i den offentlige debatt, også har fått nærmest eksklusivt gjennomslag hos de politiske myndighetene og stortingsflertallet (representert ved Arbeiderpartiet og Høyre).

Illustrerende eksempler på slike utspill fra politimyndighetene og deres representanter, er utspillene fra Politiets fellesforbunds leder, Arne Johannessen (“Norge blir frihavn for kriminelle”)  og PST-sjef Janne Kristiansen (med sin berømte “tør dere si nei?” til Stortinget, kommentert nærmere av Marie Simonsen).

De mer innvidde vil også vite at da spørsmål om innføring av datalagringsdirektivet var ute på høring i fjor, ble det innlevert et usedvanlig stort antall høringsuttalelser fra det sivile samfunn, herunder fra det juridiske og det tekologiske fagmiljøet. Verdt å merke seg var også den nær sagt unisone kritikken fra disse miljøene. Med få unntak, var det i hovedsak kun politiet, påtalemyndigheten og andre statlige organer som støttet lovforslaget. Et nesten renskåret stat-mot-det-sivile-samfunn-skille.

Hva gjør Justisdepartementet etter en slik, ganske entydig tilbakemelding fra det sivile fagmiljøet?

Jo, justisminister Knut Storberget finner grunn til å supplere den skriftlig høringsrunden med en for det alminnelige publikum mer tilgjengelig oppsummering, ved å arrangere et såkalt “åpent høringsseminar”, som i tillegg skulle overføres på nett-tv. Men her skulle kun politiets og påtalemyndighetens representanter få holde innlegg, hvor de kunne gjenta sine argumenter fra den skriftlige høringsrunden. De øvrige høringsinstansene ble invitert til å sitte i salen, sammen med det øvrige publikum… Dette medførte at flere, herunder Advokatforeningen og Den internasjonale juristkommisjon, boikottet seminaret. Advokatforeningens og Den internasjonale juristkommisjons nærmere begrunnelse for sin boikott, ble publisert i Bergens Tidende, på selve seminardagen. Dette grepet fra Storberget var symptomatisk for hele den politiske håndteringen av debatten fra Arbeiderpartiets – og senere også Høyres – side. Man skyver politi- og påtalemyndighetenes ensidge argumentasjon og uniformkledte troverdighet foran seg.

At det i stor grad er tilsvarende prosesser som førte til at selve datalagringsdirektivet overhodet ble vedtatt i EU, gjennom press fra amerikanske og britiske sikkerhetsmyndigheter, er noe som er godt dokumentert, blant annet i en britisk avhandling om prosessen.

For Norges del er det på mer generelt grunnlag bekreftet gjennom forskning at denne typen interesser i stor grad har fortrengt innsigelser fra det sivile fagmiljøet, når det gjelder innføring av diverse anti-terrorlovgivning etter 2001, jf boken “Norge i Kamp mot Terrorisme”, Jan Oskar Engene og Iselin Nordenhaug, Universitetsforlaget 2008. (Se min anmeldelse av denne og to andre, realterte bøker i Prosa 4/2010.)

Enda mer interessant, med tanke på mitt hovedpoeng, er imidlertid en helt ny forskningsrapport, utarbeidet som ledd i det EU-finansierte forskningsprosjektet INEX – som har nettopp verdimessige og etiske dilemmaer i europeisk sikkerhetspolitikk i fokus.

Jeg ble invitert til å holde et innlegg i det siste møtet i prosjektet nylig, og der ble blant annet forskningsrapporten “Value dilemmas of security professionalism” presentert. Rapportens funn med hensyn til hvordan politi- og sikkerhetstjenester ser på samfunnet og sin rolle i det, er oppsummert slik på side 9 i rapporten:

Security professionals believe that their job has strong ethical and moral connotations, as they see it as a means to fight evil/disorder so as to achieve good/a fair order. Their self-reflection is therefore not the result of an objective analysis on the needs of society and the most effective long-term responses to address them, in light of consolidated ethical principles, but rather the consequence of irrational thinking. In light of this, security professionals admit that threats such as violent extremism or uncontrolled migration flows have been amplified by the media and manufactured for the sake of national political elites. However, they also tend to believe in the existence of such threats; they believe in the exceptionality of the policies they are mandated to implement and consider them as ethically acceptable. Here, security professionals act according to a ‘preventive logic’. In this framework, technology may then offer useful tools to settle moral and ethical dilemmas arising out from the adoption of precautionary tactics and methods against external threats. Extremists, terrorists and uncontrolled flows of migrants are considered as external threats to the internal social order, under a clear us vs. them rationale.

Det burde være innlysende for enhver at et liberalt rettssamfunn ikke kan la politimyndighetene (eller terroristene, for den saks skyld) alene få diktere hvor rettsstatens grenser skal gå, men disse funnene  bør  nå fjerne all eventuell tvil.

I morgen (4/4-2010) vil nok likevel Stortinget, med et knapt flertall, basert på Arbeiderpartiets og Høyres stemmer, vedta å innføre datalagringsdirektivet. Og så lenge det politiske vedtaket blir stående, og senere iverksatt, må feilen søkes rettet gjennom behandling i uavhengige domstoler.

For fremtiden er det imidlertid å håpe at flere politikere og, ikke minst, befolkningen, innser at selv om politimyndighetene våre er profesjonelle og i hovedsak holder høyt faglig nivå med hensyn til utførelse av de viktige oppgavene de er satt til å gjøre, er de mindre egnet som leveradører av gode politiske avgrensinger mellom hensynene til på den ene side kriminalitetsbekjempelse og  på den annen side sivile og politiske rettigheter.

 

 

Share
7 Comments by on April 3, 2011
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt, Personvern, Rettssikkerhet, Ytringsfrihet

Spørsmålet som avkler datalagringslogikken for de tungnemme

Logikken bak datalagringsdirektivet er som kjent at med mindre staten sikrer loggføring og lagring av når vi kommuniserer med hverandre via telefon og e-post, samt når vi gjorde det og hvor vi befant oss da kommunikasjonen fant sted, vil ikke denne informasjonen finnes (enkelt tilgjengelig) for staten, dersom vi i fremtiden begår noe kriminelt og disse opplysningene kunne ha bidratt til å oppklare saken.

Poenget er med andre ord å sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.

Vi mennesker kommuniserer imidlertid via mange andre former for tekniske medier; så som Skype, diverse chatte-tjenster på nett og, om enn i minkende grad, pr brevpost. For ikke å glemme; vi møtes jo også fysisk, og snakker med hverandre – “under fire øyne”, som det heter.

La oss et øyeblikk glemme alle de rettslige, prinsipielle innsigelsene mot datalagringsdirektivet. La oss i stedet akseptere dets egen logikk, og logikken til dem som hevder at vi må innføre slik tvangsloggføring av opplysningene om vår kommunikasjon via telefon og e-post, slik at politiet lettere skal kunne oppklare kriminalitet.

Hvorfor i all verden skal vi da akseptere at folk fremdeles skal kunne kommunisere aldeles fritt, uten noen som helst plikt til å loggføre noe som helst, så lenge kommunikasjonen forgår på andre måter enn via telefon og e-post?

Kan Erna Solberg, Jens Stoltenberg eller andre i Høyre eller Arbeiderpartiet gi meg et prinsipielt begrunnet svar på hvorfor det ikke også skal innføres en plikt for borgerne til å føre logg over nøyaktig de samme opplysningene om sin private kommunikasjon, når den skjer via andre tekniske medier enn telefon og e-post, eller når den skjer uten tekniske mellomledd, i fysiske møter?

Hvis vi risikerer å bli en kriminell frihavn, samt utsetter Norge for risiko for terror, med mindre datalagringsdirektivet innføres (som hevdet av Høyre, Arbeiderpartiet og politiet), er det da ikke uansvarlig å akseptere at borgerne har alle disse andre mulighetene til å kommunisere privat, uten noen som helst loggføring?

 

Share
27 Comments by on March 30, 2011
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern, Ytringsfrihet

Skal Telenor forsvare statens bevisregister i retten?

Dersom Stortinget vedtar å implementere EUs datalagringsdirektiv – eller tilsvarende statspålagt lagring av kommunikasjonadata – vil spørsmålet om berettigelsen av dette i henhold til Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) helt sikkert bli gjenstand for rettslig prøving i domstolene. (Jeg har i flere innlegg her beskrevet hvorfor jeg – i likhet med mange jurister – mener at et slikt tiltak er uforenlig med såvel retten til privatliv og fortrolig,  privat kommunikasjon som med ytringsfriheten, jf også denne fagartikkelen.)

Ettersom et tiltak som dette rammer alle i og med den eventuelle ikrafttredelsen av tvangslagringen, kan i prinsippet en hver borger reise søksmål om berettigelsen av dette.

Her kan to hovedstrategier tenkes: Den ene er at man reiser søksmål direkte mot staten, med påstand om at selve kravet om tvangslagring krenker ens rettigheter etter EMK. Den andre – som er noe mer komplisert, men som får frem absurditeten desto klarere – er å rette krav mot sitt teleselskap. Det er denne varianten jeg vil skissere noe nærmere her.

Hver av oss kan for eksempel, om vårt teleselskap lagrer en eller flere sett med kommunikasjonsdata som ikke er begrunnet i levering av de teletjenestene vi kjøper, sende krav om at opplysningene slettes. Under henvisning til vår rett til å disponere fritt over opplysninger om vår private kommunikasjon, jf først og fremst EMK artikkel 8.

Om teleselskapet nekter, under henvisning til at det i henhold til en ny bestemmelse om lagringsplikt i ekomloven, er pålagt å lagre dette i seks, ni eller 12 måneder, kan man vise til at våre rettigheter etter Grunnloven og EMK går foran hva som står i ekomloven.

Våre rettigheter etter EMK går i henhold til menneskerettsloven § 3 (jf også Grunnloven § 110 c) foran bestemmelser i annen, norsk lov, i tilfeller av motstrid.

Da må teleselskapet altså velge. Det kan velge å  risikere å tape en rettssak mot oss, med eventuelt tilhørende erstatningskrav, fordi det nekter å slette opplysningene.  Eller det kan velge å være enige med oss, og slette opplysningene – og risikere at staten straffeforfølger teleselskapet for brudd på lagringsplikten, jf ekomloven § 12.

Ikke noe hyggelig dilemma for teleselskapet, med andre ord: Enten risikerer det å krenke en kundes menneskerettigheter, eller det risikerer straff for å ikke gjøre som pålagt av staten i ekomloven: Å lagre opplysninger som verken kunden eller teleselskapet ønsker å lagre, fordi staten vil sikre bevis mot kunden, for det tilfellet at kunden i fremtiden kommer i politiets søkelys.

Vel, selv om teleselskapene egentlig ikke har noen som helst egeninteresse i å bruke penger og ressurser på å generere og oppbevare opplysninger om kundens kommunikasjon i et slikt bevisregister for staten, har jeg forståelse for om de velger den løsning som gjør at de slipper straffeforfølgelse.

Da må teleselskapet altså la seg saksøke av en eller flere kunder, og i det søksmålet forsvare en lagringsplikt/et sletteforbud som det selv er motstander av. Man kan spørre seg hvor stort engasjementet blir i et slikt forsvar… Antagelig vil regjeringen føle seg mindre komfortabel med den tanken, og vurdere å begjære å få tre inn i saken som såkalt “partshjelp” på teleselskapets side, etter reglene i tvisteloven kapittel 15.  Det vil i så fall ytterligere understreke hvis interesser som forsvares.

Teleselskapene vil fremstå som ufrivillige angiveragenter for staten – truet med straffebestemmelser til systematisk, kontinuerlig og vilkårlig å samle inn, loggføre og oppbevare opplysninger om alle kundenes forbindelser, nettverk og bevegelser, på statens vegne. Utelukkende med henblikk på bruk mot de samme personene, dersom staten i fremtiden mener at de har forbrutt seg mot en norm som staten har satt for akseptabel oppførsel.

Om et slikt begrep overhodet passer i sammenhengen, vil det være ganske fornøyelig i et slikt scenario, dersom en av saksøkerne er en tiåring (under kriminell lavalder) som bare ber om at opplysninger om all kommunikasjon med mor, far, besteforeldre kan slettes nå – eller om det er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til kriminalitetsbekjempelse at opplysningene skal forbli tvangslagret i tilfelle tiåringen skulle bli mistenkt for alvorlig kriminalitet i løpet av det nærmeste året…. (Vi kan godt plassere “vår” tiåring i rullestol, som lam fra halsen ned – i et liv med elektronisk kommunikasjon som essensielt for å kunne ha kontakt med sine kjære. Og det finnes selvfølgelig utallige andre varianter av borgere vi kan tenke oss i saksøkerrollen – kanskje samlet i samme søksmål. Men det holder med én fri, lovlydig borger).

Og skulle en slik part, mot formodning, tape saken i norske domstoler, fordi norske domstoler svarer “ja” på det siste spørsmålet, kan saken bringes inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen. Da er det Den norske stat som blir motparten til tiåringen.

Jeg sier bare lykke til til Den norske stat, dersom Arbeiderpartiet og Høyre setter oss i den situasjonen – see you in court!

 

Share
19 Comments by on March 15, 2011
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt, Personvern, Rettssikkerhet, Ytringsfrihet

Per Kristian Foss og Bent Høie forsøker å forsvare DLD

I helgen forsøkte Høyres Bent Høie å forsvare sin og flertallet i Høyres stortingsgruppes positive holdning til datalagringsdirektivet. Som man ser av kommentarfeltet, var  ikke hans forsøk på dette noen argumentasjonsmessig suksess.

I dag var det Per Kristian Foss’ tur. Heller ikke han oppnådde særlig argumentasjonsmessig suksess, når man leser alle kommentarene.

Jeg forsøkte å legge inn en kommentar, først kl 17:11 – og senere, i kortere versjon, kl 23:30, men av en eller annen grunn slipper kommentarene ikke gjennom. Den siste kommentaren var slik:

 

Jeg la inn en kommentar kl 17:11 – som fremdeles ikke er sluppet gjennom…

Kortversjonen:

Foss, om du tror på hva du skriver her, trenger du å lese deg opp på noen grunnleggende prinsipper og grenser som gjelder i en liberal rettsstat. Jeg har derfor to utfordringer til deg:

1) Les denne artikkelen – om forholdet mellom hensynet til samfunnsvern på den ene side og hensynet til indviduelle sivile og politiske rettigheter på den annen:

https://www.uhuru.biz/wp-content/uploads/2010/03/SCAN20110217143142.pdf

2) Når det er gjort, erstatt Erna Solbergs navn med ditt eget i spørsmålstillingen i dette innlegget, og gi oss et klart svar på de spørsmålene som stilles:

https://www.uhuru.biz/?p=644

Man må kunne forlange av en oppegående mann som deg at du klarer å svare på dette, uten omgåelser av det slag alle andre som har prøvd seg har servert. Spørsmålene er meget enkle.

Med vennlig hilsen

Jon Wessel-Aas

Det som kjennetegner debatten – som nå har pågått i noen år – er at ingen tilhengere av datalagringsdirektivet har maktet å svare ordentlig på de grunnleggende spørsmålene som stilles i det andre innlegget jeg lenket til i kommentaren.

Bent Høie har i ettertid forsøkt i en ny bloggpost, men lykkes heller ikke i det forsøket – noe jeg påpekte i en replikk på hans blogg, med følgende kommentar:

Takk for at du tok utfordringen på alvor! Det er det få, eller ingen i din posisjon, som har gjort hittil.

Likevel – og til tross for oppriktige bestrebelser – lykkes du ikke.

Du bruker grovt sagt to grep:

1) Du viser til at flere har sagt at de kan godta plikt til å lagre informasjon om hvilken abonnent som disponerte en gitt (dynamisk) IP-adresse på et gitt tidspunkt – og at de derved har brutt den prinsipielle grensen som jeg har redegjort for. Det er jeg uenig i – og det er nærmere forklart her:

https://www.uhuru.biz/?p=567

2) Du prøver å oppstille spørsmål om krav om tvangslagring av kommunikasjonsdata av hensyn til fremtidig kriminalitetsbekjempelse er begrunnet i hensyn som er “mindreverdige” i forhold til dagens situasjon, hvor noen av de samme opplysningene lagres etter private avtaler til fakturaformål. Det er særlig på dette punktet argumentasjonen svikter – noe jeg har skrevet om blant annet her:

https://www.uhuru.biz/?p=571

Det altså ikke dine evner til å argumentere det er noe i veien med, det er rett og slett standpunktet ditt i saken som er umulig å forsvare innenfor den liberale rettsstats rammer.

Derfor sier du egentlig at det er disse rammene som ikke lenger “passer”.

Det er noe som ikke bare jeg, men også blant andre FNs spesialrapportør på menneskerettigheter og terrorbekjempelse, Martin Sheinin, har påpekt:

https://www.uhuru.biz/?p=597

For øvrig har jeg i dag skrevet litt om hvordan et søksmål om datalagring ville arte seg, dersom dere bidrar til å innføre det – det illustrerer absurditeten i hele logikken:

https://www.uhuru.biz/?p=662

Men, som sagt; takk for at du faktisk har gjort en innsats med å forsøke å svare på mine utfordringer. Det blir bedre debatt av det – og saken og problemstillingene blir bedre opplyst. Det har ikke dine meningsfeller i Arbeiderpartiet bidratt til.

Hovedspørsmålet er altså fortsatt:

Hvor går den prinsipielle grensen for bevissikring i borgernes kommunikasjon, hvis man først aksepterer systematisk, vilkårlig bevissikring i alle borgeres kommunikasjonsdata ved bruk av telefoni og e-post?

Å svare på dette krever at man kan redegjøre for nettopp et prinsipp – en generell norm – som kan fortelle oss hvorfor grensen eventuelt går “hit, men ikke lenger”.

I mangel av svar på dette, må man konstatere at de har forlatt alle objektiviserte normer for hvor langt staten kan gå i å innskrenke borgernes kontroll med opplysninger om egen, privat kommunikasjon.

Det er ikke akseptabelt, verken politisk eller rettslig – i et samfunn som ikke bare vil kalle seg, men også vil utgjøre et ekte liberalt demokrati.

Share
5 Comments by on March 15, 2011
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt, Personvern, Ytringsfrihet

« Older Posts

Newer Posts »

§ UHURU is powered by WordPress using theme Comet
Theme Tweaker by Unreal