Svensk tingrett opphever politibeslag av journalistiske råopptak

12. september ble en TV2-journalist pågrepet av svensk terrorpoliti, mens han filmet opptøyer i Stockholm-forstaden Baggarmossen, som ledd i arbeidet med å lage en dokumentar.

I tillegg til å utsette journalisten for personlig ransaking, fengsling m v, tok svensk politi beslag i fire minnekort med filmopptak. Denne delen av saken ble bragt inn for retten i Sverige, av journalisten, Tommy Gulliksen, selv og av TV2, med krav om at beslaget av dette journalistiske råmaterialet ble opphevet og at filmopptakene ble levert tilbake til TV2. Det ble anført at beslag av slike journalistiske opptak var i strid med kildevernet og pressenes uavhengighet, jf svensk grunnlov og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet. Politiet på sin side anførte at opptakene kunne inneholde viktige bevis om de kriminelle handlingene som hadde foregått under opptøyene, og at hensynet til kriminalitetsbekjempelsen tilsa at materialet kunne brukes i etterforskningen.

Tingretten avsa 5. oktober kjennelse om at beslagene skulle oppheves, idet det ble vist til at hensynet til kildevernet og ytringsfriheten måtte bli utslagsgivende i saken. Rettens kjennelse kan leses her. Det er ikke kjent om påtalemyndigheten vil anke. Slik saken fremstår, bør den heller ikke gjøre det.

Avgjørelsen stemmer nemlig godt med praksis i lignende saker fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), som helt nylig avsa nok en dom som bekreftet EMKs sterke vern om pressens kildevern – også når det gjelder beslag av filmopptak som kan bidra til oppklaring av alvorlig kriminalitet. Den dommen er kommentert av meg i dette innlegget.

Saken viser imidlertid at politi og påtalemyndigheter fremdeles ikke respekterer kildevernet og ytringsfriheten i sitt arbeid. Tilliten til kildevernet er jo allerede blitt skadelidende i den omtalte saken, ved at politiet faktisk gjennomførte et beslag – selv om beslaget nå, én måned senere er opphevet av en domstol. Som vist i min forannevnte kommentar til den siste dommen fra EMD, er det i seg selv i strid med EMK at politiet faktisk beslaglegger journalistisk materiale, uten at en domstol har vært involvert på forhånd. Det blir interessant å se om TV2 og/eller Gulliksen forfølger også denne og andre sider av sakskomplekset i det svenske rettssystemet. Det bør de, av prinsipielle grunner. Politi og påtalemyndighet trenger den lærdommen, dessverre.

Share
3 Comments by on October 12, 2010
filed in Ytringsfrihet

Nå bør Riksadvokaten vike sete i Treholt-saken, før all tillit brytes ned

14.09.10 stilte jeg spørsmål ved om påstandene om bevisforfalskning i Treholt-saken ville få en rettferdig behandling – og jeg begrunnet nærmere hvorfor Riksadvokaten burde erklære seg inhabil i behandlingen.

I Aftenposten i går fremkom at nok en anonym, tidligere POT-tjenestemann bekrefter opplysningene om bevisforfalskning. I tillegg til å bekrefte påstandene om bevisforfalskning, forteller denne kilden om langvarig videoovervåkning av Treholts leilighet.

Dette vil i så fall ha vært både ulovlig og straffbart i seg selv. Det fantes ikke lovhjemmel for romavlytting den gang. Det fikk man ikke før i 2005, som en del av “terrorpakken”.

Nå reiser noen spørsmål om aktorene den gang, som normalt vil ha hatt tilgang på alt etterforskningsmaterialet, kjente til slik romovervåkning. Til dette svarer førstestatsadvokat Qvigstad (som Riksadvokat Busch altså har utpekt til å vurdere påstandene om bevisforfalskning) på vegne av både seg selv og Busch, til Aftenposten i dag:

Jeg har ikke hørt om dette, det har heller ikke Busch.

Det kan godt medføre riktighet, men poenget er at saken nå har fått en vending som gjør at offentligheten naturlig nok begynner å stille spørsmål om hva aktorene den gang, Busch og Qvigstad, eventuelt visste om disse delene av etterforskning, dersom påstandene er korrekte.

Med andre ord tvinges Busch og Qvigstad nå til å svare for sin egen rolle hele tiden. Det må være åpenbart at en slik situasjon – uansett hvor korrekt de måtte ha opptrådt den gang – er uforenlig med rollen som uavhengig påtalemyndighet i vurderingen av de samme påstandene.

Hvis ikke Riksadvokaten snarlig erklærer seg inhabil, slik at man får en setteriksadvokat som kan håndtere denne saken videre, risikerer man at tilliten til våre justismyndigheter svekkes på en måte som blir vanskelig å gjennomrette. I denne saken er tilliten allerede tynnslitt.

Share
1 Comment by on September 19, 2010
filed in Diverse, Rettssikkerhet

Menneskerettsdomstolen befester pressens kildevern ytterligere

14.09.2010, avsa Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i Storkammer dom i saken Sanoma Uitgevers B.V. mot Nederland – hvori Nederland ble dømt for krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet.

Saken dreide seg kort fortalt om et pålegg fra nederlandsk påtalemyndighet overfor en mediebedrift om å utlevere journalistiske råopptak fra et ulovlig gatebilløp på offentlig sted. Bildene i opptaket ble ansett som relevante i etterforskningen av en serie organiserte væpnede ran, fordi politiet mistenkte at ranernes fluktbil i et av tilfellene, var identisk med en av bilene som hadde deltatt i det nevnte gatebilløpet.

Opptakene var gjort av journalister i bilmagasinet Autoweek, som var invitert av arrangørene av det ulovlige gatebilløpet. Selv om billøpet skjedde på offentlig sted, var det avtalt muntlig at journalistene ved eventuell publisering skulle anonymisere deltagerne og deres biler.  Det var blant annet råopptakene herfra som nederlandsk påtalemyndighet påla utgiverselskapet å utlevere. Ikke for å avdekke hvem som hadde deltatt i det ulovlige billøpet, men for å oppklare om fluktbilen som ble brukt i et av de væpnede ranene nevnt ovenfor, var den samme som en av bilene som deltok i billøpet.

Etter nederlandsk rett var det ikke nødvendig med uavhengig, judisiell prøving i forkant av et slikt pålegg. Et utleveringspålegg fra påtalemyndigheten var også straffesanksjonert, det vil si at blant annet redaktøren risikerte straff, dersom pålegget ikke ble etterkommet. Videre kan en nektelse av å etterkomme et slikt pålegg, resultere i at lokalene til vedkommende blir gjenstand for ransaking.  Lovligheten av et slikt pålegg kan imidlertid prøves i ettertid – noe som også ble gjort i nederlandske domstoler, etter at man hadde etterkommet pålegget, uten at klageren fikk medhold i at utleveringspålegget var i strid med ytringsfriheten/kildevernet.

Utgiverselskapet klaget etter dette Nederland inn for EMD, med påstand om at EMK artikkel 10 var krenket. Det ble anført at utleveringspålegget både var i strid med kravet til klar lovhjemmel for inngrep og at det uansett ikke tilfredsstilte kravet om at inngrep i ytringsfriheten skal være “nødvendig i et demokratisk samfunn”.

Det er for lengst slått fast i EMDs praksis at pressens kildevern er en integrert del av ytringsfriheten, som en forutsetning for reell pressefrihet. Kildevernet omfatter ikke bare rett til å nekte å oppgi identiteten på anonyme kilder, det omfatter også retten til å nekte å utlevere upublisert informasjon som kan bidra til at anonyme kilder oppspores. Se blant annet denne bloggposten om den generelle rettstilstanden, i en kommentar til EMDs forrige dom om kildevern.

I den nederlandske saken anførte Staten blant annet at dette tilfellet ikke angikk kildevernet, fordi det ikke dreide seg om informasjon som journalistene hadde fått i fortrolighet fra anonyme kilder – slik at man overhodet ikke hadde med et inngrep i ytringsfriheten/kildevernet å gjøre. Staten underbygget dette med at det kun dreide seg om opptak av en slags massemønstring på offentlig sted som hvem som helst som var til stede kunne bivåne. Dessuten, anførte staten, var ikke formålet med utleveringspålegget uansett ikke å avsløre kilders identitet, eller å straffeforfølge noen på grunn av det ulovlige billøpet. Formålet var å skaffe bevis til å oppklare en helt annen, alvorlig kriminell handling – nemlig organisert, væpnet ran. Statens argument i den sammenheng var at selv om man aksepterte at det eksisterte kildevern i utgangspunktet, kunne dette vernet bare gjelde med hensyn til informasjon om selve billøpet – ikke informasjon som var relevant med hensyn til helt andre straffbare forhold.

Dette aksepterte ikke EMD. EMD la for det første til grunn at opptakene som var gjort, ble gjort i forståelse med arrangøren av billøpet om at deltagerne skulle anonymiseres ved eventuell publisering. Videre mente EMD at sondringen mellom på den ene side utlevering hvor formålet var å avsløre hvem som deltok i billøpet (kildene) og på den annen side utlevering hvor formålet var å bidra til oppklaring av et helt annet straffbart forhold, var mindre relevant.

For EMD var det sentrale at pressen i dette tilfellet hadde gjort opptak av personer under forutsetning av at det skulle brukes redaksjonelt og at de avbildede skulle anonymiseres. Ethvert krav fra myndighetene som innebærer at anonyme kilders identitet kan bli avslørt, antas å ha en “chilling effekt” på utøvelsen av pressefrihet, fordi det bryter ned tilliten til kildevernet. Dette gjaldt ikke bare i den mer kritiske nyhetsjournalistikken, det gjaldt altså også i et tilfelle som her, hvor det var tale om en ganske enkel reportasje i et rent bilmagasin.

EMD anså derfor at det var skjedd et inngrep i ytringsfriheten – også selv om det formelle pålegget aldri ble tvangsgjennomført, ettersom redaktøren etterkom frivillig. Med hensyn til det siste bemerket EMD at når alternativet til frivillig utlevering, var eventuell straff og ransaking av redaksjonslokaler, var dette nok til å konstatere inngrep. Blant annet ble det lagt vekt på at en eventuell ransaking ville innebære at det redaksjonelle arbeidet ville måtte stanse opp i en kortere eller lengre periode, og at dette i seg selv ville innebære et inngrep i pressefriheten, fordi man da ville hindre annen informasjon i å bli publisert i mellomtiden.

Når inngrep var konstatert, var spørsmålet om dette konkrete inngrepet tilfredsstilte inngrepsvilkårene i EMK artikkel 10 annet ledd: om det hadde tilfredsstillende hjemmel i nasjonal lov, og i så fall om inngrepet var “nødvendig i et demokratisk samfunn“. EMD konstaterte krenkelse allerede på det første spørsmålet: Ettersom det var mulig for påtalemyndigheten å utstede et straffesanksjonert utleveringspålegg uten forutgående domstolsprøving og uten at det i loven var lagt opp til noen annen beskyttelse av kildevernet i slike tilfeller, åpnet dette for en vilkårlighet som ikke var forenlig med de kravene til rettssikkerhet som må kreves i en rettstat. Det var derfor ikke nødvendig for EMD å se nærmere på selve nødvendighetsvilkåret.

Dommen er interessant, fordi den utvikler kildevernet videre – nå er det gjort klart at kildevernet ikke bare gjelder med hensyn til krav om å oppgi identiteten på konkrete kilder for konkret informasjon, eller krav om å utlevere informasjon som kan avsløre kilders identitet når dette er formålet med kravet. Dommen slår fast at selv bilder tatt på offentlig sted kan være beskyttet av kildevernet, dersom de avbildede har forutsatt at bildene av dem kun skal publiseres i anonymisert form. Videre slår den fast at  dette kildevernet  gjelder selv om grunnen til et utleveringspålegg ikke relaterer seg til å etterforske den begivenheten som anonymitetsforutsetningen knyttet seg til.  EMD legger slik sett betydelig vekt på å motvirke den “chilling effekt” det vil ha for ytringsfriheten, dersom pressen ikke kan ta bilder og gjøre opptak av mennesker i forståelse om at bildene kun vil benyttes redaksjonelt. Dommen sier selvfølgelig ikke at slike bilder aldri kan kreves utlevert til myndighetene. Poenget er at de i utgangspunktet nyter vern mot slike utleveringskrav.

Det er også interessant at EMD så klart slår ned på lovgivning som tillater at politiet gjennom påtalemyndigheten kan kreve utlevering av journalistisk råmateriale som kan avsløre kilders identitet, uten at saken prøves av en domstol (eventuelt en annen uavhengig judisiell instans). Man kan i lys av dette spørre seg om de hjemlene som politiet (særlig PST, jf politiloven § 17 d) i Norge har i såkalte “hastetilfeller”, til å kreve utlevering av trafikkdata eller bedrive kommunikasjonskontroll uten forutgående kjennelse fra retten, er forenlig med EMK hvis det skjer i kommunikasjon mellom journalist og kilde.

De senere års praksis fra EMD tyder på at man i hele Europa, herunder Norge, bør gå gjennom lovgivningen på disse punkter. Pressens kildevern håndheves med økende styrke fra EMDs side.

Share
3 Comments by on September 16, 2010
filed in Ytringsfrihet

Får de nye påstandene om bevisjuks i Treholt-saken rettferdig behandling?

I den nylig utgitte boken Forfalskningen, påstås at et av hovedbevisene mot Treholt i den del av dommen mot ham som gjaldt spionasje til fordel for Sovjetunionen, det såkalte “pengebeviset” var fabrikert av Politiets Overvåkningstjeneste (POT). Hovedoppslaget i media om dette kom i Aftenposten 9. september.

Når disse påstandene og deres grunnlag skal vurderes av påtalemyndigheten som grunnlag for en eventuell gjenopptagelse av saken, utfordres rettsstaten på flere punkter.

For det første oppstår spørsmålet om det finnes noen i påtalemyndigheten som kan anses som habile til å foreta denne vurderingen.

Reglene om påtalemyndighetens habilitet finnes i straffeprosessloven §§ 60 og 61, som lyder:

§ 60. En tjenestemann som hører til påtalemyndigheten eller handler på vegne av denne, er ugild når han står i et forhold til saken som nevnt i domstolsloven § 106 nr. 1-5. Han er også ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Særlig gjelder dette når ugildhetsinnsigelse er reist av en part.

Er en tjenestemann ugild, anses også hans underordnede ved samme embete ugilde, når ikke hans nærmeste overordnede bestemmer noe annet.

§ 61. Tjenestemannen avgjør selv om han er ugild. Når en part krever det og det kan gjøres uten vesentlig tidsspille, eller tjenestemannen ellers selv finner grunn til det, skal han snarest mulig forelegge spørsmålet for sin nærmeste overordnede til avgjørelse. Dersom det er reist spørsmål om riksadvokatens ugildhet, kan departementet avgjøre at han ikke er ugild.

Tjenestemann som anser seg som ugild, skal snarest mulig gi sin nærmeste overordnede meddelelse om dette.

Når en tjenestemann er ugild, avgjør hans nærmeste overordnede hvordan saken skal behandles videre.

Selv om en tjenestemann er ugild, kan han ta slike skritt som ikke uten skade kan utsettes og ikke kan overlates til en annen.

Også Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 om rettferdig rettergang inneholder krav til habilitet hos påtalemyndigheten.

Problemet i saken oppstår fordi vår nåværende Riksadvokat, Tor-Aksel Busch,  selv – vår øverste påtalemyndighet – i sin tid var aktor i Treholt-saken. Det var for såvidt også den som han foreløpig har utpekt til å vurdere påstandene, førstestatsadvokat Lasse Qvigstad. (Statsadvokat Stein Vale, som også har vært involvert i saken, og som først ble utpekt til å jobbe sammen med Qvigstad, har idag selv trukket seg, jf oppslag i Aftenposten.)

At Busch (og Qvigstad) i sin tid opptrådte som aktorer i saken, innebærer selvfølgelig ikke at de dermed uten videre er inhabile til å behandle senere spørsmål om gjenopptagelse av samme sak. Hvis spørsmålet om gjenopptagelse ble reist på grunn av at det var kommet frem helt nye bevis i ettertid, som var ukjente den gang og som overhodet ikke var gjenstand for vurdering, ville det for eksempel være uproblematisk for de samme påtalejuristene å vurdere betydningen av dem for en eventuell gjenopptagelse.

Det spesielle i saken nå,  er at det er reist spørsmål om bevis som faktisk kom fra politiet (POT) den gang, og som nettopp Busch og Qvigstad fremla i retten, er rene forfalskninger. De spørsmålene som reises er jo blant annet om man  av bildene selv, kombinert med annen kunnskap som var tilgjengelig den gang, kan se at de umulig kan ha vært tatt i Treholts leilighet under ransakingen, som påstått og som lagt til grunn av både aktorene og av domstolen i 1985. Det kan derfor, nå i ettertid, dersom det viser seg at det er hold i påstandene i boken, reises spørsmål om ikke påtalemyndigheten den gang selv burde ha stilt spørsmål ved bevisets ektehet.

Dette perspektivet alene gjør at man kan se at det ligger en potensiell egeninteresse – om enn ubevisst – hos både Busch og Qvigstad i å ikke finne hold i påstandene om forfalskning av beviset. I tillegg kommer at det var flere andre forhold omkring pengebildebeviset som var kontroversielle. Man behøver altså ikke trekke inn spørsmålet om en eventuell forfalskning var kjent også for aktoratet den gang – selv om det kan bli et tema. Det er nok å trekke inn spørsmålet om aktoratet burde ha vært mer kritiske til bevisets beskaffenhet – det er nemlig aktoratets plikt å være like kritisk til bevis som kommer fra politiet, som til bevis som kommer fra siktede eller andre.

Kjernen i habilitetsreglene er nettopp om det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til upartiskhet.

Dette har med andre ord intet å gjøre med hvordan man oppfatter Buschs (eller Qvigstads) generelle dyktighet eller integritet ( som Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle synes å tro, når han på lederplass 13. september mener at Qvigstad utvilsomt er habil). Det dreier seg om hvorvidt offentligheten kan ha tillit til at Busch/Qvigstad vil kunne vurdere de nye påstandene og deres grunnlag objektivt, uten overhodet å skjele til konsekvensene for sin egen anseelse, dersom det skulle vise seg at at bevisene var forfalsket.

Jeg har vanskelig for å se at man kan svare bekreftende på dette.

Og hvis Busch selv anses som inhabil, innebærer det at ingen andre i påtalemyndigheten er habile, fordi han er alle andre påtalejuristers overordnede, jf § 60 annet ledd (ovenfor).

I så fall må det utnevnes en setteriksadvokat som kan opptre som påtalemyndighet. Dette må da være en uavhengig jurist, som eventuelt selv velger ytterligere uavhengige jurister til å bistå seg.

Denne saken fortjener at man vurderer dette alvorlig.

Da får man kanskje også en påtalemyndighet som reiser det betimelige spørsmål om det er forsvarlig at PST (POTs etterfølger) allerede er i gang med å kalle inn tidligere involverte tjenestepersoner – herunder dem som eventuelt er ansvarlig for straffbar bevisforfalskning – til “samtaler”….

Bukken-og-havresekken-fenomenet kommer på spissen når det gjelder saker med utspring i De hemmelige tjenester, hvor offentligheten ikke får del i alle sider av saken. Det er fremdeles deler av den opprinnelige rettssaken som er unntatt offentlighet. Da blir habilitets- og rettsikkerhetsmomentene desto viktigere.

Share
2 Comments by on September 14, 2010
filed in Menneskerett generelt, Rettssikkerhet

Statsgutten som ville være en av statsgutta

Vi kjenner alle fenomenet. Det finnes både blant voksne og barn, men er ofte tydeligst blant barn. Som barn var det alltid noen som var “de tøffe”, de som “bestemte”, i skolegården, i gaten.  De som kunne gjøre det vanskelig for den som ville være “med” å stå opp for sine egne meninger. I verste fall slik at man av frykt for ikke å bli godtatt, heller ikke sa fra eller tok avstand, når de tøffeste gutta gjorde ting som åpenbart var feil, som for eksempel å mobbe eller på annen måte undertrykke de som var svakere.

Når behovet for å være en av gutta veier for tungt i ens sinn, går det først utover ens selvstendighet, og dernest utover ens integritet.

Dette er som nevnt ikke et fenomen som er forbeholdt barnas verden. Det går igjen i alle menneskelige forhold, også i voksen “realpolitikk”. Norsk utenrikspolitikk preges på mange felt av dette fenomenet. Et godt eksempel er Norges politikk med hensyn til den såkalte “kampen mot terror”. Dette er godt beskrevet og dokumentert i boken Norge i kamp mot terrorisme av statsviterne Iselin Nordenhaug og Jan Oskar Engene (Universitetsforlaget 2008), jf min anmeldelse av blant annet denne boken i siste nummer av Prosa.

På dette området har flere norske regjeringer ganske ukritisk diltet etter våre ledende allierte, både hva gjelder import av menneskerettslig sett inngripende  lovgivningstiltak og med hensyn til å stilletiende godta at de “tøffeste gutta” begår eklatante brudd på folkeretten på vegne av den alliansen vi er en del av.

Et eksempel på det siste er Norges v/utenriksminister Jonas Gahr Støres manglende offentlige kritikk av USAs erkjente brudd på torturforbudet (jf blant annet FNs torturkonvensjon)  i behandlingen og avhør av blant andre Guantanamo-fangene. Dette er alvorlige, kriminelle handlinger, begått av en av våre viktigste allierte – og hvor flere av de involverte, herunder jurister og overordnede i Det hvite hus, som godkjente den ulovlige torturen er internasjonalt straffrettslig ansvarlig etter det folkeretslige prinsippet om universell jurisdiksjon. Som kjent har USAs Attorney General “frifunnet” de ansvarlige, og Det hvite hus’ holdning er således at et eklatant brudd på et av folkerettens alvorligste forbud, skal passere usanksjonert. Dette har blant andre Den internasjonale juristkommisjon reagert kraftig på. Dette undergraver hele det internasjonale rettsystemet, og åpenbart også kampen mot terror. Hvordan kan vi slå ned på terroristenes uhyrligheter, når vår egen allianse, under “rettferdighetens fane”, selv begår slike og en rekke andre brudd på grunnleggende menneskerettigheter i kampen mot dem?

Men her er det altså tyst fra vår ansvarlige statsråd, Jonas Gahr Støre. Han vil øyensynlig ikke risikere å bli støtt ut av “de tøffe guttas” krets, ved å kreve at de ansvarlige for slike kriminelle handlinger blir holdt ansvarlig.

I den pågående debatten om EUs datalagringsdirektiv her hjemme, ser vi lignende tendenser fra regjeringen – og særlig fra utenriksminister Støre.

Generelt har representanter fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet fullstendig unngått å ta del i den del av debatten som angår de helt prinsipielle spørsmålene – et tema som blant andre Joakim Hammerlin og jeg oppsummerte i en kronikk i Dagbladet 15. mai 2010.

I stedenfor å gå ordentlig inn i de prinsipielle spørsmålene som har vært reist av samtlige uavhengige juridiske instanser som har uttalt seg i Europa, herunder i Norge, har Justisminister Knut Storberget valgt å skyve sine fotsoldater i politi og påtalemyndighet foran seg. Argumentasjonen fra den kanten er fullstendig blottet for reell prinsipielt perspektiv, men desto mer forankret i politistatslogikk og omskrivning av virkeligheten; nytale (se også innlegget “Storbergets demokrati” i Bergens Tidende 31. mai 2010 , av Frode Elgesem og undertegnede, som representanter for henholdsvis Advokatforeningen og Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling).

Utenriksminister Støre har på sin side omgått en reell debatt om de prinsipielle og menneskerettslige spørsmålene, ved å betone nettopp “å-være-en-av-gutta”-argumentet. Det ville for så vidt være en ærlig sak om Støre åpent innrømmet at han vil følge de tøffeste gutta, uansett, og at det derfor er av underordnet betydning om innføring av datalagringsdirektivet er i strid med for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjon. Han gjør imidlertid ikke det, han unngår å gå inn i det siste – i beste fall postulerer han at det er uproblematisk.

Istedenfor legger han i det siste all vekt på at Norge vil blir stående utenfor “fellesskapet”, dersom vi sier nei – og at det vil være farlig for vår “trygghet”. Dette går tydelig frem i hans egne innlegg i debatten den siste uken , som han selv oppsummerer godt på Utenriksdepartementets egne nettsider, når han forsøker å “ansvarliggjøre” partiet Høyre for koneskvensene av et nei til direktivet. Så desperat er han at han til og med må jukse med fakta for å appellere:

Jeg har minnet om at et nei vil bety at Norge blir det eneste av de 30 landene i EØS-området som stiller seg på utsiden av dette viktige kriminalitetsbekjempende tiltaket. Det mener jeg vil slå negativt ut for Norge og nordmenns trygghet

Han vet utmerket godt at det ikke er 30 EØS-land som har innført direktivet. Han vet også utmerket godt at at grunnen til at henholdsvis Tyskland, Romania, Ungarn, Belgia, Østerrike og Sverige pr i dag ikke har innført direktivet, er at blant annet nasjonale domstoler enten har avvist direktivet som grunnlovs- og/eller menneskeretsstridig (Romania), har avvist og opphevet implementeringen som grunnlovsstridig (Tyskland), eller har spørsmålet til behandling (Ungarn), mens det i de resterende land er politisk motstand mot innføringen. Dette er til og med beskrevet i dette interne UD-notatet datert 21. mai 2010, som jeg har kommentert nærmere her.

Hvorfor må Støre senke seg til et slikt nivå for å overbevise befolkningen? Jeg tillot meg i en kommentar til ham på Twitter  å påpeke dette, og karakterisere argumentasjonen basert på juks med fakta som uverdig og uanstendig – samtidig som jeg utfordret til reell debatt. Istedenfor å ta ballen, rullet Støre seg selv sammen som en ball, og fingerte at jeg hadde karakterisert hans standpunkt som uverdig og uanstendig. Replikkvekslingen forløp slik:

Hvorfor må @jonasgahrstore jukse for å overbevise? http://bit.ly/bjfhgo Det er ikke 30 land som har #dld. Det vet UD http://j.mp/dxcy6o

8:35 AM Sep 9th via Twitter for iPad

Måten du argumenterer for #dld på for tiden er uverdig og uanstendig, @jonasgahrstore – jf bl a min forrige tweet. Tør du møte til debatt?

8:40 AM Sep 9th via Twitter for iPad

@jonwesselaas Jeg er ikke enig med deg, men mener ikke av den grunn er “uverdig og uanstendig”, dårlig grunnlag for debatt

2:13 PM Sep 9th via web in reply to jonwesselaas

@jonasgahrstore Jeg sikter til arg som at vi blir alene, mens 30 land er med. Det er feil pr i dag. #dld møter stor motstand i flere land.

2:17 PM Sep 9th via Twitter for iPad in reply to jonasgahrstore

@jonasgahrstore (forts) det er dermed ikke standpunktet som er uverdig, men argumentasjon basert på feil faktum. Du ser forskjellen? #dld

2:19 PM Sep 9th via Twitter for iPad in reply to jonasgahrstore

Ikke bare opptrer Støre som gutten som ville være en av gutta, han benytter seg også av de velkjente argumentet “alle-de-andre-gjør-det”. Et særdeles dårlig argument i prinsipielle saker hvor man skal treffe selvstendige avgjørelser, og et uredelig argument, når det faktisk ikke er slik at alle de andre gjør det.

Vi må kunne forvente en mer ansvarlig holdning enn dette fra regjeringen, og vi må i det minste forvente at det benyttes korrekte fakta, når befolkningen skal overbevises.

Hvis Støre og regjeringen skal fortsette i samme spor – hvor Norge ikke kan ta selvstendig stilling til spørsmål som angår grunnleggende sivile og politiske rettigheter, så lenge våre allierte “krever” noe av oss, og heller ikke reagerer når våre allierte selv begår grove brudd på folkeretten som ledd i en kamp vi samarbeider om – kan vi like gjerne oppgi suvereniteten vår, i samme sleng som verdigheten, på disse områdene.

Stiller Støre – og Storberget – med lokalene, er vi imidlertid flere som mer enn gjerne debatterer disse spørsmålene direkte med dem. De omgåelsene som foreløpig preger debatten om for eksempel datalagringsdirektivet er i seg selv skadelige for demokratiet vårt.

Share
5 Comments by on September 11, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt

Statsadvokatens rettsstatlige uføre

Inger Marie Sunde viderefører i Aftenposten 26/8 deler av den politistatslogikk og nytale som preget hennes kolleger i Det nasjonale statsadvokatembetets høringsuttalelse om EUs datalagringsdirektiv. (Oppdatering pr 31/8: En kortere versjon av denne bloggposten ble publisert i Aftenposten 20/8, som replikk til Sunde).

Vi snakker om statlig tvangsregistrering og -lagring av alle våre forbindelser og bevegelser ved bruk av telefon, e-post m.v. Logikken er at man statistisk sett vet at noen av oss vil komme til å begå forbrytelser i fremtiden, men vi kan ikke på forhånd vite hvem av oss det gjelder. Derfor må bevis om oss alle sikres på forhånd, slik at de ligger klare, når staten fatter mistanke mot en av oss i fremtiden. (Slik tenker man lett, hvis man tenker på begrepet “rettstat” som synonymt med “lov og orden”, jf denne litt harselerende bloggposten.)

I dag kan de opplysningene bare lagres hvis vi har samtykket gjennom vår avtale med teleselskapet, og uansett bare så langt administrasjonen av kundeforholdet krever det. Og vi kan når som helst gjøre opp forholdet og kreve sletting. En grunnleggende rett til kontroll med egne personopplysninger i et liberalt demokrati. En rett som direktivet vil fjerne, ved innføring av lagringsplikt/sletteforbud. Dette har jeg beskrevet nærmere i fagartikkelen “Datalagringsdirektivet – er dets krav til lagrings av trafikkdata forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon? “(Artikkelen utgis i boken Overvåkning i en rettsstat, som utgis på Fagbokforlaget høsten 2010). Se særlig artikkelens pkt 3.

Men Sunde vil ikke vedkjenne seg dette tiltaket ved sitt formelle og beskrivende navn, ”datalagring”. Hun vil kalle det ”utsatt sletteplikt”. Dette er et retorisk grep som kan likestilles med å kalle fengsling av en fri person for ”utsatt frihet”. (Jeg har også tidligere kommentert denne retorikken og annen nytale som Justisdepartementet, politiet og påtalemyndigheten har brukt i debatten så langt).

Og det er altså feil. Vi har sletterett, akkurat som med innhold i dagbøker og pc’er. Data fra vår e-kommunikasjon er kun tilgjengelig for bevissikring i den grad de faktisk finnes når mistanke om straffbart forhold foreligger (dog, for PST også før det foreligger mistanke, men da i alle fall med en viss målrettethet overfor “potensielle” terrorister). Presis som med alle andre bevis. For eksempel fingeravtrykk – eller innholdet i våre dagbøker og harddisker.

Staten skal ha tillit til oss, inntil den enkelte selv oppfører seg slik at tilliten brytes.

Datalagringsdirektivet innebærer en systematisk mistillitserklæring fra staten overfor alle borgerne. I et liberalt demokrati er det staten v/regjeringen som skal be om borgernes tillit, ikke omvendt.

Den dagen vi aksepterer det omvendte, vil Sunde og hennes meningsfeller raskt finne andre ”bevis” som bør forhåndssikres, i henhold til samme logikk – politistatens logikk. EU-parlamentet har allerede fremmet forslag om lagring av innhold i alles søk i søkemotorer som Google. Den kontrollspiralen er uungåelig, hvis politikerne kjøper Sunde & Cos logikk.

Og Sundes logikk kommer enda tydeligere (eller uklart?) frem i følgende uttalelse fra henne, som er gjengitt i en artikkel om datalagringsdirektivet i Personvernrapporten 2010:

Man må huske på at de straffbare handlingene som politiet etterforsker, er historiske forhold som allerede er begått. Man kan ikke lagre data fremover i tid for å oppklare forhold som ligger tilbake i tid. Derfor er det nødvendig at trafikkdata om alle lagres.

Sa noen PreCrime?

Share
4 Comments by on August 26, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern

Har PST-sjef Kristiansen krenket uskyldspresumsjonen, og samtidig gjort seg og PST inhabil som leder av etterforskningen i terrorsaken?

I Dagbladets lørdagsbilag Magasinet i går (14.08.2010) hadde PST -sjef Janne Kristiansen latt seg portrettintervjue. Der svarte hun blant annet på noen spørsmål angående den verserende saken mot tre terrorsiktede.

PST har som kjent hatt visse problemer med å overbevise domstolene om at det fremlagte bevismaterialet er tiltrekkelig til å tilfredsstille mistankekravet for varetektsfengsling, se blant annet oppslag i Aftenposten 31.07.2010. Vi vet selvfølgelig ikke hva PST eventuelt besitter av ytterligere bevis fra den hemmelige etterforskningen, men poenget her er at spørsmålet om saken holder, er et tema i offentligheten. Det var dette Dagbladet Magasinet (s 14) henviste til i følgende sekvens i ovennevnte intervju:

- Er du redd saken kan smuldre opp?

- Jeg er ikke redd for noe som helst. Vi skal bevise en intensjon. Klart bevisbyrden er vanskelig, og den ligger på oss. Men vi skal gjøre jobben vår.

- Men det blir jo litt surt hvis…

- Nei. Vi har avverget et terrorangrep på norsk jord. Vår jobb er å forebygge. Det har vi allerede gjort.

Hvorfor er den siste uttalelsen problematisk, og etter min mening en krenkelse av uskyldspresumsjonen?

La oss først se nærmere på hva saken gjelder, rent juridisk.

Siktelsen gjelder overtredelse av straffeloven § 147 a fjerde ledd. § 147 a lyder:

§ 147a. En straffbar handling som nevnt i §§ 148, 151 a, 151 b første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd, 152 a annet ledd, 152 b, 153 første til tredje ledd, 153 a, 154, 223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd, 231 jf. 232, eller 233 anses som en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år når handlingen er begått med det forsett

a) å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon.

Straffen kan ikke settes under minstestraffen som er bestemt i straffebudene som er nevnt i første punktum.

Med fengsel inntil 12 år straffes den som med slikt forsett som nevnt i første ledd, truer med å begå en straffbar handling som nevnt i første ledd, under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Får trusselen en følge som nevnt i første ledd bokstavene a, b eller c, kan fengsel inntil 21 år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte.

Med fengsel inntil 12 år straffes den som planlegger eller forbereder en terrorhandling som nevnt i første ledd, ved å inngå forbund med noen om å begå en slik handling.

De tre er ikke siktet for å ha begått en terrorhandling, jf § 147 a første ledd. De er heller ikke siktet for å ha forsøkt å begå ( det vil si påbegynt) en slik terrorhandling, jf straffeloven § 49 om straff for forsøk.

De er siktet for, gjennom å ha inngått “forbund” om det , å ha planlagt eller forberedt å begå en av de i loven oppramsede handlinger (eksempelvis sprenge en bombe) med forsett om for eksempel å “skape alvorlig frykt i befolkningen”, jf § 147 a første ledd bokstav b.

Bevistema her er altså meget subjektivt. PST må overbevise domstolene om at de tre siktede har inngått forbund om å begå en handling som ennå ikke en gang er påbegynt – og det med såkalt terrorforsett. Man må så å si bevise hva som har foregått inne i hodene på de siktede. At dette er en kontroversiell form for straffebestemmelse er ganske åpenbart, noe som også ble påpekt av professor Erling Johannes Husabø i et såkalt problemnotat som han ble bedt om å utarbeide som ledd i det lovarbeidet som ble gjort i forkant av vedtagelsen av de nye terorbestemmelsene i straffeloven. Om den typen bestemmelse som vi snakker om her, skrev han blant annet følgende:

Eit anna viktig prinsipp som bør nemnast er uskuldspresumsjonen , jf EMK art. 6 (2). I denne ligg både at rimeleg tvil skal koma tiltalte til gode, og at ein skal reknast som uskuldig inntil det motsette er bevist. Tradisjonelt vert dette prinsippet mest rekna for å ha adresse til utforminga av beviskrav og straffeprosessuelle reglar. Men også utforminga av dei materielle straffereglane har i praksis mykje å seia for kva reelt høve det er til å føra bevis og motbevis for straffeskuld.

For vårt føremål, der kriminalisering av førebuingshandlingar står sentralt, er det særleg grunn til å peika på at dess mindre krav som blir stilt til ytre handling, dvs. dess meir saka står og fell på bevisføringa for tiltalte sin tanke og vilje, dess meir usikker vil bevisføringa vanlegvis bli. Dette vil i sin tur kunna vanskeleggjera bevisføring for eiga uskuld, og auka faren for urette domfellingar.

Hvis det ikke lar seg gjøre å føre bevis for at de tre  siktede (eventuelt minst to av dem) har inngått forbund om i fremtiden å gjennomføre en slik straffbar handling med terorforsett, ja, da er de å anse som fullstendig uskyldige etter siktelsen. Da har de ikke planlagt noen terrorhandling. Og da har heller ikke PST avverget noen terrorhandling som kan knyttes til dem.

Men Janne Kristiansens uttalelse til Dagbaldet Magasinet kan vanskelig forstås annerledes enn at hun mener at PST “vet bedre”. Altså at uansett om vårt rettssystem anser de siktede som uskyldige, har PST – underforstått ved å ha pågrepet, fengslet og forsøkt, uten hell, å bevise at de tre er skyldige – likevel “avverget en terrorhandling på norsk jord”.

Som sjef for PST – den norske stats sikkerhetspoliti – utaler Kristiansen seg her på vegne av staten Norge i henhold til blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 om rettferdig rettergang. Uskyldspesumsjonen er – som en helt sentral rettssikkerhetsgaranti i en rettsstat – uttrykkelig formulert i EMK artikkel 6 (2):

Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

At en siktelse – som i seg selv innebærer en påstand om skyld – ikke er i strid med dette, er selvsagt. Det ligger i det straffeprosessuelle systemet. Når påtalemyndigheten ber om pådømmelse av en siktelse, sier den nettop at den etter å ha foretatt en objektiv vurdering av bevisene, mener at det er bevist utover enhver rimelig tvil at siktede har utvist straffeskyld. Så er det opp til domstolen å ta stilling til dette.

Men hvis representanter for staten – herunder ikke minst fra politi eller påtalemyndighet – utenfor selve rettergangen uttaler seg konstaterende om skyldsspørsmålet, eventuelt trekker en endelig frifinnende dom i tvil, vil dette fort anses som en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Det er med andre ord forskjell på å påstå at man mener å ha fellende bevis, som bør føre til domfellelse i retten, og å konstatere skyld, uavhengig av hva domstolen måtte komme til.  Se for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) avgjørelser i sakene Ribemont mot Frankrike og Karakas og Yesilirmak mot Tyrkia. I sistnevnte avgjørelse (avsnitt 49) formulerte EMD følgende, generelle uttalelse om innholdet i uskyldspresumsjonen i slike tilfeller:

The presumption of innocence will be violated if a judicial decision or a statement by a public official concerning a person charged with a criminal offence reflects an opinion that he is guilty before he has been proved guilty according to law. It suffices, even in the absence of any formal finding, that there is some reasoning suggesting that the court or the official regards the accused as guilty

I dette lys er Kristiansens uttalelser etter min mening i beste fall meget uheldige. Slik de står gjengitt mener jeg at de krenker uskyldspresumsjonen, fordi de gir inntrykk av at hun sier at hun “vet” at de siktede ville ha utført, eventuelt medvirket til å utføre, en terrorhandling i Norge – selv om domstolene ikke finner det bevist.

Særlig uheldig er denne uttalelsen på et så tidlig stadium i saken, hvor den fremdeles er under etterforskning og hvor PST forsøker å overbevise domstolene om at mistanken er sterk nok til at de siktede skal forbli varetekstfengslet på strengeste vilkår (isolasjon). Dette innebærer dermed i tillegg at det kan reises spørsmål om Janne Kristiansen (og dermed PST som sådan, ettersom hun er dets øverste leder) kan anses habil til å lede etterforskningen videre. Det er nemlig også et krav etter straffeprosessen (og EMK artikkel 6) at etterforskningen skal være objektiv, altså at politiet (i dette tilfellet PST) også skal lete etter bevis som kan tale mot skyld. Kristiansens uttalelse tyder på at hun har konkludert i skyldspørsmålet allerede før etterforskningen er avsluttet. Det innebærer åpenbart at man kan trekke i tvil om den videre etterforskningen vil foregå med tiltrekkelig objektivitet.

Det får være opp til de siktede og deres forsvarere å vurdere om hennes uttalelser skal få rettslige etterspill. Jeg mener at de bør få det – og at det i det minste bør vurderes.

Etter min mening illustrerer dette hvor særdeles uheldig det er at PST i slike i utgangspunktet sensitive saker rent rettssikkerhetsmessig (på grunn av hemmelighold, vage bevistema m v), tilsynelatende lar det gå så vidt mye presisje i dem at man føler behov for å prosedere dem gjennom media. Det er ikke rettsstaten verdig.

Share
14 Comments by on August 15, 2010
filed in Menneskerett generelt

Hvor står den politiske debatten om Datalagringsdirektivet?

I lørdagsutgaven av Klassekampen 19. juni er jeg intervjuet om status i debatten i Norge om datalagringsdirektivet, med utgangspunkt i samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppas (Sp) utspill om et såkalt “nasjonalt forlik”, hvor EUs direktiv forkastes til fordel for en egen, norsk regulering. Hennes utspill kom i forbindelse med departementets høringsseminar om datalagringsdirektivet 8. juni. Opptak av seminaret finnes her.

Intervjuet kan leses her.

Share
No Comments by on June 22, 2010
filed in Diverse

EU-parlamentet vil utvide datalagringsdirektivet?

Som forklart i blant annet høringsutalelsene fra IKT-Norge, UiO v/Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet og NTNU, inneholder datalagringsdirektivet mange “hull” med hensyn til internettbaserte kommunikasjonstjenester som ikke dekkes – herunder tjenester som Skype, chatte-funksjoner på sosiale medier m v. Noe som innebærer at mange av de kriminelle man søker å ramme, naturlig vil gå over til å benytte slike tjenester for å unngå at kommunikasjonen deres registreres og lagres.

Slik har logikken og utviklingen alltid vært, når politi og justismyndigheter har ønsket utvidede metoder for overvåkning, avlytting og annen kommunikasjonskontroll. Stadig mer inngripende politimetoder “jager” de kriminelle over i andre måter å kommunisere på.

Man kan for eksempel se argumentasjonen fra Politiets fellesforbund om nye politimetoder, mai 2005, da de ville få adgang til å bedrive romavlytting i private hjem. Da var kontroll med bruk av telefoner ikke lenger effektivt, fordi – ble det hevdet – de organiserte kriminelle visste om politiets mulighet for å avlytte. De planla derfor kriminaliteten sin ansikt til ansikt, i private boliger. Derfor måtte romavlytting tillates… (At deler av denne lovendringen var grunnlovstridig, brød verken regjeringen eller Stortinget seg om den gang – men etter to uavhengige betenkninger fra jus-professorer, ble disse delene “suspendert” i fjor).

Nylig avleverte Metodekontrollutvalget sin NOU 2009:15 “Skjult informasjon – åpen kontroll”, om evaluering av slike og andre politimetoder. Der foreslås det at politiet skal få adgang til såkalt “dataavlesning”, som vil si fjernovervåkning av aktivitet på blant annet private pc’er (gjennom innstallering av  ”spyware”). Hvorfor? Jo, fordi de kriminelle har begynt å bruke krypteringsprogrammer når de sender e-post. Derfor vil politiet ha mulighet til å lese hva som skrives før det overhodet sendes – noe som innebærer at det rent faktisk vil gis innsyn i aktivitet og skriving som kanskje aldri blir sendt. Dette berører derfor ikke bare kommunikasjonsfriheten, det berører selve tankefriheten.

Vel, slik fungerer kontrollspiralen – og politikerne vedtar inngrep etter inngrep i privatsfæren, i håp om at en dag vil de få kontroll…

Datalagringsdirektivet er slik sett bare nok et eksempel – men prinsipielt et langt grovere et, fordi det rammer hele befolkningen, helt uavhengig av noen konkret etterforskning. Vi snakker om et massebevissikringstiltak i alles elektroniske kommunikasjonsdata, hele tiden. Men, som nevnt, det dekker slett ikke alle kommunikasjonsformer og kommunikasjonsnett.

Derfor vil utvidelser bli forslått – slik de alltid blir, når politikerne først åpner en ny dør.

I Norge har for eksempel Høyres stortingsrepresentant Arve Kambe ifølge intervju gjengitt i Nationen, allerede før direktivet er vedtatt innført her, tatt til orde for at det må utvides til å omfatte chat på Facebook m v (uten at han har redegjort for hvordan det skal foregå).

I EU har nylig 324 EU-parlamentarikere støttet en oppfordring om å utvide datalagringsdirektivet til å omfatte bruk av søkemotorer på internett, formodentlig for å kunne fange opp folk som søker etter ulovlig materiale, så som barneporno. (Jeg ble gjort oppmerksom på denne av Mark Klamberg, doktorand ved Stockholms Universitet). Slik lyder oppfordringen:

“Europaparlamentet uppmanar rådet och kommissionen att genomföra direktiv 2006/24/EG och att utvidga det till att omfatta sökmotorer så att barnpornografi och sexuella trakasserier över nätet kan bekämpas på ett snabbt och effektivt sätt.”

Menes det virkelig at alle borgeres søk på tjenester som Google og lignende, skal tvangsregistereres og lagres, med tanke på bruk som fremtidig bevis? Hvordan de har tenkt, vites ikke. Poenget er at det tenkes på utvidelser. Det er slik det alltid har vært.

Denne utviklingen illustrerer hvorfor det er essensielt å trekke grensen før datalagringsdirektivet. Vi må holde fast på det grunnleggende strafferettslige prinsipp i en liberal rettsstat; at bevissikring i borgerenes private kommunikasjon er noe staten og politiet først kan gjøre når det er relevant i en konkret etterforskning (etterforskningsprinsippet). Hvis man aksepterer logikken i datalagringsdirektivet, bryter man denne grensen – og da er det ingen prinsipielle argumenter igjen som hindrer en videre utvikling, hvor stadig mer av vår kommunikasjon og våre bevegelser vil kunne bli gjenstand for kontinuerlig, systematisk tvangsregistrering for politiformål.

En kontrollspiral som fører oss lenger og lenger vekk fra den liberale rettstat, og nærmere og nærmere politistaten – fordi prinsippløse politikere, som blant andre vår justisminister, Knut Storberget, ikke vil si nei til politiets ubegrensede ønsker/krav, og derved risikere å fremstå som mindre “handlekraftig” i kriminalitetsbekjempelsen.

Mer om hvorfor disse prinsippene er grunnleggende viktige å holde fast ved i en liberal rettsstat, og hvorfor datalagringsdirektivet derfor krenker menneskerettighetene, kan du lese om i flere tidligere innlegg på denne bloggen (se under “Hovedarkiv”). Du kan også lese høringsuttalelsen til Den internasjonale juristkommisjonen, norsk avdeling (ICJ-Norge).

Share
13 Comments by on May 26, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern, Ytringsfrihet

Internt UD-notat om status i EU mht datalagringsdirektivet

Gjennom en innsynsbegjæring til Utenriksdepartementet (UD), fikk jeg utlevert kopi av et internt notat, datert 23.04.10  fra UDs justisråd ved EU-delegasjonen. Notatet omhandler EU-kommisjonens pågående arbeid med personvern generelt og med eveluering av datalagringsdirektivet spesielt (se tidligere bloggpost om lekket, foreløpig evelalueringsdokument).

Notatet viser blant annet at justisminister Knut Storberget hadde et møte med EU-kommisæren som er ansvarlig for datalagringsdirektivet, Cecilia Malmström, 23.03.10. Der skal han ha orientert om at direktivet var “omstridt” i Norge, herunder med splittelse innad i regjeringen. Det gjengis at Malmstøm i møtet presiserte at man ikke kan utsette en gjennomføring i påvente av en eventuell revisjon av direktivet, da det vil kunne ta flere år. Dette kan tyde på at Storberget har luftet spørsmål om utsettelse, eventuelt at Malmstrøm har oppfattet Storbergets beskrivelse av den politiske situasjonen som en antydning om at gjennomføring kan ta tid i Norge.

Notatet viser også at EU-kommisjonen i sin holdning til videre evaluering, har merket seg utviklingen av motstand i flere medlemstater. Det inneholder avsnitt om alle de landene hvor direktivet enten ikke er gjennomført ennå på grunn av politisk motstand (eks Sverige, Belgia og Østerrike) eller var gjennomført, men hvor gjennomføringen har blitt kjent grunnlovstridig, eventuelt hvor det foregår rettsprosesser om dette (henholdsvis Romania og Tyskland, og Ungarn).

Dessverre har UD valgt å sladde deler av disse avsnittene, under henvisning til offentleglova § 20 første ledd bokstav b, hvoretter opplysninger kan unntas for innsyn dersom det er “påkrevd” av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser og “opplysningane er mottekne under føresetnad av eller det følgjer av fast praksis at dei ikkje skal offentleggjerast”. Det er synd, ettersom det ser ut til at sladdingen dekker over nettopp beskrivelser av hvor problematiskt gjennomføringen er blitt i enkelte medlemsstater.

Notatet viser likevel at den økende mostanden mot direktivet i flere medlemsland, skaper problemer for EU-kommisjonen. Som notatets forfatter oppsummerer dette:

“Kommisjonens arbeid med evaluering av datalagringsdirektivet følger av direktivet selv. Det er likevel klart at de ulike politsike prosesser og rettsprosesser om gjennomføriong av direktivet i nasjonal rett, gir evalueringen økt søkelys her i Brussel.”

På embetsverkets språk betyr dette at det skaper store problemer at direktivet møter slik motstand.

For å illustrere hvilke “understatements” embetsverket bruker, kan jeg gjengi hvordan situasjonen i Romania omtales i notatet:

“Her står myndighetene overfor en utfordrende jobb for å implementere direktivet.”

Ja, det er mildt sagt.  Jeg minner om at i Romania ble selve lagringen av trafikkdata i henhold til direktivet (i praksis selve direktivet) ble kjent grunnlovsstridig og i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Da er ikke implementering bare en “utfordring”….

Share
3 Comments by on May 21, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern

« Older Posts

Newer Posts »

§ UHURU is powered by WordPress using theme Comet
Theme Tweaker by Unreal