Wikileaks og “cablegate”-lekkasjene – en demonstrasjon av “chilling effect”

Det siste døgns publisering via Wikileaks av en mengde interne notater/rapporter fra blant annet USAs utenriksmyndigheter, bidrar til å belyse en like stor mengde temaer.

Et “metatema” er hva manglende tillit til fortrolighet i mellommenneskelig kommunikasjon, gjør med lysten til å kommunisere. Heri ligger en mildt sagt enorm ironi, når man ser på reaksjonene som kommer på vegne av myndighetenes interesser. I en kommentar til Aftenposten i dag, uttaler for eksempel direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og tidligere statsekretær i Utenriksdepartementet, Jan Egeland, følgende:

“Hvis diplomater føler at de ikke lenger kan sette ned ting som blir forvart i fortrolighet, så vil de slutte å rapportere inn mye av det som kan være det mest verdifulle for hjemmestasjonen. “

Egeland viser her til det som i ytringsfrihetsterminologi ofte kalles “chilling effect”. Og han har selvfølgelig helt rett: Hvis potensielle parter i fortrolig kommunikasjon, ikke har tillit til at kommunikasjonen forblir fortrolig, at uvedkommende kan få innsyn i den, vil de selvsagt vegre seg mot å kommunisere. Også om de “ikke har noe å skjule” i den forstand at det ikke er ulovligheter de vil holde hemmelig.

Ironien ligger i at en av hovedgrunnen til at fenomener som Wikileaks har oppstått, nettopp er at personer som ønsker å varsle offentligheten om maktmisbruk og ulovligheter begått av myndighetene selv, ikke lenger opplever bruk av dagligdagse kommunikasjonskanaler som alminnelige telefonlinjer eller e-posttjenester som trygge overfor myndighetenes innsyn.

Dette vet myndighetene godt, og derfor ønsker enkelte lands myndigheter å angripe grunnforutsetningen for virksomheter som Wikileaks; nemlig tilliten til at kommunikasjonen mellom kilde og mottaker vil forbli fortrolig. Angriper man tilliten til kildevernet, sensurerer man i praksis kommunikasjonen og derved ytringsfriheten. Jeg viser til min tidligere artikkel om akkurat dette, om forholdet mellom varslervernet og overvåkning og om Pentagons strategi overfor Wikileaks.

Høyesteretts nylige kjennelse om kildevernet i nettdebatter – som er nærmere kommentert i en tidligere artikkel gir også full anerkjennelse til disse prinsippene, gjennom blant annet denne generelle uttalelsen:

“Ved vurderingen av om det her skal gjøres unntak fra kildevernet, finner jeg det riktig å legge til grunn den mer langsiktige effekten av å skulle gjøre unntak – den såkalte “chilling effect” [...] I det lange løp er det en risiko for at en mer utstrakt bruk av vitneplikt vil kunne medføre at viktige kilder blir borte. Etter mitt syn tilsier derfor vesentlige samfunnsinteresser at media i størst mulig utstrekning bør kunne bevare anonymitet om sine kilder. jeg er enig med den ankende part i at det må tillegges vekt at bruken av Internett har samfunnsnytte, ved at nye medieplattformer har bidratt til at andre grupper mennesker har kommet til orde enn de som er bidragsytere til papiravisenes tradisjonelle leserinnlegg.”

Og for å trekke inn igjen poenget i sitatet fra Jan Egeland ovenfor: Når skal vår egne myndigheter og EU-kommisjonen erkjenne at det som gjelder for myndighetenes egne, fortrolige kommunikasjon, gjelder på akkurat samme måte for borgernes private kommunikasjon?

I den pågående debatten om EUs datalagringsdirektiv har myndighetene gang på gang blitt gjort oppmerksom på hvilket inngrep en slik systematisk registrering og lagring av detaljer om alle borgeres tele- og internettkommunikasjon er – ikke bare i kommunikasjonsfortroligheten, men også i varslervernet og derved i ytringsfriheten. Se blant annet høringsuttalelsene fra Datatilsynet, Den Internasjonale juristkommisjon, Advokatforeningen, Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund, som alle tar opp dette poenget.

Den dagen Jens Stoltenberg, Knut Storberget, Jonas Gahr Støre, Erna Solberg m fl blir like opptatt av borgernes behov for kommunikasjonsfortrolighet som for myndighetens behov for det samme, vil de kanskje innse hvorfor datalagringsdirektivets krav og logikk er  fullstendig uegnet til å fremme og forsvare den liberale rettstat mot terrorister eller andre kriminelle. Fordi et slikt tiltak og dets logikk i seg selv utgjør en langt større trussel mot vår samfunnsform.

Etter alle lekkasjene fra de presumptivt sikreste lagringssystemene i verden, herunder Pentagons egne arkiver, går jeg også uten videre ut fra at våre myndigheter slutter å kaste blår i øynene på folk ved å henvise til såkalt “sikker lagring”. Den som ikke forstår nå, vil ganske enkelt ikke forstå.

Share
12 Comments by on November 29, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt, Personvern, Ytringsfrihet

EU-ambassadør med trusler på falske premisser

(Dette innlegget er opprinnelig publisert i Aftenposten, i dag, 27.11.2010)

I Aftenposten 25.11 står EU-kommisjonens ambassadør i Norge frem med advarsler om politiske konsekvenser dersom Norge benytter sin lovlige reservasjonsrett etter EØS-avtalen overfor EUs datalagringsdirektiv. Han unnlater å nevne at grunnlaget for direktivet er i ferd med å sprekke innad i EU.

For det første vet vi fra lekkede arbeidsdokumenter, at den evalueringen av direktivet som EU-kommisjonen skulle ha publisert i september, ikke kan dokumentere de ønskede kriminalitetsbekjempende effekter. Publiseringen har derfor allerede blitt utsatt en gang (til desember) og ble nylig ytterligere utsatt til mars 2011.

For det andre vet vi at det er stor politisk motstand i flere EU-land. I Romania kan direktivet ikke innføres, etter at høyesterett der har kjent hele direktivet menneskerettsstridig. I Tyskland ble implementeringen av direktivet kjent ugyldig, som stridende mot tysk grunnlov – alle lagrede opplysninger om borgerens kommunikasjon ble beordret slettet umiddelbart. Premissene fra høyesterett vil gjøre implementering i Tyskland umulig i praksis.

For det tredje har nettopp Tysklands justisminister nylig tatt til orde for at direktivet bør avskaffes, eventuelt gjøres frivillig – eller erstattes av mer målrettete løsninger, som midlertidig frysing av borgerens kommunikasjonsdata i bestemte, kritiske situasjoner.

At EU vil  reagere mot Norge under disse omstendighetene, når ikke en gang stormakten Tyskland har innført, og neppe vil innføre, dagens direktiv, er lite sannsynlig.

I Norge som i Europa ellers har samtlige datatilsyn, uavhengige jurister og teknologisk ekspertise slaktet direktivet som menneskerettsstridig og som et teknologisk makkverk. (Du finner alle poster om datalagringsdirektivet her.)

Dersom regjeringen forsøker å presse dette gjennom nå, på denne bakgrunn og endog før EUs evaluering i mars 2011, er det særdeles uansvarlig.

Nylig avdekkede saker som amerikansk overvåkning i Norge, NAVs ukontrollerte tilgang til våre kommunikasjonsdata og sviktende datasikkerhet i regjeringens egne systemer, illustrerer dessuten at det er mye som må ryddes opp i her i landet, før man innfører et masseovervåkningstiltak som datalagringsdirektivet.

Share
2 Comments by on November 26, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern

Skriv til NAV – håndhev dine rettigheter

Som jeg skrev om i forrige uke i denne bloggposten, førte en nylig vedtatt lovendring til at NAV – Arbeids- og velferdsdirektoratet – i folketrygdloven ble gitt det som fra regjeringens side var ment som hjemmel for at NAV kunne kreve utlevert blant annet trafikkdata om borgerne direkte fra vedkommende teleselskaper, uten noen som helst form for uavhengig forhåndskontroll. NAV har i alle fall selv oppfattet lovendringen slik, jf blant annet denne nylige brevvekslingen mellom Post- og teletilsynet og Samferdselsdepartementet. Saken er nå gjenstand for mediedekning, blant annet i Dagbladet som fulgte opp min bloggpost først. I medieoppslag de senere dagene er det noe uklart om regjeringen v/Arbeidsdepartementet vil bekrefte at lovendringen var ment slik som NAV tydeligvis praktiserer den; i Dagbladet i går siteres statssekretær Gina Lund slik:

Loven ble vedtatt av Stortinget for å bekjempe trygdemisbruk og kan bare brukes når det foreligger rimelig grunn til mistanke om misbruk og kun av NAV kontroll,- ikke av vanlige NAV-kontorer. Regelen har liten grad vært benyttet. (…) Vi vil nå vurdere om regelen har gitt utilsiktede effekter

Det som i alle tilfeller er helt klart, er at en slik rettstilstand – som NAV altså i tillegg tydeligvis har praktisert – er i åpenbar strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8, som i tilfeller av motstrid med norsk lov, skal ha forrang, jf menneskerettsloven § 3. Etter EMK artikkel 8 vil et minstevilkår for at staten skal kunne kreve innsyn i borgernes private kommunikasjonsdata, være at det finnes en klar og forutberegnelig lovhjemmel og at spørsmålet om tilgang i den enkelte sak er underlagt forhåndskontroll ved et uavhengig organ. Jeg vil derfor ikke nøle med å karakterisere situasjonen som en eklatant krenkelse av EMK overfor alle de borgerene dette måtte gjelde. I lys av hva som tidligere er uttalt av Den europeiske mennekserettsdomstolen (EMD) i en annen sak som dreide seg om generell statlig tilgang til blant annet trafikkdata, kan dagens situasjon anses som en krenkelse av EMK også overfor enhver borger med et stønadsforhold til NAV, uavhengig av om den enkeltes trafikkdata er krevd utlevert. I EMDs dom i saken Liberty m fl mot Storbritannia (1/7-2008), uttalte nemlig EMD følgende på generelt grunnlag i dommens avsnitt 56:

“Telephone, facsimile and e-mail communications are covered by the notions of “private life” and “correspondence” within the meaning of Article 8 […]The Court recalls its findings in previous cases to the effect that the mere existence of legislation which allows a system for the secret monitoring of communications entails a threat of surveillance for all those to whom the legislation may be applied. This threat necessarily strikes at freedom of communication between users of the telecommunications services and thereby amounts in itself to an interference with the exercise of the applicants’ rights under Article 8, irrespective of any measures actually taken against them.”

Enhver borger som i det seneste år har hatt en stønadssak hos NAV bør derfor, etter min mening, i det minste vurdere å skrive følgende i et brev til NAV, med kopi til Arbeidsdepartementet:

Det vises til oppslag i media de seneste dagene, hvor det fremgår at NAV etter lovendring i folketrygdloven § 21-4 c femte ledd, har antatt å ha hjemmel til å innhente trafikkdata om stønadsmottakere/-søkere direkte fra teleselskaper i sin kontrollvirksomhet etter folketrygdloven, uhindret av teleselskapenes taushetsplikt etter ekomloven og uten noen som helst uavhengig, ekstern forhåndskontroll. Det har også fremgått at dette er praktisert fra NAVs side.

Jeg ber omgående om å få opplyst om, og i tilfelle i hvilket omfang, mine trafikkdata har vært gjenstand for slik utlevering til NAV, jf personopplysningsloven kapittel III. Samtidig og uansett ber jeg om bekreftelse fra NAV på at en slik praksis umiddelbart opphører, idet den er i strid med Den europeiske mennekserettskonvensjon artikkel 8, jf menneskerettsloven § 3.

Jeg forbeholder meg rett til å gjøre ytterligere krav gjeldende mot NAV.

Om ikke regjeringen allerede har tatt initiativ til å endre loven og i mellomtiden gitt en tydelig instruks til NAV om at denne praksisen må opphøre, vedvarer krenkelsen av EMK.

Share
8 Comments by on November 22, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt, Personvern

En “finte” fra regjeringen? NAV får “fri” tilgang til trafikkdata.

Jeg har tidligere vist hvordan både offentlige og private parter i sivile søksmål, kan få tilgang til enkeltpersoners trafikkdata – blant annet i bloggposten “Datalagringsdirektivet – utlevering av trafikkdata som bevis i sivile saker”. Regjeringen og de politikere som ønsker å innføre datalagringsdirektivet, har som kjent bedyret at det kun er politiet som skal få tilgang til de lagrede opplysningene om vår kommunikasjon, og da kun hvis det foreligger skjellig grunn til mistanke mot oss om straffbart forhold og en domstol har gitt tillatelse. Da må regjeringen i så fall endre tvistelovens bevisregler på dette punkt, ved å uttrykkelig forby bruk av trafikkdata som bevis i sivile saker. Det gjenstår å se om regjeringen holder ord.

Nylig ble jeg imidlertid oppmerksom på nok et eksempel som viser at regjeringen sier én ting, men gjør en annen.

I forbindelse med noen mindre revisjoner av visse deler av blant annet folketrygdloven la regjeringen frem Prop. 54 L (2009-2010) Endringer i folketrygdloven mv. (oppheving av reglene om inntektsprøving for 69-åringer mv.). Hva i all verden kan dette ha å gjøre med utlevering av trafikkdata? kan man spørre seg.

Vel, i proposisjonens kapittel 6 har departementet funnet det for godt å rette opp en “upresis” formulering i gjeldende trygdelov, når det gjelder regulering av hvilke opplysninger NAV skal kunne kreve/innhente i forbindelse med behandling av trygdesaker, herunder kontroll med mottatte opplysninger. En såkalt “lovteknisk presisering”. Opprinnelig inneholdt reglene i folketrygdloven kapittel 21, en generell henvisning til de “begrensinger i plikten til å avgi forklaring mv.” som følger av tvisteloven. Dette innebar i det minste at NAV for eksempel ikke uten videre kunne få utlevert trafikkdata bare ved å be vedkommende teleselskap om det.  Tvisteloven inneholder som beskrevet i forannevnte tidligere bloggpost bevisbegrensninger med hensyn til blant annet trafikkdata, slik at disse ikke uten videre kan kreves utlevert av teleselskapene som bevis. Slik utlevering krever i det minste at Post- og teletilsynet opphever taushetsplikten til teleselskapet, etter å ha vurdert om utlevering er forsvarlig med hensyn til personvernet, og at den hvis trafikkdata det gjelder, får anledning til å uttale seg.  Gjennom sin “lovtekniske presisering” har regjeringen fjernet den generelle henvisningen til tvistelovens regler om bevisforbud og -fritak, og erstattet denne med en henvisning bare til to av paragrafene i tvisteloven: §§ 22-8 og 22-9 (som gjelder forklaringer fra nærstående).

Dermed har regjeringen – uten at konsekvensen er kommentert – bidratt til vedtagelse av en lovendring som innebærer at NAV kan kreve utlevert trafikkdata direkte fra teleselskapene, uten noen som helst prøving eller involvering av den det gjelder!

Det er ganske utrolig at regjeringen – midt oppe i debatten om å innføre datalagringsdirektivet – vedtar en lovendring som innebærer at NAV får fri tilgang til borgernes trafikkdata, uten noen som helst judisiell kontroll. (Denne fortolkningen deles av Post- og teletilsynet, jf dette brevet av 9/11-2010 til Samferdselsdepartementet)

Vi har sett den samme utglidningen etter innføring av hvitvaskingsloven som også var begrunnet terrorbekjempelse, hvor opprinnelig kun ØKOKRIM og PST skulle ha tilgang til registrerte opplysninger, men hvor dette senere ble utvidet til å omfatte skatte- og avgiftsmyndighetene, og hvor det nå spørres hvorfor ikke NAV også bør få tilgang.

Den som fremdeles tror på regjeringens forsikringer om at eventuell innføring av datalagringsdirektivet, vil forutsette at man verken vil utvide hva som skal lagres eller hvem som vil få tilgang til opplysningene, er mildt sagt naive. Det bekrefter regjeringen selv, selv om den forsøker å skjule det så godt den kan. Stol ikke på skorpionen, som jeg sa tidlig i debatten om datalagringsdirektivet.

Share
27 Comments by on November 18, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern, Rettssikkerhet

Noen åpne spørsmål om USAs overvåkning i Norge

I dag redegjorde justisminister Knut Storberget for hva som er avklart hittil om den overvåkningsvirksomheten som TV2 for et par uker siden avslørte at USA har bedrevet i Norge siden 2000, blant annet ved hjelp av tidligere ansatte i norsk politi, herunder PST.

Som det har fremgått av Storbergets redegjørelse og av de underliggende redegjørelsene som han har mottatt fra Oslo politidistrikt, PST m fl, har blant annet  såvel Oslo-politiet som PST har vært kjent med de generelle trekkene ved den overvåkningen som USAs Surveillance Detection Unit har bedrevet. Ifølge redegjørelsene og ifølge Storberget selv, ble ikke politisk ledelse i departementet informert om denne virksomheten, til tross for at såvel politiet i Oslo som PST i 2006 reagerte på at overvåkningen var vel “aktiv” og beveget seg i “ytterkant” av hva som var akseptabelt – underforstått, i henhold til norsk lov. Det er oppsiktsvekkende.

Det er også vanskelig å forstå, med mindre man tenker som PST-sjef Janne Kristiansen. Hun uttaler med rene ord hva PST prioriterer i valget mellom norske borgeres rettssikkerhet og USAs sikkerhetsbehov, i følgende uttalelse gjengitt i Dagbladet:

Vårt ansvar er ambassadesikkerheten og å undersøke trusler mot det som er terrormål nummer én i Norge – ikke å undersøke trusler fra ambassaden til vår nærmeste allierte. Våre prioriteringer går ikke den himmelretningen engang, vi er mer fokusert på at amerikanernes sikkerhet er ivaretatt

Hvorvidt dette er en holdning og en prioritering som er akseptabel, bør såvel Regjeringen som Stortinget vurdere.

Men hvilket videre ansvar påhviler Regjeringen nå?

Storberget synes i dag å ville formidle at han som justisminister ikke er i en posisjon til å mene noe om hvorvidt det som hittil er avdekket skal anses som lovlig eller ulovlig overvåkningsvirksomhet – idet han henviser til at det er et anliggende for påtalemyndigheten, som har bedt om at det etterforskes om det er begått straffbare handlinger av norske borgere som ledd i overvåkningen (jf nederst på side 2 i Storbergets redegjørelse til Stortinget).

Det er selvsagt riktig at justisministeren ikke skal blande seg i en konkret etterforskning – og det er nok også korrekt av ham å ikke gå for langt i mer generelle undersøkelser med hensyn til hva overvåkningsvirksomheten egentlig har bestått i, så lenge etterforskningen pågår.

Samtidig er det slik at det er flere plan i denne saken. Én sak er spørsmålet om norske borgere har begått straffbare handlinger som ledd i sitt arbeid for USA – for eksempel ved å ha overtrådt straffeloven § 91 a. Men uavhengig av dette, reiser saken mer generelt spørsmål om det med utgangspunkt på norsk jord er samlet inn, registeret og lagret personopplysninger om norske borgere, i strid med blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Storberget har henvist til at USA – som andre stater med ambassader i Norge – i henhold til Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem, har en rett til å sikre ambassaden mot ytre trusler. Noe som selvfølgelig er korrekt. Han har også understreket at slik virksomhet må begrense seg til ambassadens grunn og umiddelbare omgivelser, hva angår overvåkning. Verken USA eller andre fremmede makter har politimyndghet i Norge, og samme konvensjon inneholder også presiseringer om at “senderlandets” (det vil si ambassadelandets) tjenestemenn må respektere “mottagerlandets” (det vil si vedkommende vertsstats) lover. Imidlertid er – i dette tilfellet  USAs – diplomater immune mot straffeforfølgning, og deres dokumenter og arkiver er unntatt innsyn eller andre tvangsmidler fra verstlandets side.

Dette innebærer enkelt sagt at selv om USA viser seg å ha gått lenger enn hva som er lov i Norge med hensyn til overvåkning og registrering av norske borgere, kan verken USA eller deres utsendinger i Norge på noen måte straffeforfølges i Norge.

På den annen side har den norske stat v/regjeringen en positiv forpliktelse etter EMK til å sikre at borgere som befinner seg innenfor norsk jurisdiksjon, ikke får sine rettigheter etter for eksmepel EMK artikkel 8 krenket av tredjepersoner i Norge. Dette følger av EMK artikkel 1 og av EMDs praksis.

Etter EMK artikkel 8 anses det som en krenkelse av personvernet dersom personopplysninger samles inn og lagres i hemmelighet uten lovhjemmel og/eller uten at den enkelte opplysning om den enkelte borger er nødvendig å lagre av hensyn til for eksempel rikets sikkerhet.

Hvis det medfører riktighet at opplysninger om norske borgere er samlet inn slik som beskrevet av TV2, innebærer det ganske åpenbart handlinger som er i strid med EMK artikkel 8. Selv om USA ikke er underlagt EMK, resier dette likevel spørsmål om den norske regjeringen kan la dette passere uten videre, uten å komme i ansvar etter EMK.

Spørsmålet er om regjeringen – basert på det som er kommet frem hittil – har en plikt til, ad diplomatiske veier, å be om at USA redegjør mer detaljert for nøyaktig hvilke norske borgere som er registrert i USAs SIMAS-database, basert på opplysninger samlet inn på norsk jord, samt kreve at disse slettes i den utstrekning registreringen er foretatt i strid med EMK artikkel 8. At Norge ikke kan forfølge dette rettslig overfor USA, innebærer nemlig ikke nødvendigvis at man ikke skal gjøre sitt ytterste for å sikre vedkommende borgeres rettigheter.

Ikke minst er det viktig at regjeringen markerer klart overfor USA hvor grensene går. Det er ikke noe som Storberget, Støre og regjeringen kan fraskrive seg ansvar for, under henvisning til påtalemyndighetens uavhengighet i straffesaker. Denne delen av saken hører som nevnt ikke hjemme i strafferetten, men i Norges utenrikspolitiske/diplomatiske forhold til en fremmed stat og dennes virksomhet i Norge. Og det handler ikke alene om Norges suverenitet – det handler altså også om norske borgeres menneskerettigheter, som den norske stat har plikt til å sikre innenfor sin jurisdiksjon.

Regjeringen kan ikke si som PST-sjef Janne Kristiansen; at man lar være å blande seg for mye borti hvilke “sikkerhetstiltak” en av “våre nærmeste allierte” iverksetter på norsk jord. Regjeringen har rett og slett ikke fullmakt til å handle med borgerens menneskerettgheter. I EMKs perspektiv er en eventuell menneskerettskrenkelse like stor, uavhengig av hvem som begår den.

Det tydelig – og kanskje realpolitisk forståelig – at regjeringen ikke ønsker å presse USA for mye i denne saken. Men det er ikke akseptabelt menneskerettslig sett, dersom regjeringen nå lar saken ligge uten videre oppfølging overfor USA. Den pågående etterforskningen, med sin snevrere fokus, er ikke tilstrekkelig i dette perspektivet. Regjeringen bør i første omgang kreve ytterligere redegjørelser (enn dem som er kommet offentligheten til del) fra USA om omfanget av overvåkningen og registreringen. Dernest bør regjeringen gjøre det helt klart for USA hvor grensene i Norge og etter EMK går, samt kreve at eventuelle registreringer som går utover disse grensene slettes og at man samtidig får informasjon om hvilke personer og hvilke opplysninger dette gjelder.

At man neppe vil få noe fyllestgjørende svar, bør ikke legitimere at man ikke krever svar. Med tanke på fremtidig virksomhet på norsk jord er det i seg selv et poeng å markere hvor grensene i rettsstaten Norge går – den gjelder såvel for USA som for Kina eller andre stater med ambassader i Norge.

Share
4 Comments by on November 18, 2010
filed in Menneskerett generelt, Personvern

Høyesterett avklarer at kildevern gjelder også i redaksjonelle nettdebatter

Høyesterett avsa idag kjennelse i en viktig, prinsipiell sak om utstrekningen av pressens kildevern med hensyn til anonyme brukerkommentarer i tilknytning til redaksjonelle artikler på nett.

I oktober 2009 publiserte dinside.no artikkelen “Kan du finne dette?“, om folk i England som ved hjelp av metalldetektor fant verdifulle, kulturhistoriske “skatter” nedgravd i jorden. Artikkelen omhandlet særlig om og i tilfelle hvordan folk kunne gjøre det samme i Norge. Blant annet gjennomgikk artikkelen den norske kulturminnelovens regler om funn som man er pliktig til å levere inn til det offentlige mot finnerlønn. Artikkelen oppfordret leserne til å debattere temaet i kommentarfeltet under artikkelen. Innlegg i kommmentarfeltet var ikke gjenstand for redaksjonell forhåndskontroll, men var underlagt såkalt “sanntidskontroll”, som vil si at redaksjonen fortløpende kontrollerer publiserte innlegg med hensyn til lovlighet og overensstemmelse med nettavisens etiske retningslinjer.

En anonym bruker med pseudonymet “Finneren” la ut følgende kommentar:

Jeg har selv en runestein stående hjemme i garasjen, det kunne ikke falle meg inn å levere den inn i bytte mot knapper og glansbilder.

For det første fant vi den da vi gravde ut tomta vår, omtrent midt under der kjøkkenet er nå, for det andre venter jeg på en “passende” anledning til å selge den for dens rette verdi til noen som vet å verdsette slikt.

Jeg har prøvd å tyde tegnene selv, via runebøker, men de gir ikke noen mening
for meg. Det er ca 30 tegn på steinen, noen veldig utydelige, og steinen i seg selv er avrundet i kantene, ca 20 cm tykk og 48×30 cm sett fra den siden tegnene er på.

Det eneste jeg har klar å tyde er ordet “HILD”, hva nå det måtte bety ???

Hvis noen “kjøpere” leser dette kan jeg laste opp en bilde av steinen ett eller annet
sted og legge linken her. Steinen ble funnet i Ringsaker.

Av et senere innlegg fra “Finneren” gikk det frem at han nå hadde fått solgt runesteinen til en privat samler for kr 20.000 via ebay.

Politiet ønsket på bakgrunn av disse opplysningene å etterforske det straffbare forholdet som “Finneren” hadde beskrevet. Politiet krevet derfor utlevert både IP-adressen til og øvrige brukeropplysninger om “Finneren”, fra nettstedets eier, Aller Internett – som på sin side nektet slik utlevering, under henvisning til kildevernet, jf straffeprosessloven § 125 og EMK artikkel 10.

Saken gikk dermed til domstolene, hvor den altså endte i Høyesterett.

Politiet mente prinsipielt at kildevernet ikke kunne gjelde den typen brukerkommentarer som ikke er forhåndsredigert, fordi brukeren da ikke fremstår som forfatter til en redaksjonell artikkel eller  ”kilde” for informasjon i journalistens artikkel. Politiet mente dessuten blant annet at ettersom “Finneren” ikke bare innrømmet straffbart forhold, men samtidig ytret seg straffbart, fordi tilbudet om salg var et forsøk på straffbar handling, kunne vedkommende uansett ikke påberope seg kildevern. I alle tilfeller mente politiet at samfunnets interesse i å straffeforfølge/avverge alvorlig kulturminnekriminalitet måtte veie tyngre enn hensynet til kildevernet overfor en slik kilde.

Høyesterett ga imidlertid ikke politiet medhold.

Høyesterett slo for det første fast at også brukergenerert innhold omfattes av kildevernet, når publiseringen skjer under redaksjonell kontroll – selv om det ikke utøves forhåndskontroll av det enkelte innlegg.

Videre ble et viktig poeng presisert: Lagmannsretten – som hadde pålagt utlevering – hadde uttalt at det ikke forelå noen “samfunnsnytte i at pressen tillater at borgerne bekjentgjør sine milølovbrudd på Internett og samtidig tilkjennegir et økonomisk motiv ved ønske om salg”. Høyesterett avviste denne tilnærmingen, og uttalte:

Jeg er enig med lagmannsretten i at hensynet til “Finneren” ikke kan begrunne fritak fra vitneplikten, men kildevernet kan heller ikke begrunnes i hensynet til kildens ønske om å forbli anonym. Den sentrale samfunnsinteressen kildevernet tar sikte på å beskytte, er medias nyhetsformidling og frie formidling av synspunkter. Dette må derfor danne utgangspunktet for vurderingen[...]“

Spørsmålet var derfor om hensynet til å oppklare et alvorlig lovbrudd – og muligvis også finne den i følge sakkyndige uttalelser “unike” runestenen – tilsa at et unntak fra kildevernet kunne forsvares, holdt opp mot de samfunnsinteresser som kildevernet skal beskytte.

Høyesterett viste til at det etter rettspraksis, ikke minst fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), fremgikk at kildevernet nyter sterk beskyttelse, og at dette gjelder også der hvor kilden selv har begått straffbare handlinger. Det ble også vist til at i saker hvor kilden har vært opphav til informasjon som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, er kildevernet “langt på vei absolutt”.

I denne saken dreide seg imidlertid ikke om slik informasjon – selv om “Finneren” også kommenterte rettstilstanden med hensyn til funn av kulturminner, inneholdt innlegget i like stor grad et ønske om salg av runestenen. Man befant seg ikke i ytringsfrihetens kjerneområde. Likevel la Høyesterett stor vekt på de mer langsiktige effektene for ytringsfriheten av å gjøre unntak fra kildevernet i et slikt tilfelle:

Ved vurderingen av om det her skal gjøres unntak fra kildevernet, finner jeg det riktig å legge til grunn den mer langsiktige effekten av å skulle gjøre unntak – den såkalte “chilling effect” [...] I det lange løp er det en risiko for at en mer utstrakt bruk av vitneplikt vil kunne medføre at viktige kilder blir borte. Etter mitt syn tilsier derfor vesentlige samfunnsinteresser at media i størst mulig utstrekning bør kunne bevare anonymitet om sine kilder. jeg er enig med den ankende part i at det må tillegges vekt at bruken av Internett har samfunnsnytte, ved at nye medieplattformer har bidratt til at andre grupper mennesker har kommet til orde enn de som er bidragsytere til papiravisenes tradisjonelle leserinnlegg.”

Dette ble avgjørende for at Høyesterett konkluderte med at kildevernet ikke kunne fravikes i saken.

Etter min mening er dette også helt i tråd med EMDs praksis om kildevernet – se tidligere bloggpost om den seneste oppdateringen fra EMD, med videre henvisninger.

Det er for det første viktig at Høyesterett tar utgangspunkt ikke bare i spørsmålet om hvorvidt den konkrete kilden og dennes bidrag var beskyttelsesverdig, men istedenfor legger vekt på de langsiktige konsekvensene – “the chilling effect – av å undergrave tilliten til kildevernet. For det andre er det både viktig og interessant at Høyesterett uttrykkelig fremhever nettets betydning med hensyn til å muliggjøre formidling av tidligere vanskelig hørbare stemmers ytringer. Høyesterett peker her på den demokratiserende effekten av nye elektroniske medier som særlig beskyttelsesverdig. Dette synspunktet kan i prinsippet tas til inntekt for en skeptisk holdning mer generelt til begrensninger i reell ytringsfrihet på nett.

Share
4 Comments by on November 16, 2010
filed in Menneskerett generelt, Ytringsfrihet

Kinesiske speilbilder – gir våre egne handlinger skyts til Kinas behandling av Liu Xiaobo?

I Dagbladet 10.11.2010 hevdet Kinas ambassadør til Norge, Tang Guoqiang, i kronikken “Hvem er Liu Xiaobo?” at kinesiske myndigheters straffeforfølging av årets Nobelpris-vinner, Liu Xiaobo, var helt legitim og i samsvar med Vestens egne prinsipper om begrensninger i ytringsfriheten begrunnet i hensynet til rikets sikkerhet og offentlig ro og orden.

Hans argumentasjon bygger selvsagt på en pervertert forståelse og anvendelse av disse prinsippene. Men finnes det likevel noen poenger i hans kronikk? Ikke poenger som på noen måte forsvarer Kinas manglende respekt for ytringsfrihet og andre sivile og politiske rettigheter, men poenger som oppfordrer til selvrefleksjon hos oss?

Ja, mener jeg – og dette har jeg begrunnet nærmere i en kronikk i Dagbladet i dag: “Kinesiske speilbilder“.

Det er derfor kanskje ikke så merkelig at vår egen utenriksminister, Jonas Gahr Støre, eller andre vestlige myndigheters representanter, synes noe forsiktige i sin kritikk av systematiske menneskerettsbrudd i Kina og en del andre land i verden. Man sitter i økende grad i et glasshus.

Enkelte av de utviklingstrekk i vår egen del av verden som jeg tar opp i kronikken i Dagbladet, er utdypet i tidligere artikler på denne bloggen. Her er lenker til noen av dem:

Abnormal frihet

Abnormal frihet II – overvåkning og varslere i 2010

Statsgutten som ville være en av Statsgutta

Share
No Comments by on November 12, 2010
filed in Menneskerett generelt, Personvern, Ytringsfrihet

Ugyldig retorikk fra dem som vil begrense kommunikasjonsfriheten

All debatt inneholder bruk av retoriske virkemidler – retorikk er i seg selv en helt gyldig kommunikasjonsteknikk. Men ofte brukes hva jeg vil kalle ugyldig retorikk, av typen hvis du ikke for A, er du for B – fordi As mål/motivasjon er å fjerne B. Dette kommer tydelig frem i to pågående debatter: Debatten om “Dele – ikke stjele”-kampanjen og debatten om EUs datalagringsdirektiv.

I sistnevnte debatt har vel de fleste for eksempel fått med seg at Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersens berømte “Hvis vi bare kan redde ett barn, er det verdt det”-argument (som underforstått innebærer at om man er imot datalagringen, er man samtidig mot å redde barn fra overgrep).

I debatten omkring “Dele-ikke stjele”-kampanjen har blant andre jeg uttrykt meg kritisk til deler av de tiltak opphavsrettighetshaverne foreslår for å få bukt med krenkelser av opphavsrett i digitale medier. Jeg har sagt at Norsk journalistlag (NJ), som støtter kampanjen, først og fremst bør forsvare kommunikasjonsfriheten, som en del av pressens samfunnsoppdrag. I dag fikk jeg følgende spørsmål i dag på Twitter, fra kommunikasjonsrådgiver Hilde Tretterud :

(…) er ytringsfrihet for deg å spre opphavsrettslig beskyttet materiale fritt?

Nå er jeg ganske sikker på at hun med dette ikke mener å stille opp en slik “enten-eller”-forenkling, men eksempelet er likevel uttrykk for tilsvarende logikk som Helga Pedersens retorikk ovenfor: Hvis man ikke er for et ytringsfrihetsbegrensende tiltak som er motivert av ønske om å komme opphavrettskrenkelser på internett til livs, forsvarer man samtidig de samme krenkelsene.

Dette er ugyldig retorikk i disse sammenhengene. Og jeg skal illustrere det med det jeg mener er et åpenbart eksempel.

I norsk rett er forhåndssensur av ytringer – så godt som – helt forbudt, jf Grunnloven § 100 fjerde ledd. Av dette følger at vi som samfunn aksepterer at også ulovlige, krenkende ytringer vil offentliggjøres – med de skadelige virkninger det får for de personer eller interesser som rammes.

Men det er ikke fordi vi synes at slike ytringer i seg selv er ønskelige. Det er fordi vi av historisk erfaring vet at et system med forhåndssensur – hvor man søker å stanse de ulovlige ytringene før de skader – også rammer lovlige og ønskelige ytringer, enten ved feiltagelse eller ved misbruk av sensurmuligheten. Det kan for eksempel bare vises til alle de rettssaker om ytringer som har vært påstått å være rettsstridige (som ærekrenkelser, opphavsrettskrenkelser, “utuktige” med mer), og hvor første instans har gitt påstandene medhold, mens Høyesterett noen år senere, eventuelt Den europeiske menneskerettsdomstolen enda flere år senere, har slått fast at ytringen ikke var ulovlig. I et system med forhåndssensur, ville alle slike ytringer ha blitt urettmessig og menneskerettsstridig sensurert over flere år, i verste fall for alltid.

Vi er altså ikke for de ulovlige ytringene, når vi er mot forhåndssensur. Vi bare aksepterer at det er prisen å betale for å beskytte den generelle ytringsfriheten som en grunnleggende forutsetning for det liberale demokrati som samfunnsform. Ytringsfrihetskommisjonen skrev godt om dette i NOU 1999:27.

Klarer man ikke å tenke prinsipielt med hensyn til slike spørsmål, går det ganske galt. Og bruker man slik retorikk som enkelte bruker i disse debattene, baserer man løsningene på ugyldige argumenter.

Share
8 Comments by on October 22, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Diverse, Menneskerett generelt, Opphavsrett, Personvern, Ytringsfrihet

Hvor mange er ofre for Arbeiderpartiets bløffer og nytale om datalagringsdirektivet?

I går stemte Oslo Arbeiderparti ja til innføring av datalagringsdirektivet – DLD  (i tråd med partiledelsens og partiets regjeringsmedlemmers syn).

I følge Fredrik Mellem, leder i Oslo Arbeidersamfunn, var det snakk om et “klart og tydelig ja” – mens det i en artikkel på liberaleren.no i dag, fremgår at den samme Mellem har opplyst at stemmeforholdet var 83:61, altså slik at hele 42,4% av medlemmene stemte mot. Vel, flertall er flertall, men spørsmålet er hvilket avgjørelsesgrunnlag de som stemte har blitt presentert for fra ledelsen.

Leser man Mellems egen omtale, ser man nemlig at en rekke feilfremstillinger og noen direkte usannheter som tidligere har vært fremført fra politiets og Aps side går igjen.

Mellem insisterer for eksempel på at DLD – som i offisiell engelsk versjon snakker om “data retention”, som direkte oversatt betyr tilbakeholdelse av data, men som i norsk oversettelse har blitt til det noe mer nøytrale datalagring – ikke dreier seg om lagring, men om sletting av trafikkdata. Han vil omdøpe hele direktivet til å hete “dataslettingsdirektivet” – som om DLD er et tiltak som skal sikre at våre trafikkdata blir slettet i henhold til klare regler, som ifølge ham ikke finnes i dag.

Dette er selvfølgelig grunnleggende feil. I dag er det forbudt å lagre opplysninger om vår kommunikasjon, herunder våre trafikkdata, med mindre vi har samtykket i det – eller vi blir involvert i etterforskning av en straffesak (eventuelt gjenstand for for for eksempel terrorforebyggende undersøkelser fra PSTs side). Og om vi har samtykket til lagring, kan vi når som helst kreve dataene slettet – vi har lagringsfrihet og sletterett. Med DLD blir det direkte motsatt: Da blir lagringsfrihet erstattet med lagringsplikt, og sletterett blir erstattet med sletteforbud.

Oslo Ap og Mellem er ikke de første som forsøker seg med slike vrangforestillinger og slik nytale. Både Storbergets justisdepartement, politiet og deler av påtalemyndigheten har bedrevet slik retorikk og nytale ganske massivt i debatten hittil. Jeg har skrevet utfyllende om dette i flere avisinnlegg og i mer faglige sammenhenger tidligere. Når det gjelder forsøket på å fremstille DLD som et direktiv om sletting, hadde jeg nylig en debatt i Aftenposten med statsadvokat Inger Marie Sunde. En oppsummering, med lenker til avisinnleggene finnes bloggposten “Statsadvokatens rettsstatlige uføre”. Når det gjelder regjeringens, politiets og deler av påtalemyndighetens bruk av tilsvarende nytale og logikk, er det grundig gjennomgått i bloggposten “Newspeak og politistatslogikk”.

Det er trist for debatten og ikke minst for demokratiet vårt at sentrale premissleverandører – endog representanter for statsmaktene – tyr til slike virkemidler, som dels kan karakteriseres som direkte fusk, i en så viktig debatt. Men det anses vel som siste utvei, når man ikke har gode nok argumenter. Fredrik Mellem sa det i grunnen ganske godt selv, da han i en Twitter-melding tidligere i dag meddelte følgende:

Foran politiske vedtak handler mye om motiver og hva man faktisk velger å kalle ting. EU burde bl a kalt #DLD for Dataslettingsdirektivet

Forskjellen på Mellem & Co og EU i dette tilfellet, er at EU i det minste valgte å være ærlig på akkurat dette punktet….

Share
8 Comments by on October 20, 2010
filed in Datalagringsdirektivet

Kan Norge uten videre si at Moland og French skal sone i Norge ved eventuell utlevering fra Kongo?

Det fremgår av flere presseoppslag (eksempelvis på nrk.no) i dag at flere av våre sentrale politikere, herunder medlemmer av Stortingets justiskomité, uten videre antar at Tjostolv Moland og Joshua French må sone dommen for drap som domstolene i Kongo har avsagt, dersom det lykkes å få dem utlevert til Norge.

Da må man virkelig spørre seg om våre justispolitikere kan et minimum av grunnleggende juridiske prinsipper om straff og rettssikkerhet.

Moland og French har, som kjent, hele tiden hevdet at de er uskyldige. I en rettstat er de da også uskyldige inntil det motsatte er bevist av påtalemyndigheten, og bekreftet av en uavhengig domstol, i henhold til en rettssikker rettsprosess.

Ut fra hva vi har fått kjennskap til gjennom mediedekningen av saken, synes det ganske åpenbart at det kan reises alvorlige spørsmål omkring rettsprosessen ved domstolene i Kongo. Den kan selvfølgelig norske myndigheter gjøre lite med, juridisk sett. Men hvis Moland og French utleveres til Norge, mot lovnader om at norske myndigheter vil fullbyrde dommen mot dem her – det vil si tvinge dem til å sone fengselsdommen i Norge, er spørsmålet om norske myndigheter kan love det, uten videre.

Norge er blant annet bundet av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). EMK artikkel 6 stiller en rekke krav til hvordan en rettsprosess skal foregå, for at noen skal kunne dømmes til straff. Oppsummert stiller EMK artikkel 6 krav til såkalt “fair trial”.

Norge er selvsagt i utgangspunktet ikke ansvarlig for eventuelle menneskerettskrenkelser som måtte være begått av rettsvesenet i Kongo. Men den dagen Moland og French eventuelt befinner seg i Norge, under norsk jurisdiksjon, må norske myndigheters behandling av dem foregå i henhold til norsk rett, herunder EMK.

Hvis det viser seg at dommen i Kongo mot Moland og French, er heftet med saksbehandlingsfeil som er i strid med kravene i EMK artikkel 6, og disse kan ha hatt innvirkning på vurderingen av skyldspørsmålet, ja da kan norske myndigheter ganske enkelt ikke fullbyrde dommene i Norge – uten å krenke EMK.

Dette burde være grunnleggende – selv uten detaljkjennskap til EMK. Man kan altså ikke sette folk i fengsel i Norge, hvis ikke skyldspørsmålet er avgjort i en dom som tilfredsstiller de prosessuelle minstekrav som følger av norsk rett, herunder EMK.

En annen sak er at norsk påtalemyndighet i prinsippet kan tiltale dem for de samme forhold etter norsk rett (jf straffeloven § 12), med sikte på å få en ny domfellelse i norske domstoler – med mindre det foreligger andre prosessuelle hindringer i veien.

Share
No Comments by on October 15, 2010
filed in Diverse

« Older Posts

Newer Posts »

§ UHURU is powered by WordPress using theme Comet
Theme Tweaker by Unreal